Jeg gjennopplever "ensomheten" jeg hadde som barn gjennom min datter :(

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen beste veninner da jeg gikk på skolen. Ikke fra 1. klasse til 9 klasse. Alle hadde "med seg ei" fra barnehagen, jeg gikk aldri i barnehagen. De var alle snille med meg, aldri noe erting eller noe, men jeg var liksom aldri "nummer 1".

 

Min datter går nå i 1. klasse. Og jeg kjenner jeg overanstrenger meg for at min datter skal få lov til å ha med seg veninner hjem så OFTE hun vil. Og vi har ofte med andre jenter hjem.... Men, det er aldri noen som inviterer henne tilbake - og når jeg henter min jente på SFO, så ser jeg jo at nettopp de jentene vi har hatt med oss hjem så mange ganger - inviterer med seg andre jenter.

 

Mi jente gikk i barnehagen, det var kun 2 jenter der på hennes alder, og de har liksom ALDRI gått overens. Egentlig ønsker jeg ikke ha dem i hus heller. De ødelegger ALLTID noe, og de krangler alltid. Så de går ikke overens. Men de andre, jentene fra klassen, de leker SÅ greit, aldri noe tull - og min jente storkoser seg.

 

Jeg KAN jo ikke styre dette, jeg vet. Men prøver legge opp til at ikke mi jente skal bli sånn "5. hjulp på vognen" slik jeg alltid var. Men det ser ut til at jeg mislykkes Jeg kjenner det river i hjertet mitt!!!! Jenta mi spør av og til jentene hun har besøk av hjem besteveninnene dems er... og de sier aldri hennes navn.

 

Nå er det nok, har sagt til min mann at jeg ikke GIDDER stå på pinne og styre værre og ALLTID stille opp for andre... for det er jo til ingen nytte. Min jente ser ut til å bli som meg Jeg må heller bare bruke min energi på henne, at vi gjør aktiviteter i sammen og at jeg viser henne hun betyr ALT for meg. Det opplevde ikke jeg som barn. Så... kanskje en dag, det blir ei jente som blir min datters veninne... hvem vet.

 

Kanskje jeg styrer litt FOR mye, vet ikke, de er jo bare 7 år.... Men siden jeg har opplevd det jeg har opplevd, så er dette utrolig sårt

[Anonym bruker]

Hmm, jeg ser hva du mener, men vi mennesker er forskjellige. Jeg f.eks. er 30 og har ingen nære venninner. ikke hatt det på 12 år. Men det er ikke så ille, klarer meg fint jeg:)

 

Kanskje datteren din ikke opplever dette som så sårt som du selv gjør?

[Anonym bruker]

kjenner meg igjen, men jeg har blitt ensom litt senere i livet, da jeg fikk barn tidlig...

 

Min datter er heldig og er veldig populær og mange som vil være med hjem. Er veldig glad på hennes vegne og håper hun kommer til å ta vare på vennskapene lenge.

 

Det må være sårt som mor og se sitt barn i den situsjonen, men skjønner hun selv noe av det? Er hun lei seg? Reagerer hun på at hun ikke blir bedt hjem til jentene etter at de har vært hos henne`?

[Anonym bruker]

Tror nok ikke hun merker det slik som jeg... mulig jeg merker mer enn det som ER og.

 

Men, hun søker hele tiden etter bekreftelse. Når hun spør om hvem dems bestevenn er, og hun aldri blir nevnt så er det jo sårt. Hun forteller at den og den er bestevenn med den og den, og at hun ikke har noen bestevenn, men hun liker jo den ene jenta best, men hun er bestevenn med den og den... ja, du skjønner?

 

Jeg har lagt opp til at ting skal være så greit, lager gode sunne middager her (så foreldrene synes det er greit), gjør leksene i sammen med dem, gjør ting så de skal ha det greit generelt... Føler jo det er jeg som gjør noe feil. Kanskje jeg strever for mye? Men, nå gir jeg opp!!! Jeg kan ikke tvinge noen til å være bestevenn med min datter... det får gå seg til på egenhånd. Men, er LIVREDD og vettskremt for dette

 

Jeg har ingen bestevenner den dag i dag. Har jo venner, men jeg er laaangt nede på den vennelista dems for å si det sånn. Jeg klarer meg jo greit jeg og... men savner en goood venn og finne på ting med. I de senere år har jeg blitt litt anstrengt også i sosiale sammenhenger, jeg føler jeg ikke har så mye å bidra med og ikke er så interessang. Så synes ikke det er noe ok å være med på ting lengre, men de gangene jeg blir spurt, så er jeg ALLTID med, tvinger meg selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Men du HI, det er jo ikke noen verdi i å tvinge seg selv i sosiale settinger som er fæle til enhver tid? Jeg er jo som sagt 30 og har funnet ut for lengst at det er viktigere å trives i sitt eget selskap.

 

Og jeg har venner, selv om jeg ikke har en bestevenninne f.eks.

 

Det er mye som er viktigere i livet enn å ha en bestis. Og tenk på gode ting man lærer som å være selvstendig f.eks.

[Anonym bruker]

Så sant så sant 20:37!

 

Men, "alle rundt meg" har en bestiss. Og jeg føler meg mindreverdig for dette, føler jeg aldri har vært god nok, og aldri vil bli det heller - i andres øyne.

 

MEN, jeg har en flott familie: Mine fantastiske barn og min herlige mann! Det er det jeg har, alt annet er borte vekk. Skal ta vare på det jeg har.

 

Grunne til at jeg (2 ganger i året) tvinger meg med på sosiale settinger er fordi det er de eneste gangene jeg blir invitert. Er redd om jeg ikke stiller opp blir jeg aldri invitert.

Har prøvd å invitere og legge opp til litt hyppigere kontakt for mange år siden uten hell...

 

Ja, det stikker litt dypt kjenner jeg, må bare prøve å skjerpe meg!!!! Bare ikke min datter sitter, om 30 år til, og føler det samme som meg. Jajja hun vil i allefall ha mor og far og søsken ved sin side uansett!