Guffen magefølelse ang samboer

[Anonym bruker]

Takk for det!

Godt å høre midt i en veldig forvirrende situasjon!

[Anonym bruker]

Du behøver jo ikke å snakke med ham direkte om utroskap. hvordan er kommunikasjonen dere i mellom til vanlig? Kan du ikke si at du føler ting er annerledes, og st det får deg til å føle deg utrygg... Han bør jo ha forståelse for det. Poengter at han har endret seg, og at du ikke føler deg så verdsatt. Alle forhold burde tåle en slik samtale, og han spesielt burde ha forståelse for at du kan føle deg utrygg. Du har jo ikke akkurat oppført deg som en gal og sjalu kjærring siden utroskapen.

 

Når har han forresten muligheten til å være utro? Du sier du jobber nattevakt, men har ikke han ansvaret for barna da? Jeg regner med at du ville fått beskjed om noen passet ungene titt og ofte. Dessuten drar han vel ikke andre inn i deres hjem med barna tilstede?

[Anonym bruker]

dette forholdet ville jeg ikke ha vært i.

ville ha spurt: hva heter den dama di? og ikke godtatt løgner.

sorry, men det hele lyder dødfødt

[Rose -3. troll i 2012]

Jeg tror jeg ville spurt ham om hva som var galt.

"Du... er det noe som plager deg?

Nei vel, lurte bare på om det var noe siden du har endret deg så veldig i det siste".

-Forhåpentligvis vil han spørre om hvordan han har endret seg, og så kan du ramse opp alt.

Ville nok ikke sagt at jeg mistenkte utroskap, men skylde det litt over på 40-års krise...

-Høre med ham om han er kommet i 40-års krisen og om han kunne hatt behov for litt hjelp, enten med deg eller noen andre. Fastlegen kanskje?

 

Jeg ville tenke at om jeg spurte om utroskap så ville en del tillitt bli ødelagt fra hans side om det viste seg at det ikke var det. Derfor ville jeg nok prøvd å gjøre ham oppmerksom på at du har merket endring, men at du lurer på om det kan være at han har kommet i en midtlivskrise...

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Hvis du ikke kan dra fra jobben din i 30 minutter, så later du som om du skal jobbe en natt du egentlig har fri. Drar til vanlig tid (dra på besøk til en venninne som du allierer deg med), for så å dra overraskende hjem etter en time eller to.. Om alt er som det skal, si at det hadde blitt en feil på vaktplanen, men at du ble sittende og skravle litt.

 

Har dere barn sammen, sånn at han må holde seg hjemme? Hvis ikke må du kanskje vente et stykke unna og "spionere" på ham, for å se om han drar noen steder..

 

Jeg håper at han ikke er utro, for din del, det er grusomt å oppdage noe sånt(det vet du jo allerede), men det er jo bedre å få vite enn å leve i uvissheten med en uro gnagende i magen.

 

Men samtidig: Fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me.. Du vet jo at han har tendenser til å være utro, så hvorfor ble du den gangen for ti år siden?

[Anonym bruker]

HI igjen..

 

Takk for svar fra dere. Jeg tok opp temaet med ham i dag.

 

Han er ikke utro. Det føles nesten som noe enda værre;

han har mistet følelsene for meg.

I følge ham har han slitt med forholdet det siste året.

Og han har ikke sagt noe til meg.

 

Ååå.. har grått mine tårer og er skjelven på hånda nå.

Jeg prøver å fåut av ham om han vil jobbe med forholdet eller ikke

-men han klarer ikke svare på det på stående fot.

Vi har jo barn sammen! Skulle ikke det være grunn nok til å ville

jobbe litt med forholdet, da?!

[Anonym bruker]

Uff, kjære deg! Sender en god klem jeg!!

 

Men, det er dårlig gjort av han ikke å gi deg en sjanse, at han har gått et helt år uten å si noe, uten å gi deg mulighet til å jobbe med det! Det var skikkelig skikkelig dårlig gjort! Han er nesten skyldig deg såpass etter at han har vært en asshole flere ganger tidligere!

[Anonym bruker]

Huff.. Syns synd i deg!

 

Men hvorfor barberte han brystkassa ol da? Jeg tror fortsatt han har ugler i mosen jeg da men :s

 

 

Dette klarer du!

[Anonym bruker]

Ja, det er ting jeg neppe får svar på -det med brystkassa f.eks.

Det KAN jo ha vært et innfall. Prøver å ikke overanalysere for mye. :/

 

Han mener helt klart at han ikke har vært utro og jeg velger å tro

ham på det. Han har ikke løyet om det før når han først er blitt konfrontert.

 

Jeg spør ham rett ut om jeg skal pakke bag og barn og dra,

men han vil ikke det, heller. Han forguder ungene og det er det

som er vanskelig for ham.

Han vet at han delvis vil 'miste' barna ved et brudd.

Vi er begge enige i at 50/50-deling ikke er optimalt for små barn

og at jeg dermed vil sitte med hovedansvaret.

 

Vet også nå (mest sannsynlig) hvorfor passordet ble byttet for noen

måneder siden. Han har kommunsiert med en på FB om ting som har

gnaget ham.

 

Føler jeg har fått noen svar, men de viktigste spørsmålene gjenstår;

Er han villig til å prøve å kjempe seg ut av dette?

Vi har jo barn sammen -det skulle være den beste grunnen noensinne

for å prøve å jobbe med et skrantende forhold?

 

Han klarer ikke å gi meg et entydig svar og jeg blir vel gal før dagen er

omme. Jeg så at han var fjern, men jeg var ikke forberedt på å

bli 'kastet på dør' allerede i dag.

Han har ikke kastet meg ut -men mentalt sett så er han ikke i dette

forholdet lenger, virker det som.

 

Hva gjør man da?! Hva gjør man?!

Hjertet mitt blør for mine to små barn som kanskje ender opp som

barn med skilte foreldre. Jeg har sagt at jeg er villig til å jobbe med

forholdet. Jeg sier at jeg ser så klart at jeg også har

forbedringspotensiale og er villig til å gjøre det som står i min makt,

men for at det skal være mulig å gjennomføre dette, så kreves det

vilje fra BEGGE parter. Og han er usikker på viljen sin!?

 

Ååå! Føler meg så dum-dum-dum som tilga ham for utroskap og

usikkerhet for 10 år siden. Hvorfor dro jeg ikke?!

Hvorfor sitter jeg hermed to barn med verdens mest vinglete mann?

Hvorfor lever jeg et liv som ligner mer og mer på en parodi?

 

Mange spørsmål og svært få svar..

 

Ulykkelig og forvirret HI

[Anonym bruker]

Ja, har e-mail med passord, men der står det bare

at han har byttet passord.

 

Hans nye passord står ikke oppført der..

[Anonym bruker]

Åh, jeg ble så lei meg på dine vegne HI. Jeg synes det nesten er bedre at han er utro og framdeles elsker deg, enn at han ikke har hatt følelser i over ett år!

Selvtillitten blir jo helt på bånn, men jeg tror nok at når man ikke har de følelsene, er det mange som velger å forelske seg i en annen i løpet av den tiden.

 

Lykke til, HI! Selv om det er vondt, ville jeg ha gitt ham en tidsfrist. Og om du ikke har fått svar, må du bli hard mot ham, og dra...

[Anonym bruker]

Hvis dere mener dypt hver for dere samer her at dere fortjener det beste, fortjener et BRA liv, livssituasjon, Fortjener dere IKKE å ha det så kjipt at en skal tviholde på de som har unnt dere utroskap og mye tvil, ettersom jeg ser skrevet på denne siden... Kom dere bort ifra det, og finn en God mann:) Tung tid for meg selv, valgte å gå ifra en TIDLIG når jeg skjønte vi ikke var perfekt match..har det strålende idag, men en som gir , jeg gir, vi gir og tar likt, det er flott å ha det slik og ikke minst, slippe den store TVILEN i livet som kan forandre fremtiden i verste fall... Stå på damer, ive been there! Spør deg selv: VIL JEG HA DET BRA I LIVET eller VIL JEG HA DET DÅRLIG I LIVET??

[Anonym bruker]

Til deg over her, ufattelig rotete og dårlig skrevet. Går jo ikke Ann å forstå det du prøver å få frem.

 

Uansett HI, var skikkelig kjipt dette! Som ei sa, nesten bedre om han var utro men elsket kun deg og det kun var for spenning.

 

Å få høre at han ikke lenger har følelser er vel det værste man kan få høre. Og dårlig gjort at han ikke har gitt beskjed lenge før så man kunne kjempe el ta tak i.

 

Nå har du vel snakket mye med han siden sist. Hva side han? Hvorfor skjedde dette for han? Er det noe med deg? 40års krisa? Dette er jo typisk 40 års krise, ta vare på seg selv, kaste ut kone og barn uten å tenke seg mye om og finne seg ei ung snelle.

 

Noe nytt?

[Anonym bruker]

¨Du tok ikke den du, 23.20. :-)

[Anonym bruker]

Men hva sa han om hvorfor han byttet passord på FB??? hvorfor gjøre det pga av følelsene, hvis han ikke har noe å skjule?

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg kjente meg en del igjen i din situasjon! Var mye likt her også!

 

Han begynte å trene mye, tok med seg telefonen OVERALT, sluttet å klemme meg, sluttet å kysse meg, la seg senere enn meg og ble generelt fraværende (i ånden). Og en hel masse ting.... Varsellampene mine blinket i øst og vest, men orket ikke helt tenke tanken og vi hadde jo nettopp fått en fantastisk liten datter sammen.

 

Men nå sitter jeg her og skal i løpet av få dager skrive kontrakt på ny leilighet. Det har ikke kommet frem noe utroskap (og jeg aner ikke hva jeg skal tenke om den saken), men han sa rett ut at han rett og slett ikke var glad i meg lenger. Der gikk 10 år sammen, hus, bil og samlivet rett i dass...

 

Ta signalene på alvor og snakk med han! Våres undergang var at vi ikke gjorde det!

 

Stor-lykke-til-klem:)

[Anonym bruker]

Tenkte samme tanken selv i går; det hadde nesten vært bedre om han

hadde vært utro.

 

Vi har snakket sammen.. Han klarte ikke å be meg bli.

Han klarte heller ikke be meg dra.

Jeg spurte ham flere ganger uten at han klarte å gi meg noe svar.

Til slutt sa jeg 'Jeg hører iallefall at du ikke ber meg bli..'

Og han svarte; 'Du hører det, ja..'

Så i bunn og grunn bad han meg vel egentlig om å ryke og reise.

 

Jeg svarte da med at dersom han ber jeg flytte nå,

så pakker jeg det jeg trenger og drar umiddelbart og at han aldri ville

se meg igjen i dette huset med mindre det var for å hente tinga mine/

annet praktisk.. (Bitter til tusen var jeg!)

Jeg sa også at jeg kom til å flytte ut av byen -usikkert hvor.

Jeg har et yrke hvor topplønn aldri vil komme på tale og gjorde det

klart for ham at det er dyrt å være singel med 2 barn,

så jeg hadde måtte flyttet til et billigere sted og der jeg ville kunne

få mest ut av pengene.

'Skal du flytte langt..?' var hans spake svar. I alle sine tanker hadde

han tydeligvis glemt at jeg dermed er fri til å flytte hvor jeg føler for i

det ganske land.

'Jeg vet ikke..' svarte jeg.. (Vet vel sikkert at jeg ikke hadde flyttet til

en annen kant av landet, men følte for å gi ham en wake up-call).

 

Jeg sa også som sant var at småbarnstiden er en kritisk tid for

mange foreldre. Det ER hektisk, det er lite alenetid, det er barna

for alle penga -og kanskje spesielt for mor.. Og det som sjokkerte meg

da var at det hadde han ikke tatt med i betraktninga! Tenk å ha grublet

på denne problemstillingen i 1 år og ikke tatt med i kalkuleringen at

vi har to små barn..! Da kan man lure på hva grubleriene har basert

seg på. Han måtte medgi at ting hadde forverret seg etter at vi fikk

vårt andre barn for 2 år siden. Klart det gjorde! Det ser jo jeg også, det.

Han var tydeligvis ikke forberedt på det daglige maset det skulle vise

seg å være?

 

Så.. så skal vi liksom 'prøve igjen', da.. :/

Jeg er så skadeskutt som man kan få blitt. Jeg vet ikke om jeg

noensinne kommer til å stole på ham igjen tatt hans uforutsigbarhet

i betraktning. Når skal jeg kunne vite for sikkert at alt er ok?

Når skal jeg kunne lene meg litt tilbake? Blir dette et liv på tåspissene

heretter?

 

Har med dette belaget meg på at jeg skal være fornøyd om han og jeg

klarer å skape et sunt hjem for våre 2 barn frem til de flytter ut av redet.

Den dagen de begge er ute, så skal jeg klappe meg selv på skuldra,

si 'Godt kjempet!' ..for jeg tror dette skal bli en kamp i all sin stillhet..

 

Mitt største mål og min mening med livet er per i dag barna og deres

velferd. De har foreldre som elsker dem mer enn noe annet og jeg ønsker så veldig for dem at de får vokse opp med sine rettmessige

foreldre..

For vi har det jo ikke 'fælt' i noen forstand -jeg mener at vi er i en kritisk

småbarnsforeldrefase som trenger å danne et nytt fundament for

forholdet vårt. Vi trenger annet input enn barna, vi trenger å lage nye

minner, nye opplevelser, bli kjent med hverandre på nytt uten at barna

er tilstede 24/7. Så neste skritt blir å fortelle foreldrene våre at vi er i en

dårlig fase i forholdet og å be om barnevakt jevnlig. Planlegge frihelger

hvor vi kan gå på kino, ta turer ut, være sammen som par igjen.

Noe vi igrunn ikke har vært på 4 år.

 

Rimelig rotete skrevet, men det står jo i stil med tankene i dag.

 

HI

[Anonym bruker]

20:33

 

Takk for lykke til-klem! Det ser ut somdu kan trenge en selv!

*klem tilbake*

 

Og sånn som du beskriver din eks er som å lese en beskrivelse av

min samboer de seneste ukene.. Skremmende!

Lover å snakke masse fremover -enten han vil eller ei!

[Anonym bruker]

Huff så trist...sitter ikke i samme situasjon men ville bare sende deg en god klem..

[Anonym bruker]

vet akkurat hvordan du har det HI.

Alt det din mann sa til deg sa også min.

Han ville ikke gi meg noen klar beskjed på noe som helst. Ville ikke direkte si at det var 100 prosent over eller hva.

Han visste heller ikke om han ville jobbe med det.

Jeg ønsket jo det over alt på jord. Spessielt for barna våre.

Og meg selv så klart, jeg elsker han jo!

 

Vel 2 uker etter bomben, sa han bare at han skulle flytte, og det gjorde han.

Han forsvinner fra meg mer og mer. Det er over 6 mnd siden nå.

Han var aldri villig til å jobbe med noe som helst.

Jeg håper fortsatt, men tror vel egentlig ikke.

 

Håper for guds skyld det ordner seg for dere i det minste!

 

Lykke til! Og en stor klem

[Anonym bruker]

HI, hva skjer nå da ? Skulle du fortsette å bo der ? Prøve på nytt med forholdet ?

 

Dette er jo standard menn, de får dårlig samvittighet når de har sagt de ikke har følelser for oss lenger, får ofte så dårlig samvittighet at det ofte sier eller høres ut som de sier at man kan prøve litt til. Men egentlig så mener dem ryk og reis jeg vil være fri. Sorry å si det. Men det finnes ikke noe håp her. Husk at det var sine grunner for at han var utro 2 ganger og ikke mer for 10 år siden også. Og det er en god grunn for at han har oppført seg som han har gjort i 1 år også. Er bare rart at du ikke har merket det på 1 år, og gjort noe med det, tatt det opp f.eks. Når menn synes noe er galt så merkes det så godt på dem. De er langt i fra den samme.

 

Dette med at han barberte seg, trente osv har jo sammenheng med at han ønsker å bli signel og skal ut på jakt markedet igjen. Enkelt og greit. Jeg tror du utsetter deg og barna for mye pining ved å prøve å få bli og utsette det hele..

[Anonym bruker]

Siden dere nå skal gi forholdet en siste sjanse, så håper jeg at dere virkelig jobber med ting slik at det blir en fair sjanse, og ikke bortkastet tid. Anbefaler på det aller sterkeste at dere går i par-terapi! Husk at det er mye smerter, svik og skuffelse involvert her, og det kan komme i veien for det arbeidet som trengs for at forholdet skal få et oppsving. En nøytral tredjepart kan gjøre underverker for kommunikasjonen dere imellom.

Veldig lurt at dere er ærlige med familie/omgangskrets slik at dere kan få støtte og hjelp med barnevakt, dere kommer til å vinne på det.

Håper dere får den hjelpen dere trenger, og ønsker deg lykke til:)

[This is me]

uff, vondt situasjon!

Men husk en ting oppi alt dette! En lykkelig mor, er en god mor. Du kan ikke bli i et forhold kun for barna sin skyld hvis det blir en daglig kamp for deg selv!

Da er det mye bedre at dere går fra hverandre. Hvis han ikke skulle være den rette for deg, så ok! Da finnes det garantert en annen der ute som kan gjøre deg lykkelig igjen

Jeg er et såkalt skilsmissebarn selv og det har aldri plaget meg i det heletatt.

 

Lykke til da HI