mine og dine barn

[Anonym bruker]

eg har det veldig vanskelig for tiden pga dårlig samvittighet overfor det å ikke ha hatt en mann i live til 5 åringen min. har nå en mann med tre barn, og vi venter en felles femte unge. Mitt barn på fem er veldig mye annerledes enn de øvrige barna hva krevende angår! føler at jeg må gå å "rakke" ned på han for at familieharmonien skal stemme.. og med hormon-tsunami som velter omtrent alt når den slår innover tørt land, så er det svært vanskelig å ta i mot kritikk som mannen gladelig øser i fra seg... Hva med å få litt kustus? joda.. men han er stressa i den nye situasjon, han har aldri hatt en farsfigur tidligere.. Hvorfor er dt så utrulig vanskelig å være en familie bestående av mine, dine og snart våre?

 

har så lyst å bare stikke herifra med magen under den ene armen og femåringen under den andre!

 

hva enn av svar som dukker opp taes i mot med takk !

 

av og til er det greit med brutalt ærlige svar!

[Anonym bruker]

Uff, vanskelig det der.. Hvor lenge har dere vært sammen og hvor lenge har dere bodd sammen da? Det tar tid å finne sin plass i flokken, så din sønn blir nødt til å kjempe litt for tilværelsen. Det burde være greit og han må få lov til å reagere. Det er jo en kjempeomveltning for ham, han må føle seg overkjørt, stakkar! De andre er jo allerede en 'gjeng' og hans 'gjeng'-altså deg- former en ny allianse med ny mann og ny baby til og med. Hvor mange voksne hadde syns at det var en udelt positiv livsendring å bare bli dratt inn i?

Gi ungen tid, er mitt råd. Og godta null og niks av 'råd' fra din nye mann, det kan komme senere.

Hvordan er aldersforskjellen mellom alle barna?

[Anonym bruker]

Hei. Har selv et barn på 5 og 8, venter vårt 1 fellesbarn i mai. Han har en gutt fra før på 9 og jeg må ærlig si at forholdet er en stor utfordring. Litt større utfordring enn jeg makter noen ganger. Samboer jobber mye og overlater alt ansvar for barna på meg. Han deltar veldig lite i familiesituasjoner, og unnskjylder alltid med at han er sliten/ utbrendt osv. Den yngste hos meg er ikke helt trygg på den nye situasjon og trives ikke her i det nye huset( hans hus). Samboer er frekk og vanskelig å diskutere situasjonen med, er redd dette ikke går i lengden. Er veldig deprimert for tiden og jeg har lite å gi barna på tunge dager. Har ofte lyst å ta barna med meg å flytte til en plass vi alle trives. Jeg er ikke skapt til mine,dine og våre barn! Dette koster mer enn det smaker akkurat nå. Så jeg forstår deg.

Klem Annie:-)

[Anonym bruker]

Takk for gode ord !

Vi har vært sammen et par år men bare bodd sammen i ca et halvt år..

det er en tenåring, en ni åring og en tre åring + min femåring..

Han er kjempestressa men blid og virker veldig overaktiv på grunn av at hans barn er kjemperolige.. Jeg må stadig si i fra til min at han ikke må kreve svar på alt han lurer på, fordi de andre er ikke av typen som snakker så mye ..

Vi ender ofte opp med å være strengere med han enn de andre fordi hans barn hører etter med en gang, og med dårlig hørsel og mye stress så er det vanskelig å "gi seg" å høre etter oss, og han er ofte sutrete og lei seg.. sier at mamma er sinna hele tiden, og stepappan er mer sint på meg enn på stebror på tre..

Det er hjerteskjærende, men vi er bare strenge, ikke sinte.. Men prøv å forklare forskjellen til en som er såret..

 

rådene som kommer fra mannen min er veldig reflekterte, men passer som regel ikke inn hvordan man kan bedre situasjonen for mitt barn ..

får høre så mye negativt om meg som mamma av han fordi jeg ikke har hatt regler som passer inn i en storfamilie tidligere.. Det har vært bare meg og ham, og vi har ikke hatt daglige sure miner slik som det er nå.. ikke overhode! han var helt ok bortskjemt og vi har utrulig god kontakt..

 

det er så mye flisespikkeri innenfor disse fire veggene av og til !!! aaarrg! *utblåsning over*

 

HI

[Gjest]

ja, det var rett ordvalg ! det koster mer enn det smaker.. Vil også bare ut av dette kaoset.

Jeg har fått samme ansvaret for barna hans som du har.. og klager ikke av den grunn, selv om jeg vil !!

Er helt forferdelig å diskutere med min samboer også.. får alt snudd i mot meg, og får høre at jeg er barnslig og må lære meg å oppføre meg.. hva er det liksom? Har smått lyst å si at jeg ønsker å komme meg i fra dette huset før jeg blir veldig deprimert.. føler meg skikkelig nerimellom alt for ofte..

 

signerer med nick i tilfelle du ser på tråden igjen og ønsker å snakkes på pm..

 

klem HI

 

 

[Anonym bruker]

Men det høres jo tåpelig ut! Man kan ikke oppdra et barn til å passe inn i en storfamilie når man ikke ER en storfamilie! Ikke la ham bruke det argumentet. Mulig du har gjort noen feil i oppdragelsen (som alle andre!) men du har gjort så godt du kunne. Punktum. Derfor må du ikke ta imot noe kritikk fra ham på det punktet.

Dessuten må det være rom for ulike personligheter i en og samme familie, enten det er samme blod eller ei. Greit at man kan forsøke å dempe ungen hvis han er skikkelig slitsom, men ikke hele tiden hver dag. Han må jo få være seg selv. Forresten mener jeg at entusiasme er en vanvittig undervurdert kvalitet, så for Gudss skyld ikke kvel den!

At din nye mann har enkle og rolige barn betyr ikke at den ene har gjort noe riktig og den andre har gjort feil; folk og situasjoner er ganske enkelt forskjellige. Det er naturlig at hans unger tilpasser seg fortere, men ting kan snu. Plutselig er det treåringen som blir sjalu og vrang når den nye babyen kommer, det betyr fortsatt ikke at noen har rett eller feil. Jeg kjenner faktisk folk som har fått en slik situasjon til å fungere. Vet dessverre ikke 'oppskriften', men det går altså an, selv om starten er vanskelig. Tipper det blir enda litt verre når babyen kommer, for så å gå seg til for alle parter.

Det viktigste er at sønnen din, eller alle egentlig, kan få være seg selv i sitt eget hjem, uten å bli kritisert for å være 'sånn' eller 'sånn'. Skjønner godt at du er fortvilet, vet ikke hvordan jeg ville løst en slik floke selv, men det kan fort gå bra så lenge første bud er at alle i familien føler seg godtatt og elsket.

[Anonym bruker]

Dere må gå å få hjelp av utenforstående, hjelp til å kommunisere over de tingene der. Dere er sikkert temmelig fastlåste i egne spor, vare på egne unger vegne, sammenligner og styrer på, og har forventninger deretter. Kommer jo snart en ny baby oppi hele suppa, som dere skal samarbeide om i minst de neste tjue år.

 

Kan bare si at min mann med barn fra før, totalt ødelagte begge mine svangerskap, og i barseltida var det enda verre. Men vi er forbi dette nå, og ikke kommer det til å oppstå noe mer av den typen konflikter der, da vi ikke skal ha flere barn.

 

Men aksepter at ting ikke er lett, aksepter at folk er veldig motvillig til å forandre seg og sine måter, men at dere faktisk er nødt til å forandre litt på ting alle sammen. De skal ikke diktere alt fordi om de er flest, og mangler du kustus på sønnen din, må du jo få det på plass.

 

Har selv en femåring som sikkert mangler kustus, men han er ikke så stor, klart man skal stille krav, men de skal jo få lov til å være barn, og de skal få lov til å finne sin egen personlighet. Trass er jo et gode så vel som et onde.

[Anonym bruker]

Artig at dette går opp for folk først når de sitter der med mage! Og artig at en mann en annen ikke fant bra nok faktisk viser seg å være nettoppikke bra nok!

Ikke spydig ment, men det er min mening.

 

Og når det er sakt kan du ikke gå å "rakke" ned på et stakkars enebarn og forvente at han skal tilpasse seg "over natta" bare fordi dere voksene lever på ei rosa sky (som nå muligens er i ferd med å bli gråsvart...)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

åå kjære hi, jeg kjenner meg så godt igjen! jeg gikk inn i ett forhold med mitt ene barn som heller ikke har noen far, hun var litt yngre enn ditt da. han hadde tre fra før, men til forandring fra din situasjon, så eier ingen av de barna oppdragelse!! de er overstimulert og noe må skje hver eneste sekund, de suger meg tom når de kommer fredagskveld! milde himmel, jeg er så vandt med mitt barn som kan leke selv og være selvstendig og like at det ikke skal være høyt tempo gjennom hele helgen. så i starten måtte jeg ta oss ut av aktivitetene for barnet mitt var helt utslitt når mandagen kom! nå har vi to sammen og ting er ikke bedre! hele vår familie må da jenke seg etter hans tre overstimulerte unger når de er på samvær, og alle rutiner og regler blir borte. de er på besøk hos oss og mener de ikke skal ha noe del i våre rutiner og regler og det skaper så mye konflikter, fordi mannen ikke klarer å stå i mot de! og det ender med at han ikke skjønner hvorfor det er så slitsomt når de er på besøk! og jeg føler ikke jeg kan gjøre annet enn å prøve å være en støtte for han, barna er nydelige, men de krever enormt av oss. så hver samværshelg ender som regel i konflikt mellom meg og mannen når de har reist.. utrolig slitsomt med mine, dine og vårt/e, og tror jeg aldri hadde begitt meg inn på det her hadde jeg vist hvor tøft det skulle bli. det som holder meg igjen er at vi har det så rolig og fint når det ikke er samværshelg.. vi har også gått i familieterapi pga det her, og har ikek kommet noe lenger enn at han bare må akseptere at jeg tar våre felles barn og mitt barn ut av situasjonene når jeg ser de er helt utslitt. det er ikke ideelt, men gir oss pusterom til å overleve helgene!

 

huff.. høres ut som jeg ikke liker bonusbarna mine, det er overhodet ikke deres feil at vi missmatcher sånn ifht oppdragelse og energinivå..

[Anonym bruker]

Han forlot henne, ikke omvendt.. hun kjempa veldig for å beholde han.. noe jeg skjønner veldig godt.. han er en virkelig flott mann, men uenighetene skygger over de fine stundene alt for ofte..

 

dere får være så spydig dere vil, jeg trenger harde fakta eller forståelse.. eller begge deler.. her må det mer til enn å roe det stakkars enebarnet som gjør så godt han kan hele tiden for å bli inkludert og å inkludere.. han er super, sett fra alles øyne.. er stress pga ny situasjon og en del kommentarer over hode på ham.. : (

 

er mulig det blir alvorligprat med kjedelig utgang, for det eneste som betyr noe for meg er mitt barns lykke og velvære !

[Anonym bruker]

Og en mann som forlater er automatisk mye bedre...??? Hmmmmm

[Anonym bruker]

ja i et kjærlighetsløst forhold er bedre enn å blir forlatt.. leve live halvveis for å glede den andre ? nei takk!

 

Ang at hans barn er rolige og mitt barn ikke så rolig, så er det ikke hele tiden slik heller.. hans barn er tiltaksløse.. må få fortalt når de skal gå i dusjen, henger ikke opp håndkledet etter seg, tar ikke av bordet etter seg osv.. Mitt barn er mer selvstendig der.. med hjelpingen..

 

Det er konflikter og det er omtrent ikke levelig her lenger.. småting.. skikkelig traisg : (

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, men ser du ikke selv at du sitter i det samme forholdet som din manns eks gjorde?

Forskjellen er at du har et barn som plages av det i tillegg og ja, jeg tror det er værre å plages av en "far" enn av sin virkelige far!

[Anonym bruker]

Å Herregud jeg syntes såå synd på 5-åringen din:(

 

Jeg var i samme situasjon, nesten helt likt faktisk.

Gutten min hadde det ikke bra.

Ungene hans hatet forholdet vårt og de fikk all oppmerksomhet.

 

Jeg ville bare at den nydelige gutten min skulle få en far.

Men han brydde seg bare om sine unger etter at vi flyttet sammen.

 

Kunne aldri drømt om at det skulle bli slik, han var så flink md gutten min.

 

Men jeg kunne ikke mer! Gutten min måtte ut derfra.

Vi dro , det var kjempe vondt.

 

Men det er barnet mitt som er det viktigste i mitt liv!!

 

Nå er vi super lykkelige begge to

Å han gleder seg kjempe masse til å bli store bror.

 

Han har nå et stabilt og sikkert å flott liv.

Akkurat det han trengte!

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at mange har så hastverk med å få fellesbarn. Hva med å vente til ungene har blitt vant til den nye familiesituasjonen? Ikke rart det er en del som har unger med forskjellige fedre, når de er gravide etter få måneders samboerskap...

[Anonym bruker]

Lurer veldig på hvordan dette gikk HI? Dette er akkurat som min situasjon pr. i dag. Hva valgte du? 

Anonymkode: 0685b...808

[Anonym bruker]

På 2. april 2011 den 21.28, Anonym bruker skrev:

Vi ender ofte opp med å være strengere med han enn de andre fordi hans barn hører etter med en gang, og med dårlig hørsel og mye stress så er det vanskelig å "gi seg" å høre etter oss, og han er ofte sutrete og lei seg.. sier at mamma er sinna hele tiden, og stepappan er mer sint på meg enn på stebror på tre.

Søk hjelp NÅ. 

Samme hvilken personlighet barnet har, skal han føle seg hjemme i sitt eget hjem. Han skal ikke oppleve at den nye situasjonen med stefar og stesøsken gjør livet hans dårligere. 

Få råd fra FVK eller lignende.

Hilsen ei som ble skilt for 10 år siden av samme grunn - jeg føler at mitt barn ble mobbet og at jeg grep fatt i det altfor sent! 

Anonymkode: 234ac...a08