Tror det beste for meg er å bryte ut

[Anonym bruker]

Dog, det er ikke lett..

 

Vi har vært samen i 7 år, gift i snart 3 av de, og har 2 barn sammen.

Han sliter med depresjon og angst, har gjort det i 15 år.

Hadde rusproblem før jeg traff han, noe jeg først fikk vite om et stykke ut i forholdet.

De siste 2,5 årene har han vært ganske så deprimert og vært laangt nede. Han gikk til behandling en stund, men da behandleren sluttet for et år siden og han fikk ny, som han ikke likte, har han ikke gått i behandling. Det er jeg som har måttet være der og støtte, og dra og løfte han opp.

Jeg har brukt all min energi på det.

 

I høst begynte jeg på skole 2 dager i uka, da ble han sjalu, for jeg fikk noe å gjøre, jeg ble sosial igjen og traff folk( og da kanskje og andre menn).

Siden i høst har den "gamle" meg kommet tilbake.

Den jeg var før jeg traff han.

Blid, glad, sosial, utadvendt.

I de sju årene med han har jeg vært innesluttet, asosial, sliten.

 

Nå begynner jeg å føle at det riktige for meg er å bryte ut og begynne på nytt, få en frisk start. Kanskje etterhvert finne noen som tar meg for den jeg er og gir meg den plassen jeg trenger, og den respekten jeg fortjener.

 

Men det er så vanskelig og tungt å bryte ut.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor han.. ovenfor ungene..

Jeg er redd for at han enten går så langt ned i grøfta at han skader seg selv, eller at han blir så "sinna" og sterk at han krever å ha ungene.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe dette an.

Vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i.

 

De siste ukene har han plutselig lagt seg i selen, gjør alt mulig for meg. Vasker hus, lar meg sove lenge, holder på med ungene, kjøper gaver. ALT det som ikke har skjedd de tidligere årene vi har vært sammen.

Men jeg føler det er for sent..

Jeg har ingen følelser for han lengre.. Ingen glede når jeg ser han, savner han ikke når vi er fra hverandre( det er jo ekstremt sjelden det skjer da).

For tiden føler jeg bare han prøver alt han kan for å vinne meg tilbake, men jeg føler bare at det er for sent...

 

Ikke har jeg noe sted jeg kan dra til for å komme meg vekk heller.

 

Vet ikke helt hvor jeg skal med dette.. var bare godt å få det ut..

[Anonym bruker]

Hei, jeg skjønner så godt situasjonen du er i. Ikke selve det med at han er deprimert, men alt du tenker i forbindelse med å bryte ut, alle hans reaksjoner og at du er redd det er for sent.

 

Min historie er litt andreledes, jeg føler at jeg har hatt ansvaret for alt i huset, og en mann som har satt seg i sofaen og blitt tilfreds. Føler han ikke har noe som driver han lenger, han bare er her. Og jeg begynte å bli syk for et par år siden, svimmel, skjelven og utmattet. Og har spurt han gang på gang om han kan være snill og hjelpe meg....Yte litt ekstra, ikke bare halvveis.

 

Nå rett etter jul så gikk jeg tom, hadde ingen følelser for han. Men bryr meg jo om han. Men jeg synes det er en helt forferdelig situasjon da det er så mye som faller på meg. OG dårlig samvittighet. Og mannen min har virkelig fått fart på seg og stiller opp og er så flink....uten at det hjelper det grann. Det gjør nesten vondt å se hvor hardt han prøver...

 

Jeg har fått låne leiglighet av venninna mi så kan sove der når jeg trenger å tenke, få ting litt på avstand. Men det som plager meg mest er følelsen av at jeg har gitt opp, at jeg ikke klarer å elske pappaen til barna våre. Jeg har endt opp deprimert nå, og det hjelper absolutt ingen. Håper jeg til slutt finner den riktige veien for alle parter..

 

Det jeg blir fortalt er at du kan ikke ta ansvar for den andre parten, han må nesten ta ansvar for seg selv. Men skjønner jo at du er bekymret hvis han i utgangspunktet ikke har det bra. Kanskje en time hos psykolog for deg kan være tingen? Så får du noen å lufte dine følelser til og som vet hvordan de skal håndtere slike situasjoner.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Jeg går til rådgiver på familiekontoret, har og psykiatrisk sykepleier jeg kan kontakte ved behov. Jeg bruker det jeg har av hjelpeapparater.

 

Jeg har det vel på en måte som deg. I alle år har jeg hatt ansvaret for alt.

Han har liksom fått levd sitt liv, mens jeg har vært hjemme å tatt meg av hus og unger. Og når jeg har spurt om hjelp har jeg som oftest bare fått et snøft igjen.

 

Her krangler vi ofte, og da bare om småting.. og kranglen kan pågå i dagesvis.

Jeg er sliten og lei av å ha det sånn. Da tror jeg faktisk jeg blir lykkeligere alene. og jeg tror ikke jeg blir mere ensom en jeg er nå.

 

 

HI