kjefter du på ditt barn, 2-3¨års alder?

[Anonym bruker]

jeg gjør det, når ting går i stå...

har blitt mye bedre, men gjør det fremdeles. har gått til psykolog en stund og det hjelper. men har et til barn nå som bare er noen uker. en veldig snill baby.

 

men mitt barn på 2,5 er 2 språklig, men syntes hun snakker dårlig selv om hun gjør seg forstått. er redd min kjefting har gjort at hun lærer dårligere...

 

det er stort sett kun ved kveldstell nå som er problemet, når hun ikke vil høre i det hele tatt...

 

men får så dårlig samvittighet..

ble kjeftet på mye som barn og mye krangel generelt i hjemmet nårr jeg vokste opp. jeg er innelukket, sjeenert og anspent rundt folk generelt.

 

vil ikke at mine barn skal bli slik.

 

hvordan er du med ditt/dine barn og hvordan hadde du det da du vokste opp?

[Anonym bruker]

Nei, jeg kjefter ikke, men forklarer i alvorlig tone når ting går skikkelig på tverke. Hender at jeg avfyrer noen skarpe kommentarer til mannen, og da merker jeg at jenta på 2,5 år blir litt urolig. Noen ganger spør hun om mamma er glad, så hun er var for munnbruk.

 

Jeg ble vel aldri kjefta på som barn, men opplevde endel krangel mellom pappa og oss ungene (da vi var større) og oss ungenen imellom. Dette har jeg forholdt meg greit til - syns faktisk den dag i dag at mammas sammenkniping av munnen er verre å forholde meg til enn at det synges ut av og til.

[Gjest Antarctica]

Jeg erfarte vel fort at kjefting ikke egentlig hjelper. Man får tømt seg, kanskje, men da bruker man jo bare den andre personen som søppelbøtte...

 

Barnas far bruker/brukte mye kjefting som taktikk når ting går ham imot. Det er ikke utviklende, men det er ikke med på å skade dem språklig. Vil heller si det kan skade dem sosialt, for de kan få tendens til å bruke kjeft sjøl. Storebror kopierer fars utbrudd overfor lillebror osv. Akkurat det har ødelagt mye, for jeg finner ikke ut hvordan jeg skal få vekk kjeftingen fra storebrors samhandlingstaktikker overfor lillebror...

[Anonym bruker]

gdt å høre det er andre som ikke gjør det.

mannen min kjefter ikke, selfølgelig ka han bli sint han og. men ikke slik jeg blir. og jeg mister tålmodigheten min når jeg er alene med barnet mitt. og det er utrolig synd og jeg skammer meg sånn. vil ikke være slik.

men jeg ser nå at slik jeg grubler over det og får hjelp og snakke ut om de aktuelle situasjonene hjelper.

jeg tror og at slik vi hadde det, en periode kunne jeg ta hardt i henne var pga vi var kommet inn i en dårlig sirkel. hun gråt mye og det terpet mye på nervene mine. Men etter mye hjelp og mye prat og grublig over det har vi kommet inn på en skikkelig god sirkel nå. men iom at jeg er alene med barna mine en del på kvelden bidrar det til at jeg kan kjefte litt mer enn jeg burde. og lille barnet mitt blir lei seg og gråter når jeg hever stemmen min, og det gjør så vondt å se dette.

jeg er veldig snar med å beklage og si unnskyld og snakke om følelsene. og håper det hjelper på. men jeg håper jeg vil bli enda flinkere.

 

hadde vært fint å høre om andre som også opplever noe liknende jeg har og fått en så god fremgang med å oppsøke hjelp.

jeg har og vært å fått veiledning fra psykolog på helsestasjonen og fastlege.

men alfa omega til hvor jeg er idag, er pga god kjemi og god forståelse og blitt hørt av disse gode hjelperne.

 

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med kjefting hver dag,enten mellom foreldrene eller til oss. Jeg har også blitt som du sier,ganske innelukket og litt anspent rundt folk. Jeg har nå verdens blideste jente,men som også av og til kan være vanskelig, og det kan skje at det sprekker litt for meg av og til,men prøver så godt jeg kan å unngå det. Prøver heller å forklare henne best mulig hvorfor ting er som de er. Lurer på hvor mye kjeft i oppveksten har å si. Jeg vil tro at pga min personlighet,har det ført til at jeg lukker meg,og ikke helt våger å være meg selv, fordi jeg er så vant til å få kritikk. Vil for all del ikke drepe livsgleden hos datteren min. Men litt tilsnakk må de nok tåle.

[Anonym bruker]

Ja, det skjer at jeg kjefter. Du er nok langt fra den eneste.

[Anonym bruker]

ja, slik gjør jeg og. Å forklare men som sagt så mister jeg tålmodigheten og. Det er vel sikkert flere veier det er hos alle, men jeg føler jo som jeg gjør pga at jeg mener jeg kunne vært flinkere.

ja, jeg tror det er en stor sammenheng med kjeft hjemme med hvordan man føler seg.

 

ønsker det beste for mitt barn noe som de allerfleste gjør.

[Tante Blås Squaw]

Jeg prøver alt jeg kan å ikke gjøre det, men iblant sprekker jeg.

 

For eksempel når min håpefulle klinte inn vasken med tannkrem mens jeg bøyde meg for å plukke opp tannbørsten som han hadde pælmet i hodet mitt, så den spratt under benken. DA ble jeg litt sur.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, når hun griner fordi sugerøret har feil farge eller fordi hun må ha på bukse istedet for skjørt, hender det nok at jeg hever stemmen litt.

[Anonym bruker]

kjefter ikke ofte, men noen ganger. bor midt i byen. hvis han holder på å løpe rett foran en bil i fart blir jeg så nervøs at jeg har kjeftet (satt på han bånd nå).

 

+ de siste dagene har han tatt av seg bleien i sengen kun for å tisse. slik at jeg må skifte på sengen. så har måttet skifte 4 ganger på sengen hver kveld. da kjeftet jeg tilslutt og han sluttet.

 

 

trass zzzzzzzzzzzzz

[Anonym bruker]

Jenta mi er så lita ennå at kjefting ikke har vært naturlig eller påkrevd, men jeg håper i det lengste jeg kan unngå det.

 

Da jeg var liten var det mye kjefting og krangling hjemme, kan vel ikke si at jeg har tatt skade av det, men vi ungene tok jo etter og brukte kjeft vi også. Og omgangsformen hjemme var ofte ganske sur.

 

Jeg har ikke tro på kjeftbruk som oppdragelsesmetode/pedagogikk, etter min mening er det eneste man oppnår at stemninga blir dårlig, og at man kanskje kommer inn i et mønster der det blir naturlig å kjefte og være sur heller enn å ta seg sammen og prøve andre og mer velfungerende metoder.

 

(Men enkelt å si nå kanskje, trassalderen er vel rett rundt hjørnet, mulig jeg må bite ordene mine i meg...)

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjefter på min 3-åring. Selvfølgelig gjør jeg det iblant, men det eneste som er helt sikkert, er at det ikke virker... Ikke litt en gang, så jeg prøver alt jeg kan å la være. Kjefter heller ikke på andre (som oftest)