Gå til innhold

Hva er oppskriften på et lykkelig forhold?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har vært gift med mannen i snart to år, men nå er jeg lei tror jeg.. Jeg føler meg ikke lykkelig. Jo, jeg er lykkelig når jeg er sammen med den skjønne datteren vi har sammen, men hver eneste dag krangler vi om et eller annet tull. Det trenger ikke å være noe stort, men HVER dag sprekker det for begge to..

Det er så mye ved han som irriterer meg grønn, og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre lenger..

Jeg føler han sutrer for ingenting, og om jeg spør om noe er han ei snerpe tilbake, uansett hvor uskyldig spørsmålet eller synspunktet mitt er..

ÅRH det gjør så vondt!

 

Vi diskuterer nesten hver uke om hvem som gjør ditt og datt av husarbeid (BARNSLIG!) men jeg føler jeg gjør så mye, og han ingenting. Jo, jeg vet at han vasker opp av og til, og han hjelper med å støvsuge. Middagen lager jeg helst selv, for jeg er ikke veldig glad i matlagingen hans, hehe.. Og støvtørking, gulvvask, klesvask og i det hele tatt, er min jobb, ellers blir det ikke gjort "ordentlig". Det er noe galt med meg, jeg sier ikke at alt er hans feil, men jeg følr ikke at det jeg gjør er godt nok, og jeg føler meg alene på en måte..

 

Vi har snakket om det, så ikke tro at jeg ikke sier i fra, og vi lover hverandre hver gang at vi skal bli flinkere til å si ifra, spørre hverandre om hjelp, og være mer kosete osv. Men etter noen dager, er det den samme dritten igjen.. Jeg holder på å bli gal.. Må vi kanskje få hjelp av en psykolog eller familieterapeut?

 

 

Har noen en oppskrift på hva vi kan gjøre for å få det bedre?

Jeg vil føle meg lykkelig!!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg er av den tro at kommunikasjon er det aller viktigste i et forhold.

Tenk selv, hvor mange av disse situasjonene hadde du kunne unngått dersom dere kommunikasjonen hadde vært enestående?

Skrevet

Om du ikke synes at han gjør noe bra nok er det jo ikke rart at han ikke gjør noe.

Skrevet

Familieterapi kan være en mulighet:-)

Skrevet

Vi hadde det litt sånn i begynnelsen av vårt forhold, et par år uti kanskje, der jeg opplevde det som en maktkamp oss i mellom, man sto for hardt på sine prinsipper, og kommuniserte ikke overhodet, tenkte bare på seg selv og hva man selv ville. (Jeg var veldig ung da vi ble sammen, og visste vel ikke helt hvordan man skulle leke mor og far og hus..)

 

Nå har vi vært sammen i 16 år, og de siste 11-12 årene har det meste gått på skinner. Vi gir og tar, samarbeider og prater sammen. Er vi misfornøyde med noe så sier vi det på en grei måte, uten anklager, uten å bruke en selv som et godt eksempel som i "Men JEG gjør det sånn!!" Det er mulig det har noe med alder å gjøre, en modenhet som må komme etterhvert?

 

Husker ikke helt hvordan vi løste problemet, men det ble et vendepunkt da vi ble tre, vi fikk begge fokuset bort fra oss og livet handlet om noe større enn hvem som tok oppvasken eller støvsugd i uken som gikk, vi hadde ansvaret for en liten verdensborger, som hadde kommet fra oss begge.. Men forholdet vårt var på bedringens vei før den tid også.

Skrevet

En ting som hjalp hos oss var å slutte å klage, mase, sutre. Ja, du må begynne med deg selv. Bestem deg for at den neste uken skal du (nesten for enhver pris), bare si fine ting til han, uansett hva han sier og gjør. Men det må virke ekte! Han blir nok påvirket til å prøve å gjøre det samme etterhvert.

Fortell han hva du forventer at han skal gjøre, på en høflig måte men uten "vær så vær så snill". Altså: "Nå har jeg vasket tøyet, det ligger i tørketrommelen, nå kan du legge sammen." Et lite smil, og så går du bare, så det ikke blir noe å diskutere. Eller så kan dere sette opp en liste over alt som skal gjøres i huset i løpet av året. Og da mener jeg alt. f eks klippe plen, skifte dekk, vaske tøy, kjøpe bursdagsgaver, osv osv. Og så finner dere ut hvilke ting hver av dere kan ha ansvar for. Hos oss gjør jeg det meste av matlaging, vasking osv, mens han tar nesten all oppvask, ordner alt med bilen, vedlikehold av hus og hage osv (JA vi er veldig tradisjonelle..). Men det fungerer, for jeg ser jo at han også har en del å gjøre i perioder.

Og sett av en fast dag i uka til kjærestetid. dere trenger ikke nødvendigvis å gå ut hver gang, men lage litt god middag sammen (etter at barnet har sovnet), se en film og snakke litt sammen (men avtale at dere ikke skal diskutere ting akkurat den kvelden. Snakk om når dere møttes, mimre litt...

Og: Ingen føler seg lykkelig hele tiden, men det er fint å få noen øyeblikk innimellom hvor man er lykkelig.

Hvis ikke noe virker, er det sikkert ikke dumt å ta kontakt med noen. Helsestasjonen pleier å kunne vise dere videre til et "lavterskeltilbud" for familier.

 

Men mitt viktigste råd er: begynn med deg selv, ikke fokuser på alt som er galt med han. Men tenk på hva DU kan gjøre for å få ting bedre. Og så følger han sannsynligvis etter.

 

Skrevet

Svelg noen kameler ;) fokuser på det positive:)

Skrevet

- Heng en liste på kjøleskapet der dere har laget en liste over hvem som skal gjøre hva. Ikke vik fra listen. Denne listen kan gjerne rotere.

- Ikke snakk til hverandre på en stygg eller sur måte - hold det inne. Dersom det er noe som plager dere så snakk rolig om det på kvelden når barnet er i seng.

- Gå til parterapaut.

 

Foreldre som krangler er det styggeste jeg ser / hører. Har fortsatt traumer etter å ha overhørt krangler mellom min mor og stefar.

Skrevet

Jeg er i et dårlig forhold for tiden, på kanten av stupet...men jeg vet hva et lykkelig forhold innebærer:

 

1. god kommunikasjon

2. godta at dere er forsjellige

3. frihet (ikke sjalusi)

4. lære om svelge noen kameler

 

hadde ting bare vært så lett hehe

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...