Forståelse..

[Anonym bruker]

Hei kjære dere!

 

Jeg har slitt med ekstrem svangerskapskvalme siden nyttår, men har heldigvis de siste ukene hatt perioder på flere timer av gangen der jeg ikke spyr (er i 18 uke nå). Kvalmen begynner som regel i 3-4 tiden, og gir seg på kvelden, for så å ta fatt om natta igjen.. Jeg forsøker å være tapper, klager ikke til de rundt meg, men sier jeg er dårlig hvis noen spør. Det har gått utover humøret lenge, selv om jeg tar meg i nakken der også, og finner fram til både smil og latter hver dag. Tårene holder jeg for meg selv, som regel lar jeg de komme mens jeg krøker meg rundt doskålen.

 

Så til poenget mitt.. Mannen min har vært kjempetålmodig hele veien, latt meg hvile når oppkastene har blitt for ekstreme, og tatt ekstra del i hus og hjem. Men nå tror jeg han også begynner å nærme seg bristepunktet for hva han orker. Han viser mindre forståelse for at formen er så dårlig, og irriterer seg over at jeg ikke orker å ta del i ting i samme grad som før. Kjenner jeg blir litt motløs, for jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg er så dårlig, men forstår jo at han også er grundig lei..

 

Noen tanker om hva jeg kan gjøre i denne situasjonen? Kan jeg i det hele tatt forvente forståelse hele veien? Føler selv at jeg kan det, men kanskje jeg er kravstor.. Hvis noen har noen tanker om hva en kan si eller gjøre for at han skal forstå meg bedre, og hva jeg kan si eller gjøre for at han skal føle seg forstått, så kom gjerne med det.

 

Legger til at vi har et godt forhold med mye tillit og kjærlighet, vi kommuniserer vanligvis veldig bra. Vet vi kommer oss gjennom dette, vil bare komme gjennom det beste mulig og tar gjerne i mot råd fra noen som har opplevd noe i samme gate.

[Anonym bruker]

"Tårene holder jeg for meg selv" tuller du ???? Hva er det du sutrer og gråter for da ? Er vel du selv som har valgt å bli gravid, så må du jaggu tåle konsekvensene av å være Gravid. Er mange som har det mye værre enn deg. Så ta deg sammen og oppfør de.

 

Nei du kan kanskje ikke hjelpe til for at du er dårlig, men du kan ta kvalme tabletter. Og du kan gjøre som normalt det er bare å ha ei bøtte i nærheten. Du er ikke handicapet fordi du kaster opp litt!

 

Er ikke rart han er lei av deg, tydeligvis så er det det eneste du gjør er å ligge en plass å slappe av og synes synd i deg selv. Snakk om en liten moden mor. Nei du kan ikke kreve at noen skal være en slave fordi du tror du er veldig syk. Og gå å trøste deg selv med at du synes han ikke skal klage eller forstå situasjonen din, han forstår situasjonen din veldig godt, at du er en pyse og hykler!

[Anonym bruker]

Oi.. lurer på om du har mye hormoner i sving eller noe, så tar det du skriver med en klype salt. Tviler på at du er en som har det godt med deg selv, så hvem du nå enn er, så håper jeg at livet blir bedre for deg etterhvert. Uansett så har innlegget ditt hjulpet meg: du har det nok verre enn meg da det er mye verre å slite psykisk enn fysisk.

 

Velger å være høfflig å svare på det du skriver:

 

For det første, graviditeten var ikke planlagt, jeg ble gravid på tross av at jeg tok p-piller regelmessig. Når det er sagt, så er vi begge veldig glad for den lille som er på vei og gleder oss til å bli foreldre.

 

For det andre, jeg har ikke "vanlig svangerskapskvalme", men hyperemesis gravidarum. Har tatt av meg nærmere 8kg siden jeg ble gravid, beholder svært lite mat, og har vært innlagt på sykehuset et par ganger til nå. Jeg har av en eller annen grunn også høyt blodtrykk og svimer av til tider, og har fått streng beskjed fra legen om å ta det med ro. Jeg "tror ikke jeg er veldig syk", jeg vet jeg er gravid med kraftige svangerskapsplager.

 

Og nei, det eneste jeg gjør er ikke "å ligge en plass å slappe av og synes synd i meg selv", jeg går på jobb de dagene oppkastene ikke er for ekstreme (på tross beskjed fra legen om at jeg skal ligge strak hjemme), og jeg bruker gode timer til hus og hjem (dvs minimum 2 timer hver kveld, samt en del på dagtid). Forventer ikke at mannen min skal slave rundt, for min del kan huset gjerne henge på halv åtte en periode, så kan jeg ta skippertak de timene på døgnet der jeg "bare" er kvalm og ikke spyr. Skulle bare ønske mer forståelse for at jeg må ta ting i eget tempo. Men i følge deg, er det noe jeg ikke kan forvente. Point taken.

 

Når alt dette er sagt, jeg kjenner deg ikke, men har på følelsen av at du er en som har vært litt uheldig med valgene dine og som har hatt og kanskje har det tøft til tider. Hvis så er tilfelle, så håper jeg virkelig at ting ordner seg for deg. Jeg håper du respekterer deg selv nok til å ikke ta til takke med smuler i et forhold (har vært der selv en gang, det er ikke verdt det..) og ønsker deg virkelig alt godt.

 

[Augustgull11]

Først og fremst må jeg si jeg ble ganske sjokkert over svaret du fikk på dette innlegget. Syntes ikke du fortjener kritikk og nedlatende ord fordi du er sliten over å være i dårlig form. Det å være konstant kvalm og kaste opp er ikke noe behagelig og det tar på for formen. Tror det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er når man ikke har vært der selv.

 

Jeg har det selv på samme måte som deg (delvis). Jeg mistet min ene tvilling og slet med store blødninger. På grunn av dette fikk jeg streng beskjed om å ikke røre meg annet enn når jeg skulle på do eller stelle meg, resten av tiden skulle jeg ligge stille i en sofa så ikke jeg skulle miste det andre fosteret også. Når faren for dette var borte slo kvalmen inn for fult, jeg kastet opp og gikk konstant kvalm hele dagen og natten. Husker jeg syntes det var ironisk at det ble kaldt morgenkvalme, døgnetrundtkvalme kaller jeg heller det. Det er slettes ikke noe godt og det går selvfølgelig ut over formen din. Etter dette fikk jeg blødninger igjen og jeg hadde placenta previa, det er jo igrunn ufarlig men pga jobben min ble jeg sykemeldt og fikk beskjed om og ta det med ro. Så jeg kan vell si det sånn at jeg har vært mye sofaliggende iløpet av svangerskapet hittil.

 

Noe jeg vil si når det kommer til din kjære. Man kan desverre ikke forvente å få full forståelse, fordi de ikke er i samme situasjon og kan føle at hverdagen blir veldig forandret. Plutselig står de med mye mer ansvar i hendene enn de er vandt med og reagerer med frustrasjon. Samboeren min gjør ting i huset, og steller og ordner men er somregel en kommentar over at han er sliten over alt han må gjøre eller at han syntes jeg er litt lat som ikke hjelper til i det hele tatt. Dette har da kommet over tid, for i starten var han veldig forståelsesfull. Jeg tror man skal forlange sympati når det går over en lengre periode, rett og slett fordi de ikke forstår hva vi gjennomgår. Så lenge de hjelper til litt, så har jeg bestemt meg for å ikke klage. Dette gjelder også hvis han ikke gjør husarbeidet slik som jeg pleier, velger jeg å legge det fra meg og rose han for at han hjelper til. Da blir han fort blid igjen og ting blir litt lettere med en gang :-)

 

Vi må nok bare svelge noen kameler og være glad for det de stiller opp for oss. Snart vil kvalmen gi seg også, eller delvis, og du vil få energi til å gjøre noe. Bruk de 30 minuttene du har litt energi på å gjøre noe så vil du brått se at humøret letter litt på din kjære også :-) Ønsker deg lykke til videre og krysser fingrene for at kvalmen gir seg.

[Anonym bruker]

Jøss, for et utrooolig lite empatisk svar du hadde fått her over da!

Ble såpass irritert over det at jeg bare måtte gi dge en trøsteklem:)

 

Sikkert ikke greit å ha det som du har. Tror kanskje det kunne hjelpe litt på om du i en av de gode stundene prøvde å si litt om hvordan du føler det. At du ikke er "kjip" med vilje. Kanskje du skal åpne en flaske vin eller øl til ham en fredagskveld i samme slengen - sånn at !settingen blir god"? Og at du kanskje en av dagene heller blir hjemmefra jobb og prioriterer å gjøre noe hyggelig for ham den dagen?

 

Selv var jeg helt ødelagt de første 3 mnd - veldig kvalm og sliten og orket ingenting. Har en veldig tålmodig og snill mann, men likevel holdt det hardt en stund der - men heldigvis gikk det over for meg. Han må likevel stå på mye mer på hjemmebane nå når jeg er tung og trøtt etter lange arbeidsdager - men det hjelper veldig på humøret hans at jeg passer på å si masse hyggelige ting til ham - at han blir sett for det han faktisk gjør.

 

Lykke til - og husk at det er en forbigående fase da:)