føler meg fanget i eget hjem

[Anonym bruker]

Vi er en blandet familie, hvor far har et barn fra tidligere.

Jeg har kjennt barnet siden h*n var liten baby.

Vårt forhold og samboerskap er slik som jeg ønser at det skal være, men i den senere tid har hans barn fra tidligere vært svært vanskelig å ha med å gjøre.

Problemet begynte å vise seg da mor sto frem og sa at hun ville gjenoppta sitt forhold til far.

Dette til tross for at jeg og far har flere felles barn,hus,bil, samliv..ja rett og slett en familie sammen.

Jeg forstår hvorfor dette påvirker barnet som ellers har vært en drøm å ha med å gjøre. Et hvert barn ønser at deres foreldre skal være sammen.

Dette barnet har da i den senere tid sagt og gjort en del ting som H*n forklarer med at "mor sa" eller "mor ville at jeg skulle"..

Vi har 50/50 foreldre ansvar for dette barnet.

De siste gangene H*n har vært hjemme, (hos oss) føler jeg meg fanget og deprimert. Jeg har vært stemor til dette barnet siden tidlig barndom, uten at dette har vært noen for for problem..

Men nå er det bare tristhet. Jeg vil ikke en gang være hjemme når H*n er her. Det går utover de andre barna, for H*n fullstendig overtar hjemmet. Er svært lite hyggelig med de andre barna, legger fullt beslag på far, og både sier og gjør svært uakseptable ting med og mot meg. Snakker mye om at EN gang var mor og far kjærester.. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal handle for at det skal bli riktig for alle..

Moren vil ikke lengre ha samtaler med oss etter at hun sto frem.

Hun sier at hun ikke vil samarbeide så lenge han og jeg ennå har et forhold..

Det er nå gått så langt at vi har måttet rådføre oss med barnevernet.. Hvilket jeg synes er ubehagelig, fordi dette er noe vi voksene burde kunne løse, uten å innvolvere barna.

Men samtidig kjenner jeg at jeg ønsker meg alle andre steder enn hjem nå H*n er her...... noe som er svært trist.. Jeg prøver etter beste evne å ikke vise dette hjemme, men synes det blir vanskeligere og vanskeligere ettersom problemet bare utarter seg...

 

Er ikke ute etter skyllebøtter med irellevante kommenterer, men håper noen med erfaring eller gode råd/tips kan bistå meg litt..

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg, men har dessverre ingen råd å gi... Jeg har selv planer om å få litt hjelp av en terapeut til høsten, og gjerne med mannen en gang i blant så han forstår hvor tøft det kan være å inneha rollen som stemor.

 

Er glad i barna, men går ofte og tenker på hvor deilig det skal bli den dagen de er voksne og flytter ut slik at jeg kan få huset "for meg selv".

[Anonym bruker]

føler meg som en "dårlig stemor", men vet ikke hvordan jeg skal gripe ting fatt. Men jeg har også tenkt tanken om terapi.. spessielt sinde også far opplever dette som et problem..

men man føler seg både rådvill og ond, selv om man prøver å unngå dette på det sterkeste, så er man redd for å bli opplevd som det...

trist at det er flere som føler det samme som meg, men jeg finner trøst i det også. Takk for at du svarte!

det gjorde faktisk dagen min litt lysere!

 

HI

[Anonym bruker]

Kan ikke mannen din ta opp dette med barnet på en skikkelig måte, og fortelle at det han/hun ønsker seg for mor og far ikke vil komme til å skje, at det er gode grunner til at de ikke er sammen, og at du er den personen som vil komme til å være i livet hans framover. Være skånsom, åpne for alle tårer og bebreidelser, men ikke åpne for at "mor vil ditten og mor vil datten" - argumentasjon. Det er to som må ville et forhold, og mannen din vil ikke inn i det forholdet igjen. Jeg syns han bør være tydelig real og kjærlig i sin samtale med barnet, og si det som må sies med god samvittighet, men med forståelse for barnets sorg.

[Anonym bruker]

Kan det tenkes at du føler at barnet tar for stor plass fordi du ikke har forsont deg med at du som stemor og moren i nyfamilien, blir symbolet på at barnets kjernefamilie ikke kan gjenskapes ? dominerer egentlig barnet så veldig eller er det mest sånn du føler det ?

 

Nei, det går ikke å gjøre alle til lags på alle områder. Nå er det ditt barns kjernefamilie som gjelder.

 

Det er er ikke du og mannen din, og mor til stebarnet, som har 50- 50 % omsorgsordning, men mannen din og moren til barnet. Mulig det ikke er en viktig forskjell, men det er også mulig du faktisk tenker på det slik, og da er det ikke så rart at du føler for sterkt på at det er vanskelig å forholde seg til at barnet vil at det skal være mor og far igjen. Det må være lov for barnet å ikke bo i den ideelle kjernefamilie.

[Anonym bruker]

ser poenget ditt, men føler ikke at det "passer" i vårt tilfelle.

Jeg har vært stemor for dette barnet fra H*n var baby. Vi har et godt og nært forhold, og det er det som gjør det så sårt for meg.

Mor har fortalt til oss og venner at hun vil gjenoppta sitt forhold til far.

Hun har fortalt dette til barnet (som går i bhg), og dermed både holder på å utvikle en samvittighet, men som også manger evnen til å forstå den store sammenhengen i dette.

Både far og jeg har snakket med H*n om dette, men det sier seg litt selv at når mor forteller barnet at jeg og fars andre barn må bort, slik at hun kan gjenoppta sin rolle som fars partner, så forvirrer dette barnet.

 

Når et barn som man har oppfostret som "sitt eget" reagerer på slik måte, at man som voksen person gruer seg for å komme hjem, så er det noe som ikke er som det skal.

 

Dersom dette var problem som hadde vært siden starten, eller at jeg og min mann var et "nytt par", som h*n måtte omstille seg til, så hadde jeg forstått dette. Men dette. altså, meg, far og våre andre barn, er det H*n har vokst opp med i alle år, uten at det har vært noe problem.

 

Jeg føler vel litt på at barnets mor burde holde sine følelser og ønsker om å forenes med far igjen, burde holdes for voksene ører, og ikke et barn...

 

HI

 

 

[babydream]

Først vil jeg si at jeg er ikke enig med hun i det forrige innlegget som sier far og mor har barnet 50%.. Det er begge familiene som har barnet 50%.. Selvfølgelig vil biomor og biomor ha mest ansvar for barnet og slik skal det også være. Men det å ha et barn boende hos seg så ofte betyr at begge familiene blir omsorgspersoner og må forholde seg til barnet på en god måte..

 

Det var det:) Og så vil jeg si at det virker som du har gjort en helt fantastisk jobb (utifra det du skriver) . Du skriver at du har kjent dette barnet fra det var baby og har hele tiden prøvd å skape en god relasjon..

Noe mer kan ikke forventes av deg heller!

 

Som du nå skriver så vil biomor ha eksen sin tilbake selv om dere nå lever et nytt liv sammen og har gjort det lenge..

Dette er ikke akseptabelt og overhode ikke noe du skal trenge å godta!! Her MÅ biofar ta litt ansvar og irrettesette biomor!! hvis biomor bruker sønnen sin for å formidle sine følelser så er dette overhodet ikke greit!! Barnet skal slippe å være noen slags formidler for morens kjærlighetsønsker.. Et barn vil alltid være lojal mot sine foreldre og hvis mor bruker han i et slags "spill" så er det ødeleggende og farlig for et lite barn og håndtere..

Er ikke rart at stebarnet får problemer med å forholde seg til deg når hun bruker han på den måten.. Da blir han jo slem mot deg for å være lojal mot moren sin.. Sånn skal barn slippe å ha det!!

 

Så mitt råd til deg (jeg er ingen ekspert på dette faget jeg bare gir råd utifra hva jeg mener)

 

- Be mannen din ta et møte med biomor.. Hvor han sier ifra om hva som er greit og ikke. Her er det viktig at han legger fram hva dette gjør med barnet deres og hele barnets familie.. Hvis hun har problemer så Kan ikke dette gå utover barnet..Han mååå sette grenser.. Han bør også si klart ifra om at du og han er et par nå og derfor kan hun ikke sette tanker i barnet sitt om at bimor og biofar kan bli sammen

 

- Far bør snakke med barnet sitt.. Han bør fortelle at nå er han i et forhold til deg og det har han tenkt å være i.. Er ikke greit hvis barnet hele tiden tror det er mulig at mor og far kan bli sammen igjen.. Dette må han selvsagt si på et skånsom måte.. Han må også snakke med barnet om hvordan man kan oppføre seg og ikke.. Hvis han ikke er snill mot de andre barna så er det viktig at dere finner måter å sette grenser sammen på.. kanskje barnet trenge noen professjonelle å snakke med og? en psykolog kanskje??

 

- Tror også det er viktig at du og mannen din snakker ordentlig sammen om alt.. Er viktig at du sier ifra om hva som er greit og hvor grensene går... Kanskje dere trenger å gå i parterapi?? Du skal ikke måtte finne deg i å være fange i ditt eget hjem!!

 

Er mulig å søke råd hos familievernkontoret.. Kanskje biomor burde blitt innkalt på møte der? kanskje hun skjønner alvoret hvis noen professjonelle kan snakke med hun?

 

jeg føler så med deg!! Jeg vil anbefale deg å snakke med fastlegen din om hvordan du har det..Når du har det så vondt hjemme så er det en stor fare for at du kan utvikle en depresjon..

 

Husk å ta vare på deg selv oppi alt dette!!

 

Send gjerne en privat melding hvis du trenger noen å snakke med.

Husk du er ikke alene!!

 

 

 

[Anonym bruker]

Mitt råd er at du forholder deg til din mann.

Det er tydelig at hans sønn har problemer ut fra forhold som skjer hos sin mor, hans problemer ødelegger for deres familie (gutten inkludert).

Det er her naturlig at han tar et møte, med eller uten familievernkontoret med guttens mor, og sier klart i fra om hva som er akseptablet. Det er også påkrevd at han, gjerne sammen med deg eller begge deler tar en prat med gutten. Har selv en femåring og de forstår temmelig mye, fordi om det kan være vanskelig for han å kommunisere. Praten må være på hans nivå.

 

Du må forholde deg til din mann, men du må ikke stenge gutten hans ute. Det vinner ingen på i det lange løp. Men du må også kunne irettesette han. Du kan også forholde deg til han, ikke bare til faren.

 

Og hva denne 19:37? egentlig mente, var det ikke lett å bli klok på. Om jeg forsto det riktig så var det at samværsbarnet skulle være halve tiden med sin mor, og halve tiden med sin far. Uten tanke på at far også har andre han skal fordele tiden sin på. Skal hans særkullsbarn ha 50% av tiden, og de to andre barna til far ha 25% hver?

Det er jo ikke akkurat en god løsning, da vi i de fleste familier liker å bruke tid sammen alle sammen.

 

Barn skal ikke brukes i en slik kamp mellom voksne. Og det er helt uakseptablet at du skal lide halvparten av tida i ditt eget hjem. Det er også uakseptablet at en femåring er stygg med sine yngre halvsøsken.

Jeg antar han er fem eller seks, siden han fremdeles er i barnehage og dere har hatt tid nok til å få flere barn.

[Anonym bruker]

 

Takk for fin tilbakemelding!

Vi har alt vært i samtaler både hos fam.vern og barne.vern.

I sistnevne har mor stått frem med at hun ikke ønsker å samarbeide med far eller noen av hans så lenge han fortsetter sitt forhold til meg.

I starten, da mor hadde egen samboer, var ikke dette noe problem, og mor fortalte da hvor godt det var at vi var flere voksenpersoner som kunne både rådføres, og oppdra sammen. Men da mor igjen ble alene, og fant ut at hun ønsket å gjenoppta sitt forhold til far, så ble dette til store problemer.

Jeg har "min familie". hans barn inkudert.

H*n har alltid vært en del av vår familie, før "våre" barn kom til..

Er nok mye derfor at dette er spessielt sårt..

 

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke vise at dette går inn på meg ovenfor både barnet og biomor. Jeg og far snakker godt samen, og har en åpen dialog om bla dette. Jeg har sagt klart ifra til både ham og biomor om at enten så er jeg med, eller så er jeg ute... jeg er ikke bare en støttespiller når de trenger meg.

 

Jeg har vært en del av barnets familie bilde fra H*n var baby.

Jeg Har hatt barnet hjemme sammen med meg når jeg har hadt permisjon med de andre barna. Jeg har stillt som"barnevakt" når far er borte og moren har andre ting fore. Da mener jeg at jeg også burde få ha en mening også når de ikke trenger meg.. Jeg kan ikke være en positiv del a ven slik familie å kun være der på andres primisser,.

 

Men har vært utrolig godt å fått luftet tankene litt her.

takk til dere damer, som hjelper meg å se ting litt klarere =)

[babydream]

Lykke til! Virker som du gjør en kjempe jobb for å få alt til å fungere!! Ikke la dette knekke deg :-)

[asd]

Det som jeg, 19.37, mener, er at det er guttens foreldre som har ansvaret for gutten. Du skrev at dere har 50/50 foreldreansvar for gutten, noe som jeg forstår som at guttens foreldre har delt omsorg for han. Da mener jeg altså at det er guttens foreldre som deler omsorgen. Siden guttens mor gir uttrykk for sjalusi som hun gjør gjennom det gutten sier i fars hjem, så tenker jeg at det kan hjelpe å signalisere litt mer avstand til gutten. Dette har jo for så vidt gutten oppnådd, men ikke på noen god måte. Du skriver at mor var tilfreds med situasjonen da også hun hadde samboer, men at det har blitt vanskelig nå som situasjonen har blitt mer ubalansert ved at far har nyfamilie og ikke hun. Jeg forstår at du praksis har hatt mye omsorg for sin manns sønn, og du fremhever dette iallfall i det du skriver her. Overfor "biomor" så tror jeg hun vil klare å roe seg mer hvis du går motsatt vei, ved at du fremhever at gutten har to foreldre, og at du er mor til hans halvsøsken. Noe sånn. Hvis du ikke snakker med henne, så kan du si noe sånt til gutten, for det virker som han føler på det samme som mor.

[lucky.nr.4]

hei igjen.

HI her. jeg ser hva du mener asd, men føler ikke at dette når frem i vår situasjon. Da biomors, og fars forhold endte, var det biomor som brøt ut, fant seg ny mann og skulle gifte seg. Jeg og min samboer startet et forhold etter at mor hadde satt bryllupsdato. Det som da hendt va at det ikke ble noe giftemål, og ting begynte å eskalere. Mor hadde mange og flyktige forhold oppgjennom årene, mens jeg og min samboer fikk felles barn og startet vår fremtid. Nå som biomor ser far i et annet lys enn det hun gjorde da hun brøt ut, så vil hun tilbake i varmen hos far.

Dette går utover alle andre nn henne selv. (slik jeg opplever det)

Hun bruker deres felles barn, som har vokst opp med denne blannede familien. Vi har aldrig hadt problemer iforhold til barnet tidligere. Ei heller barnets adferd ovenfor meg, faren, eller søskenene. Vi ønsker ikke å skille på "hele" og "halv" søsken. Barna er søsken. å slik er det.

Jeg har nå tatt steget mot å komme i dialig med biomor.

La henne forstå at det beste for alle parter, og spessielt deres felles barn, er at de voksene kommer overens. Jeg er redd for å fremstå som en "bedreviter" men føler at vi må snu på hver en stein for å komme til en løsning som fungerer for oss alle.

Et barrn som har 3 og 4 voksen personer har også en ekstra resurs kontra de som har "bare" 2 foreldre. Vi er mange som bryr seg, mange som kan trøste, og mange som kan rådgi. Vi er flere om å dra lasset og dermed skulle man tro at det var lettere for alle parter.

 

Barnet virker som H*n blir redd for at jeg skal tro at H*n ikke er glad i meg mer. Så mens disse tilstandene herjer, så er H*n nesten på grensen til "sykelig" Opptatt av ¨å fortelle meg "jeg elsker deg".

Jeg kan knapt nok gå på toalettet uten at H*n står på døren og gråter, og sier at H*n elsker meg... jeg synes dette er sårt, på så utrolig mange måter. Dette barnet gjør som det blir fortalt, men uansett blir det "feil"... det er her vi voksene må svelge noen kameler, g ikke la dette gå ut over noen av barna.

 

Men jeg vil takke dere alle for fine innlegg! Har vært veldig godt å kunne ta opp dette temaet med dere! er en fin måte å få orden på egene tanker.

God helg til dere alle! =)

 

HI