Midt oppi en stor sorg og samtidig blitt gravid...

[En gullgutt og snart ei tulle!]

Mistet min mamma i kreft forrige tirsdag, og noen dager før fant vi ut av at jeg endelig var blitt gravid. Vi rakk akkurat å fortelle henne det, selv om det var litt i det tidligste laget.

 

Synes dette er fryktelig vanskelig å komme seg i mellom...her har vi endelig blitt gravide etter å ha prøvd i snart ett år, men nå klarer jeg ikke å glede meg over det engang... aller mest har jeg lyst til å legge meg ned og gi opp alt. Jeg føler jeg hører sammen med mamma, vi hadde et helt unikt forhold, og jeg klarer ikke å fungerer uten henne. Vi har en sønn fra før av, og jeg klarer ikke å være den mamma jeg egentlig vil. Jeg er irritert på mannen, og egentlig på alle andre også. Veldig likegyldig til hele livet. Går nesten og håper på at jorda skal gå under snart. I tillegg til sorgen sliter jeg med at jeg er så ekstremt trøtt, og vil bare sove og ligge under dyna og gråte. Men det virker som om alle andre har kommet lengre enn meg i sorgen, og begynner å fungere normalt igjen. Føler meg ikke forstått og hensyntatt. Ingen vits i å fortelle noen om mine tanker, for da blir de bare lei seg. Føler ingen andre betyr noe for meg lenger nå som mamma er borte. Får panikk bare av tanken. Hun var den perfekte mormor...

 

Andre som har opplevd lignende, og samtidig vært gravide? Hvordan få tilbake livslysten?

[*juble juble*]

Sender deg en stor klem!! Husk at sorgen mildner selv om savnet ikke forsvinner. Jeg har opplevd noe lignende under to av mine fire svangerskap, og vet det er forferdelig tungt... jeg søkte om en tidlig ul, og da ble babyen mer virkelig, og en større glede...

 

Husk at det er viktig å sørge, men det er også viktig å komme seg videre.

[Angelito]

Hei Hi

Sender deg også en stor klem, kondolerer!!

Jeg vil anbefale deg å kontakte kreftforeningen og be om samtale med sorgterapaut. Jeg mistet faren min til kreft for litt over 2 år siden og gjorde dette. Det var veldig ok å komme å få snakke med noen som for det første kan mye om sorg, men også kreft. Noen som tar seg tid og bare er der uten at du føler deg som en byrde! Viktig å få bearbeidet sorgen på en god måte for deg, sorg er ulikt for alle!

Nå vet jeg ikke hvor i landet du bor, men de vil sikkert kunne sette deg i kontakt med terapauter andre steder en i Oslo hvor hovedkontoret ligger, tilbudet dems er forøvring gratis!

 

Ønsker deg lykke til videre i sorgen, alt jeg kan si er at med tiden vil man klare å leve med sorgen på en helt annen måte! Du kommer deg gjennom dette selv om alt ser sort ut nå! Ta en dag av gangen!

[seigdamererbest]

Hei.

 

Min dypeste medfölelse i sorgen.

Jeg mistet min bror i kreft når jeg var 2-3 måneder gravid, og opplevde mye av de fölelsene du beskriver. Og desverre varte det hele svangerskapet i större eller mindre grad. Legen sa det virket som om mine hormoner hindret meg i å komme bort fra den akutte sorgen og begynne bearbeide tapet. Det var for mye som pågikk ellers i min gravide kropp. Jeg fikk mareritt blant annet om min bror sin begravelse og begynte med tegn på mild depresjon, så jeg ble sykemeldt tidlig. Jeg var trött og gråt mye i hele graviditeten. Når jeg hadde födt bedret tingene seg og jeg kjente jeg begynte det sorgarbeidet de andre rundt meg hadde gjordt tidligere. Ikke ver redd for å be om hjelp og noen å snakke med. Jeg fikk stor hjelp i å snakke med en fast person og å skrive ned mine tanker. I tillegg tvang jeg meg selv til å krype opp fra sengen og gå ut litt helt alene og la tankene löpe fritt.

 

Lykke til!!

 

[olivera80]

hei,jeg støtter deg virkelig. jeg opplever nå akkurat det samme som deg. jeg ble gravid for første gang i september,jeg fortalte det til mine foreldre i oktber,og de ble veldig glade( det skulle bli deres første barnebarn) i november ble min far brått syk,det ble oppdaget meget langkommet kreft,det ikke var noe å gjøre med,det hadde kommet for langt.. etter tre uker sovner min far inn. de tre ukene skjønner jeg ikke helt hvordan jeg kom meg gjennom. jeg var veldig kvalm 24-7,og var på sykehuset hver eneste dag i mange timer,selv om jeg egentlig var så kvalm at jeg ikke greide å røre meg. også kom den psykiske påkjenningen og sjokket over fars sykdom i tillegg. det var egentlig mer enn jeg kunne bære. at far ikke skulle få oppleve å bli bestefar,som han har ønsket sterkt og snakket om i mange år,er en helt uutholdelig tanke,at det skulle være så akkurat at han ikke skulle rekke det. men nå har det gått litt tid,og det går litt lettere for hver dag..jeg ser nå frem til at barnet kommer snart,selv om jeg vet at det blir med blandede følelser. jeg ønsker deg lykke til videre,og kan forsikre deg om at det vil gå litt lettere etterhvert,prøv å ikke tenk på det hele tiden..

[ViVenter*15/07/11-Nora*]

Kondolerer så mye

 

Jeg har ingen erfaring med dette, men du har fått mange fine svar syns jeg,

En stor klem til deg!

[MiraculixGRAVID]

Kondolerer så mye :-(

 

Er desverre en av de som kan si at jeg vet hva du går igjennom. Mistet moren min til kreft 12 februar etter kun 3 ukers sykehusopphold. Stort sjokk. Var da ca 30 uker på vei. Hun fikk jo glede seg litt over graviditeten, dette skulle bli hennes første barnebarn. Samtid bittert at hun aldri fikk møtt han som kommer..

 

Kan vel ikke si så mye, rett og slett fordi jeg fortsatt ikke helt forstår det. Veldig håpløst og urettferdig :-( Vi hadde også ett helt spesiellt forhold, så UTROLIG bittert. Kan forstå og kjenne meg igjen i det du skriver. Har du lyst, må du bare sende meg en PM.