Hvordan snakker man med en toåring om døden?

[Brillefint - Jadda!]

Vår kjære mor og oldemor har gått bort etter å ha vært syk lenge. Vi bor et stykke unna, men vi har pratet litt om at oldemor er syk og at hun er på sykehuset. Vi var også noen ganger på besøk i vinterferien. Gutten vår vet derfor at det var noe spesielt på gang og har selv sagt flere ganger "oldemor er syk." "Oldemor er på sykehuset."

 

Det er over en uke til begravelsen. Hvordan skal jeg forberede han på det? Vil bare ha noen innspill.

 

 

 

[silhah og emilie]

vel...er ganske vanskelig det der, emilie var 3 når oldefaren hennes døde, hun hadde veldig mye kontakt med han da, vi møtte han sikkert en gang i uka.

hun også visste at han lå på sykehuset og var syk, hun var også der å besøkte han.

Jeg la meg i sengen hennes og fortalte at oldefar hadde blitt så syk at kroppen hannes ikke orket mer, så han døde.

Spørsmålene kom med en gang, og jeg var veldig nøye med å forklare at han var borte og dessverre aldri kom tilbake.

Hun spurte hva som skjedde med han videre, og da fortalte jeg om at noen trodde man kom til himmelen, osv

Jeg ville ikke si at slik og slik var det fo det vet jeg faktisk ikke..

Hold det iallefall enkelt men ikke pakk det inn så veldig, mye bedre at de får vite sannheten på en fin måte =)

Synes jeg da

 

[Gjest]

Når oldemoren til min gutt døde, fortalte jeg ham at mennesker som dør ikke kommer tilbake, at de blir lagt i en kiste og gravd ned i jorda. Så blir de til jord, blomster og gress. Jeg ville ikke fortelle ham om himmelen e.l. fordi jeg ikke selv vet om jeg tror på dette. Har hørt at man hvertfall bør være forsiktig med å si ting som at personen har flydd opp til himmelen osv. fordi barnet da kan tro du skal dø hvis du f.eks skal ut og fly.

[solfrøken-♂♂♂]

Du skal fortelle det du /dere selv tror på =) Og vær ærlige =) Si hvorfor oldemor døde og hva som skjer i begravelsen dere skal i =)

 

Men styr unna "sove" "fly til himmelen" osv....

 

Storebror her var 3 når oldemor døde og han skjønte godt hva som skjedde fordi vi sa det som det var =) =)

[Gjest ronja røverdatter]

Det er stor forskjell på en treåring og en toåring, og det er forskjell på toåringer.

 

Vår lille var såvidt 2 år da bestefaren døde. Han var med på alt fordi vi måtte reise dit og være der den siste tiden. Han så at bestefar var syk, at han ble sykere, ble liggende uten å prate og var med inn når han var død. Men vi forklarte veldig lite underveis. Her i huset snakker vi om alt, det finnes ingenting som er for vanskelig. Men det er min klare mening at det er ungene som skal spørre, i alle fall om det meste. Lille visste at bestefar var syk og at han var død og ikke kom tilbake og at vi skulle gå i kirken og at vi var lei oss, men at bestefar ikke hadde mer vondt nå.

 

Enkelte mente at vi skulle forklare hva som skulle foregå i kirken og at bestefar lå i kista osv, men jeg nektet bestemt å fortelle noe som helst som han ikke hadde forutsetninger for å forstå eller spørre om. Han var mer enn fornøyd med den forklaringen han hadde fått, og så fikk vi ta spørsmålene og mer forklaring senere.. og det gjorde vi, etterhvert som språket kom og vi var i situasjoner som han ble minnet om bestefar, kom spørsmålene. Og da snakket vi enkelt om det der og da.

 

Lille hadde såvidt fylt 4 da en gammel grandtante (og nabo som vi hadde hatt mye med å gjøre) døde, og da var det tydelig at han satte det i sammenheng med hva som skjedde med bestefar den gangen. Og da hadde vi oss etterhvert mange gode samtaler om bestefar og tante og det som hadde skjedd både nå og den gangen.

 

Jeg synes det er mye bedre å fortelle en toåring for lite enn for mye, men ikke altfor lite selvfølgelig. Men å fortelle en så liten unge at bestefar skal graves ned i jorda, nekter jeg å gjøre om han er aldri så død. For en toåring, uansett hvor moden han er, er ikke moden nok til å stille de rette spørsmålene og forstå forklaringene han får. Det var innviklet nok for 4 åringen det.

[Gjest]

Spørs som du sier om gutten nettopp har fyllt to, eller nærmer seg 3, sånn som min gjorde. Det var meningen at han skulle være med i begravelsen og da hadde han uansett sett at kista ble senket i jorden.

[Gjest ronja røverdatter]

Nettopp derfor bør man vurdere barnet, og det er også stor forskjell på en nettopp to og en snart tre. Jeg vil nok forklare mer for en moden snart tre enn en umoden nettopp to.

 

Min nettopp to var med i begravelsen og så at kisten ble senket ned, men kommenterte i ettertid kun alle blomstene, tror ikke at han engang tenkte på at det var en kiste der og etter avtale med meg, fikk guttungen rusle rundt på egenhånd med sin far i hælene da vi kom ut av kirken. Så ingen grunn til at han skulle stå foran med meg om han ikke ville det. Han fikk også lov til å plukke en blomst fra kisten da vi gikk derfra, helt på eget initiativ. Det var egentlig ganske rørende.

 

Egentlig var det en riktig flott dag for Lille. Det er veldig godt med et lite barn i en begravelse, en liten skikkelse som ikke skjønner så mye, men som skjønner at noen er lei seg og dermed ofte tar på seg en liten trøste-rolle. Den lille trøsteren får også ekstra oppmerksomhet for det er så godt å gi den lille ekstra oppmerksomhet når man selv trenger å hoppe litt ut av sorgen og virkeligheten.

 

Så masse blomster, masse oppmerksomhet, masse slektninger og kaker... - bedre kan det nesten ikke bli.

[Brillefint - Jadda!]

Han er bare to, så jeg tror jeg styrer unna for mye forkaringer. Kanskje bare si at oldemor er død og at det betyr at hun er borte og ikke kommer tilbake, men at hun har det bra.

[gerd]

Kall en spade for en spade.

Oldemor er gammel. Kroppen er sliten og syk. Da dør man.

Ikke snakk mer om sykehus som noe skummelt. Si at man er på sykehus når man er syk, men at er man gammel kan man ofte ikke bli frisk igjen.

De små fantaserer mye så det beste er å si det som det er.

 

[Odine!]

Det finnes en del bøker om emnet. "Farvel Rune" er en klassiker.

 

Her er endel andre, blant annet ei Lillesøsterbok som jeg tror kan være passende:

 

http://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?avsok_txt_003=d%C3%B8den&avsok_kval_003=/EO&avsok_avgrens_000=sp=nor&avsok_avgrens_001=ff=l&avsok_avgrens_002=ag=a&avskjema=1&hpid=6449&mode=vt&st=a

[Turtelduen]

Spørs vel hvor nært forhold dem har til den som døde...

Mine under 4 år vet ikke at bestefaren og onkelen er død. Da jeg fortalte det til 7 åringen kom mange rare og skumle spm. Og han ble redd for å være ute, fordi han da og kunne dø... Begge de to over døde i ulykke. De to andre over 4 gjorde ikke noe ut av saken...

Hxn på 2.5 år snakker mye om "den og den er død mamma" men hun skjønner ikke hva det innebærer...

Hadde en nærmeste dødd nå hadde jeg nok fortalt det, men her hører de om troen vår og det hadde vært en naturlig forklaring her uten skremsel. Måten dem dør på er mer skremmende vil jeg tro... Er det ulykke blir barna veldig redd og tror det kan skje dem eller oss. Er de syke er det jo enkelt å si dem var det og ikke orket mer...