Flere med separasjonsangst/katastrofetenker?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke vant til å være borte fra barna mine (3 og 5 år), men denne helgen er jeg syk og vi bestemte at mannen og barna skulle dra på hytta allikevel fra i dag til i morgen. Veldig kos for dem det.

 

Men så kommer vi til problemet mitt. Jeg begynte å gråte allerede da de skulle dra og kjenner angsten tar meg helt. Sitter nå fortsatt og hikster. Tenker på alt som kan gå galt og jeg hater at de kjører bil langt uten at jeg er tilstedet. Jeg kommer til å ha denne klumpen i magen til de er tilbake i morgen.

 

Er det flere der ute som har det på samme måte? Veldig glad for å dele litt erfaringer.

 

Fint om dere kan spare dere for nedverdrigende kommentarer da jeg allerede er ganske så langt nede nå.

[Anonym bruker]

Om du får så voldsomme reaksjoner så er det lurt at de begynner å dra på tur uten deg eller at barna reiser bort alene.

Eneste måten å komme over det på er å konfrontere angsten og jobbe deg igjennom den - med eller uten hjelp fra profesjonelle.

[Anonym bruker]

Slapp av dette går bra. De har det så fint nå med pappan!

Alle har godt av å være borte fra hverandre en gang i blant. Hvis du ikke har vært borte fra barna dine før nå -så fikk jeg lyst å si at da er det på tide (mener ikke å være frekk altså).

Ikke tenk på barna dine nå, bruk tiden på å slappe av og nyte å være alene -finn på noe for deg selv og tenk at barna har det fint!

[Anonym bruker]

 

 

Jeg VET hvordan du har det. tror kanskje jeg har det hakket verre enn deg. Fordi jeg får panikkangst bare av å tenke på det..at mannen min skal dra fra meg eller barna mine. Det skyldes nok at jeg har savnet faren min så mye da jeg var liten (han er alkis), verdens beste pappa da han var edru, men verdens slemmeste da han drakk..

 

 

[Anonym bruker]

 

 

PS: samme skriver som 09:14. Jeg mener at de over ikke har rett når de skriver at nå er det på tide!! Det er ikke bare bare heller, man må ta det gradvis. Ikke begynn md en hel helg hvis det er seriøs separasjonsangst du har, begynn med noen timer, en dag, og en natt...for å se at det faktisk er trygt:)

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg vet at de har det bra, men tankene kommer allikevel på det som kan gå galt. Pappaen har vært mye borte grunnet jobb og det er faktisk første gang han er på tur sammen med dem.

 

Jeg har vært borte fra de tidligere, men da er det jeg som har reist og ikke de. Det går faktisk mye bedre. Nå er jeg hjemme alene i et tomt hus og kjenner jeg får litt panikk av det.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Men jeg er enda mer kontrollerende og er aldri borte fra barna. Mannen min Er borte nå og skal kjøre hjem i kveld og jeg er dritnervøs pga av det