Irritert på svigers og kravene deres!!

[Mrs Bad enkelt og greit]

Har helt siden jeg gikk med jenta mi hatt problemer med mora til mannen. Under graviditeten passet hun på å si HVER eneste gang vi møttes (ca en gang i uka) "husk xxxx at dette er like mye min baby som din!". Hver eneste gang sa hu dette og jeg ble like sjokka hver gang. Første gangen trodde jeg hun tulla men nei, det gjorde hun ikke gitt.

Men jeg lot det gå.

 

Etterhvert ble jenta vår 1 år og vi skulle feire bursdagen hennes med familien min på dagen hennes pga faren min er bare hjemme en uke og borte i to så ville han skulle delta også. Da klikka svigermor og skreik til mannen i telefonen og sa jeg var fæl, og stakkars han som er gift med meg. Men må ikke glemme at det er jeg som har "bestemt alt" også. Hun ringte opp igjen flere ganger og pratet dritt om meg til mannen min. Hun taklet rett og slett ikke at vi skulle feire med familien min først og de helga etter.

Da fikk jeg nok og bare kuttet kontakten. Men kunne tilgi hvis hun ba om unnskyldning. Noe hun enda ikke har gjort. Ett år siden nå.

 

Før alt dette skjedde pratet hun om i svangerskapet mitt at hun ville strikke dåpskjolen til oss og gledet seg til det. Og det gjorde hun. Vi brukte den både til jenta vår og gutten vår som ble døpt for rundt 2-3 uker siden. Men dagen før dåpen ringte hun og sa at hun vil ikke delta på selskapet. Hun kom i kirken, men da gikk hun til mannen min midt under gudstjenesten og krevde å få dåpskjolen. Da skulle nemlig venninna til søstra til mannen ha dåpskjolen VÅR! Og mora hans kjeftet han ned og krevde å få den. Mannen sa nei, det er ikke aktuelt. Greit nok at hun lagde den men hun lagde den jo til oss. Og vi dobbeltsjekket med hu før vi fikk kjolen at den er vår.

 

Så nå endte det opp med at mannen er drittlei hele familien sin og søstra har kuttet kontakten fordi hun er sur.

Skjønner ikke hva det er med den familien. Hver gang mora hans ringer krever hun å få besøk enten den eller den dagen, har vi noen planer har vi bare vær så god å avlyse.

 

Dette er bare noen ting som har skjedd. Er hundre andre også men orker ikke å skrive de. Jeg har prøvd å sagt til svigermor at hun kan få se barnebarna oftere hvis hun ber om unnskyldning til meg men det nekter hun altså å gjøre.

 

Heldigvis er ikke mannen lik familien sin i det hele tatt....

[jippiii]

Akkurat dette kunne jeg skrevet selv også! Hørtes ut som min svigermor...! Jeg har ikke kontakt med henne, mannen tar av og til eldstemann å besøker henne! Trist det skal bære sånn, men hun får versego be om unnskyldning her også

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Du synes ikke det er barnslig av deg å bruke barna dine som brikker i denne konflikten, altså?

 

Helt greit at du reagerer på saker og ting, men å forlange unnskyldning før hun får se barnabarna sine er å gå for langt etter min mening. Du straffer da tross alt ungene også. Det finnes en mer voksen måte å håndtere dette på, og det tror jeg innerst inne at du vet selv, Mrs. Bad med ikke fullt så mye familieidyll som du tilsynelatende gir uttrykk for...

[Christine209]

Enig her.

Pappa og familien hans hadde uenigheter da jeg og søskene mine var små. Så vi hadde ingen kontakt med farmor, farfar, tanter, onkler og søskenbarn mens jeg gikk på barneskolen. Det gjorde at vi aldri fikk noen særlig kontakt, heller ikke etter de hadde ordet opp. Vi mistet mange viktige år.

Nå når familien til pappa igjen er sure på han(det er ikke hans feil), har de igjen kuttet kontakten med oss.

 

Jeg er bare 21år, og synes det er kjempe synd at jeg ikke har noe særlig kontakt med dem opp igjennom oppveksten. Jeg er jo "vant" med at det er slik, men synes det er ekstra synd nå når datteren min ikke får bli kjent med oldeforeldrene som er spreke og oppegående.

 

Ikke straff barna for en krangel du og svigers har!

[Mrs Bad enkelt og greit]

har jeg skrevet at hun ikke får se barnebarna sine?? jeg kan ikke se det.

Mannen bruker å være på besøk hos hu med unga eller hun kan komme hit når jeg ikke er her. Det jeg skreiv var at da får hun se de MER. Syns det er synd selv at hun ikke gidder å be om unnskyldning så vi får ha en god tone jeg.

Les igjennom innlegget én gang til dere.

 

[Gjest Filifjonka]

Mitt råd: Mannen din må komme på banen her. Det er hans mor, og det må være hans ansvar å si fra til henne når nok er nok. Hvorfor hører han på henne når hun snakker dritt om deg? Hadde min mor ringt meg og snakket stygt om min mann hadde jeg lagt på, og latt være å ta telefonen de neste gangene hun ringte.

 

Hun høres litt mye ut, den svigermora di. Trekk deg unna så godt du kan. Snakk med mannen din om det. Legg det fram litt diplomatisk. Si at du tror det er lurt at du ligger litt lavt i terrenget for å se om det kan bedre forholdene litt. Avtal at han tar alle telefoner og sier fra om ting. Så får dere to stå samlet, og forhåpentligvis skjønner hun det etter hvert.

[Brava]

høres spesielt ut. Skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre men kan skrive kort om hva jeg selv hadde gjort.

 

Jeg hadde forsøkt å engasjere meg så lite som mulig i henne og latt mannen min tatt konfliktene. Jeg hadde satt meg ned med min mann og sammen skrevet ned noen absolutte grenser for hva vi kan tåle og akseptere i forholdet til henne. Videre ville jeg sørget for å strengt overholde disse grensene, hennes sønn må rolig formidle for henne at "dette tolererer vi ikke"osv når hun oppfører seg tussete. Og han må si at "jeg ønsker ikke å snakke med deg hvis du snakker nedsettende om min kone" osv. Han må sette klare og tydelige regler for henne( som om hun var et barn). Slik hadde jeg håpet at hun kunne lære å forstå hvor våre grenser var.

[konemor med gutt+spire:)]

har vi samme svigermor eller???

 

her er jeg også den store stygge ulven. har vi andre planer og hun har invitert på middag og vi ikke kan komme så er det helt klart fordi JEG ikke vil. har vi ikke tid eller har andre ting gjøre eller rett og slett ikke orker spør hun om noe er galt. om vi er sure på de, om de har gjort oss noe siden vi ikke kommer.

 

får hun det ikke som hun vil blir hun drit sur og skylder på meg. hun har også sagt til mann min at jeg hjernevasker han og manipulerer han og at han må skille seg fra meg! mann min flippet og sa at væremåten hans hadde ingen ting med meg å gjøre men barneoppdragelsen

 

i starten brydde han seg ikke så mye om kranglene og støttet moren sin mest. men under svangerskapet braket det virkelig løst og DA satte han foten ned. etter dette har han gjort det oftere og nå har vi mindre konflikter.

 

jeg har aldri nektet svigermor å se sønn min selv om det er fritstende (han blir så vanskelig å ha med å gjøre etter han har vert der), men i de verste periodene har jeg ikke spurt henne om hjelp om å passe han. hun har fått se han når mann min har tatt han med ut der. av og til bare for at hun skal få se han og det er greit for meg.

 

jeg liker ikke å bli tråkket på. men jeg kan på sett og vis forstå svigermødrene våre også...(?) de har stelt med mennene våre hele deres liv, og så skal det komme et ungt fremmed kvinnemenneske å ta over den jobben helt uten videre? hva tror vi egentlig at vi er som fortjener å "ta fra dem" den oppgaven? og er vi kvalifiserte nok?

 

de tenker det nok ikke bevisst men det må da ligge noe slikt bak? om vi kan vis "LITT" forståelse for at vi faktisk tar fra dem noe veldig dyrebart og kan snakke med dem om det da har vi nådd langt.

 

jeg har snakkt med svigermor om det, hun kunne bekrefte at det var sårt og at hun av og til ble irrasjonell i forhold til meg. det var sårt at sønnen pluttselig ikke kunne komme til mammas middag.

 

jeg håper ikke eg blir en svigermor fra helvete slik som jeg har fått, men jeg frykter det verste. skal virkelig noen annen kvinne ta vare på MIN sønn?? UMULIG!!!