Hun bøyde seg ned..

[Anonym bruker]

 

 

.. plukket en blomst, men reiste seg aldri opp igjen.

 

Det var som om hun aldri hadde møtt noe så vakkert før: uskyldig, rent og sterkt. Det vekket minner om noe hun en gang var, men som var lenge siden hun hadde vært i nærhet av, langt mindre tatt del i. Alt hun forbant med seg selv, alt hun opplevde at hun var, kunne ikke sammenliknes med blomsten hun plukket.

 

Den ga håp, om noe annet enn den tilværelsen som livet hennes var blitt til. Også i hennes liv kunne det igjen vokse opp noe fint. Et bortgjemt sted inne i henne visste hun at det lå en spire til noe stort, som kunne vokse seg til noe større enn det hun var blitt til. En dag kan kanskje også hun blomstre igjen.

 

Tanken vokste, men så ble det brått mørkt. Og helt stille..