Min fødselshistorie. Da lilleskatten kom til verden 5.mars 2011!

[Cybele]

Jeg var førstegangs og forberedt på å gå over termindato fordi jeg ble fortalt at det var mest vanlig, og fordi jeg ikke hadde noen "tegn". Ikke kynnere jeg kjente, ikke murringer, ikke vondt i korsryggen, ikke ekstra sliten, ekstra energifull etc.

 

Termin var mandag 07.mars. Onsdagen før fikk jeg spysjuke. Helt jævlig. Tenkte at nå er dte iallefall lenge til fødsel, kroppen kan ikke være så teit at den setter i gang en fødsel mens den er på så lavt batteri og så tom for energi. Spysjuka varte helt til torsdag kveld. Fredagen var det litt bedre. Men fremdeles diare. Fredag kveld gikk jeg en lang tur på fjellet (bor i Bergen så ikke veldig langt fra sentrum). Følte meg veldig "vanlig", ingen tegn på noe. Vi la oss kl 24.00. Kl 01.00 begynte jeg å kjenne noen "greier" i magen. Jeg tenkte "aha! Dette må være kynnere! Endelig jente jeg det også". Sammentrekningene var ikke veldig vonde. Veldig likt mensmurringer, og bare i magen. Jeg hadde lest at rier vanligvis satt i ryggen, mens kynnere kjenner man i magen. Slo fødsel veldig fort fra meg av den grunn. Lå og kjente på dette helt til kl 03.30. Vekket mannen og ba ham ta tiden. "Kynnerne" var underlug regelmessige, og de var såpass vonde at jeg ikke fikk sove. Men men, jeg trodde fremdeles full og helt på at det var kynnere. De varte i ca 50 sekund og kom veldig nøyaktig hvert femte minutt. Mannen mente at vi kanskje burde ringe. Jeg lo bare av ham og sa at jeg ikke vil være en sånn hysterisk førstegangsfødende som ringer fordi jeg kjenner kynnere for første gang. Jeg la meg på sofaen slik at han skulle få sove. jeg lå bare å vre meg. Gradvis ble det vondere. Kl 05.00 skjedde det noe. Jeg trodde jeg skulle dø! Riene var ikke lengre i mageregionen med rev i ryggen min. jeg kunne ikke stå, gå eller ligge, alt var for vondt, jeg kastet opp i hytt og pine og vekket mannen. Han spurte om jeg var enig i at det snart var fødsel nå. jeg sa at jeg håpet at dette ikke var kynnere. For da aner jeg ikke hvordan jeg skal holde ut rier. Tok tiden i 30 min. Det var 2 min mellom hver helvetesbølge, de varte i 60 seksund. Jeg mistet evnen til å oppfatte tid og sted ordentlig og ble helt rar. Sto, lå og krøket meg rundt i leiligheten. Jeg ble omsider enig i at vi burde ringe kvinneklinikken. Da hun spurte om jeg ville på føden eller storken kom en ri, jeg kastet fra meg telefonen og hylte, mens mannen måtte si at vi ville på storken. Vi ringte taxi. Mannen pakket noen ting til seg selv.

 

Kl 06.45 var vi på storken og fikk rom nr 7 (lykketallet mitt!). det var vaktskifte mellom 07.00-07.30 fikk vi beskjed om. Jordmoren som tok oss i mot skulle derfor ikke være med på fødselen. Hun ba meg ligge på sengen og slappe av. Jeg fikk over hode ikke til å ligge stille. Beina ristet og kroppen krampet seg.Slepte meg rundt i lokalet i stedefor, akkurat som hjemme. 07.30 om verdens beste jordmor! Egentlig pensjonert, men hun klarer ikke holde seg unna, fortalte hun. Jeg trodde hele tiden at fødselen skulle ta uendelug mange timer. Fordi det normalt tar lang tid med førstegangs. Riene kom med 1 min mellom rom, og jeg kjente at jeg ikke ante hvordan jeg skulle holde ut i ti timer til. Jordmor ville sjekke åpning. jeg grein og sa at jeg grudde meg, jeg var så redd for at det var "strengt" og at jeg måtte reise hjem. 5 cm! Jess! Kl 08.00 satt hun en akupunkturnål i hodet mitt 8eneste smertestillende jeg fikk). Et minutt senere gikk vannet! jeg skvatt sinnsykt av lyden og det høye plasket midt på gulvet, hadde helt glemt at det var noe som het "vannet". Jordmor sa at "eg trur han er ute til barnetimen for dei minste". Jeg tenkte "å nei, det er jo kl 17.00!" Mens jeg kastet opp (var ingen ting i gjen annet enn brekninger) og brølte (etter at vannet gikk tok smerten helt av. Fy faaaen så vondt!!!) tenkte jeg hele tiden at jeg håpet at hun snart skulle sjekke åpningen igjen og se om jeg snart var 6cm. Jeg skjønte over hodet ikke hvor i fødselsforløpet jeg var. Jordmor ba meg slappe av sånn at ungen kunne komme nedover i bekkenet. Jeg skjønte ikke i min tilstand at dette betydde at fødselen nærmet seg slutten. Dette var det vondeste etter min mening. Det var skummelt og intenst og helt sært å tørre å la barnet skli nedover uten å spenne seg eller holde igjen. Jeg satt nå på knestående med hendene på enden av senga. Brølte at jormor ikke måtte forlate meg. Barnetimen for de minste begynte 09.40 da jordmor var liten! Dette fikk vi klarhet i senere=) Kl 08.37 var lilleskatten ute! 3370 gr og 50 cm. Masse mørkt hår. Jeg var så i sjokk over at det hele var over at jeg ikke klarte å gråte eller le. Samboer sprutgråt av lykke. Måtte sy litt ettersom han hadde kommet med armen først, som supermann. Hehe.

 

Jeg kan ikke få roset storken og jordmor nok. Vi hadde et fantastisk opphold. Fødselen var en drømmefødsel. Var bare jeg som hele tiden trodde atdet skulle vare i 20 timer. Hehe. Hun regnet aktiv fødsel til å ha vart siden kl 0500, altså bare 3,5 timer (men guri så intense timer!).

 

Vi kooooser oss og jeg er verdens lykkeligste manna. Det er fantastisk! Og jeg ville gjort det maaange ganger igjen bare for å oppleve den lykken dette er. Gled dere jenter!

 

Vi er heldige som får lov til å føde barn. Det er grisevondt. Og så absolutt verdet det. Lykken overstiger smerten så til de grader=)

[sisten]

Hei :0) gratulerer til dere og lykke til:0)

[Linda :) Har født nr 2 <3]

Så fin historie Gratulerer så masse!

[Frøken Tredjegangs]

Gratulerer! Morsomt å lese, rørende og flott!

 

"Kroppen kan vel ikke være så teit at den setter i gang på så lavt batteri" eller noe sånt - morsomt skrevet!

 

KOS dere!

 

 

[Malinemor]

Gratulerer så masse!

 

Nå bare gleder jeg meg til vondter og til det er min tur til å dra til Storken!

 

Kos dere masse med lillegullet!

[Nr.2 <3*FØDEKLAR]

Så flott historie! Og gratulerer så mye )