Dere som er feite

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til det?

[Tante Blås Squaw]

Jeg kunne sikkert skrevet litt om det psykiske aspektet, men regner med at du foretrekker noe sånt som "spiser for mye, trener for lite" ;o)

[Anonym bruker]

Spørs hva du mener med feit da?

 

God og rund, eller smellfeit?

 

 

[Anonym bruker]

Altså.. Hva er feit da?

[Anonym bruker]

Tja, siden du tydeligvis ikke er den skarpeste kniven i skuffen skal jeg gi deg noen eksempler:

-For mye mat

-Feil mat

-For lite trening

 

Og så er det jo mange som sliter med dårlig forbrenning, stoffskifte o.l.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke feit i mine øyne men sikekrt i andres da jeg har 10-15 kg for mye i forhold til bmi.

Jeg elsker sjokolade og is og selv om jeg er flink i perioder til å ikke kjøpe det så kommer andre perioder som når jeg har mensen og så mister jeg helt lysten til å bry meg om vekta og stapper i meg. Joda jeg vet det er feil å gjøre men jeg er sånn.

Jeg har stort sett sunde og varierte middager men spiser nok ofte for store posjoner.

Men jeg er ganske sunn og i grei helse da og trener flere ganger i uka. Får på treningsenter noen dager og går lange turer i høy fart noen ganger. da snakker vi om gåturer på 2-3 timer. Og en fart som er så høy at skulle jeg gi på mer hade det blitt jogging

 

Men ja jeg er feit fordi jeg døtter i meg litt for mye mat og masse usunnheter.

Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt på noen år da

[Anonym bruker]

Har helt siden jeg var liten brukt mat som trøst, som kjærlighet og som erstatning for manglende omsorg i hjemmet.

 

Nå er jeg 32 år og etter utallige slankekurer, jojo-slanking, fasting, overspising og you name it har jeg begynt hos psykolog. Og det å nøste opp i dritten fra barndommen hjelper meg på vei til et sunnere og bedre liv (altså: psykolog + sunnere mat + trening). Jeg snakker det av meg istedenfor å stappe i meg mat når ting blir vondt og leit.

 

Dette var kort-versjonen.

[Anonym bruker]

Jeg har svart på det en gang før. *klippeklipp*

 

Dette har jeg tenkt på jeg også. Hvorfor jeg er så tjukk og hvorfor jeg ikke kan slanke meg.

 

Jeg begynte å gå opp i vekt da jeg fikk meg kjæreste/ samboer som 19- åring. Vi hadde mye kos, lagde mye goood mat og drakk og festet mye. Livets glade dager, kan du si. Jeg så jo at jeg gikk opp i vekt og ble større, men samtidig var det noe jeg ikke tillot meg å legge merke til også- mye mer behagelig å trykke innpå megder med snop og snacks og feit mat og så overse hva som skjedde med kroppen.

 

Da jeg endelig så nøye på meg selv -mange år etter dette- måtte jeg bare innse at jeg var blitt overvektig og stygg. Og som stygg og overvektig var jeg lite verd i egne øyne. Enda mindre enn som normalvektig, og selv da hadde jeg problemer med selvfølelse og selvrespekt. Så da eskalerte vekten raskt. Jeg gav meg selv opp, på en måte.

 

Jeg fant aldri noen grunn til å slanke meg. Jeg var aldri verd innsatsen. Stygge, tjukke meg kunne bare ha det så godt. En slags straff for å være et så latterlig menneske. Jeg gjorde noen halvhjertede forsøk, men motivasjonen var aldri der. Hvorfor i all verden skulle jeg fortjene å være slank?

 

Som gravid fant jeg endelig inspirasjon til å legge om kostholdet og starte et mye sunnere liv. Jeg kuttet ut alt av snop, saltsnacks og kaker. Jeg spiste mindre posjoner og begynte å gå litt turer nå og da. Og jeg gikk ned i vekt. Mye. Og hvorfor klarte jeg det? Jo, fordi dette ikke var for min egen del, men for babyens. For hans skyld klarte jeg det. Jeg ville jo bare hans beste.

 

Etter svangerskapet var jeg slankere enn på lenge og i fin form. Men nå som jeg ikke lenger hadde noen grunn til å passe på var veien til mye og usunn mat kort. Jeg kan si "nei" til meg selv samtidig som jeg stikker hånden ned i potetgullposen. Jeg kan si at dette er ikke lurt og ta en neve til. Ignorere at jeg slipper sjokolade ned i handlekurven. Jeg går nærmest bevisst inn for å lure meg selv.

 

Og nå som før -jeg er ikke verd den ekstra innsatsen. Jeg kan bare forfalle, det er tross alt ikke så nøye med MEG

[moota m storebror&lillebror]

Fordi når jeg har gått ned en del, og begynner å synes at jeg har fått til et godt resultat (fordi om jeg ser og vet at jeg har en del igjen enda), så er jeg lei slanking og det å være sulten og det å måtte si nei til god mat og mere god mat. Så dropper jeg av "kuren", "det nye livet", "mitt nye meg" eller hva jeg har kalt det denne gangen og spiser som jeg gjorde før jeg slanket meg og blir feit igjen. Jeg lukker øynene når jeg igjen vokser ut av buksene, veier meg ikke og så vips, har jeg lagt på meg alt igjen, og gjerne mer til..

 

Jeg er livredd for at dette skal skje igjen og er nesten redd for å skeie ut og er redd at jeg aldri kan leve normalt igjen. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal lukke øyene igjen. Jeg må da heller bare vite at ok, nå får jeg kose meg noen dager, men det skal hentes inn igjen. Må vel bare leve på vakt resten av livet.

Gikk ned 10 kg på lavkarbo i 2008. Etter at jeg hoppet av la jeg på meg 20 kg igjen. Jeg har ikke gått ned 20 kg, men har trent og bruker mesteparten av klærne jeg hadde da, så håper jeg klarer det denne gangen. Er str.42 + nå. Vil ned i en liten str.40, så har ikke nådd målet enda.

 

[Anonym bruker]

det er så mye godt å spise, og jeg spiser nok for mye. I tillegg så tar jeg ikke hardt nok i når jeg trener, så selv om jeg trener 2-3 ganger i uka, så er nok intensiteten for lav til å få bukt med belgen

 

men, jeg holder motet oppe! jeg skal nok bli kvitt de ekstra kiloene!

[Anonym bruker]

det er så mye godt å spise, og jeg spiser nok for mye. I tillegg så tar jeg ikke hardt nok i når jeg trener, så selv om jeg trener 2-3 ganger i uka, så er nok intensiteten for lav til å få bukt med belgen

 

men, jeg holder motet oppe! jeg skal nok bli kvitt de ekstra kiloene!

[Anonym bruker]

Slik følte jeg også det. Jeg var et ubrukelig og latterlig barn som ikke fortjente kjærlighet og jeg var en ubrukelig og latterlig voksen som bare kunne ha det så godt.

Ingen hadde noensinne elsket meg og ingen ville elske meg så jeg fortjente å være stygg, tjukk og dum!

 

14:45

[Anonym bruker]

14:41: Hihi, fordi jeg stiller spørsmål om hvorvidt overvekten deres skyldes sykdom eller bare dårlig selvkontroll er jeg ikke skarp? Følte du deg særlig truffet? ;-)

 

HI

[Anonym bruker]

Fordi kroppen vår er ganske merkelig av og til...

 

Min mamma klarer ikke få ned en matbit når hun har det vanskelig, virkelig ikke. Maten vokser i munnen og hun blir kvalm og uvel bare av tanken på mat. Da hun gikk gjennom en vanskelig periode og ble skilt raste hun ned i vekt, ble så undervektig at hun fikk resept på slike energidrikker fra apoteket.

 

Jeg er helt omvendt, når jeg har det vanskelig er det eneste som hjelper å spise. Jeg spiser og spiser og spiser. Jeg overspiser når jeg er lei meg, når jeg er ensom osv. Men jeg har vært normalvektig hele livet, selv om jeg kan spise mye en trist kveld balanserer jeg det med trening og å spise litt mindre neste dag.

 

Men da jeg gikk gjennom en større depresjon og vanskelig periode klarte jeg ikke balansere dette og la på meg nesten 20 kilo på et år. Jeg klarte virkelig ikke å la være spise.

 

Nå er jeg under behandling og har det mye bedre. Føler jeg er på vei opp av bølgedalen og klarer igjen se positivt på ting. Da går vekten også nedover, jeg klarer igjen sørge for å spise sunt, mosjonere mer og holde vekten på et sunnere nivå.