Tvangstanker

[Anonym bruker]

overtar snart livet mitt.

Overanalyserer ALT så jeg holder på å bli GAL.

Dårlig samvittighet for alt jeg gjør og ikke gjør, spiser og ikke spiser. Føler selv jeg må gjøre sånn og sånn for å være bra eller bra nok. Bare lyst til å forsvinne fra mine egne tanker, lyst til å forsvinne generellt eller bli en annen meg. Jeg blir utslitt av mine egne tanker.

Hvordan få bort de irriterende og slitsomme tankene?

 

[Anonym bruker]

Start med å analysere,: når startet disse tankene, var det noe spesielt som utløste dem, når kommer de, lar de seg styre, og hva skjer dersom du ikke følger dem?

 

Mange ganger kan man erfare at man blir drevet av tanken på at noe galt vil skje dersom man ikke følger tvangen. Feks "dersom jeg ikke varsler de i bilen om å være obs for elg, så vil vi kræsje i en elg". Velger man å holde munn, og dette skjer, så får man "beviset" på at man hadde riktig.

 

Finn deg allikevel et område, eller en tvangstanke du har erfaring med vil komme, og bestem deg på forhånd om at denne tanken skal du ikke følge, det er DU som bestemmer OVER TANKENE.

 

Ikke sjekk om du har låst døren for 5. gang, hva er det verste som kan skje dersom du har glemt det? Og hva er det med tallet 5 som gjør seg gjeldende, kan det byttes ut med 1?

 

 

Fysisk aktivitet kan i enkelte sammenhenger avhjelpe, man flytter fokus bort på noe annet, eller besøk venner, gå en tur, spill et spill eller gjør noe annet enn å sitte å la tankene ta overhånd..

 

Jeg slet selv med tvangstanker i en alder av ca 4-12 år, husker hvor slitsomt det var. Det startet med at jeg MÅTTE plukke med meg alt av søppel på vei til barnehagen, ellers ville jeg ALDRI se det mer.. Min mor hadde et strev med å få meg mellom bhg og hjem hver dag, jeg hadde med meg en pose hvor jeg samlet alt jeg kom over.

 

Da jeg ble eldre gikk tvangen over på at ting måtte være symmetrisk, hadde jeg klødd meg en gang på høyre kinn, så måtte jeg gjøre det på venstre kinn også, men iom jeg hadde klødd høyre kinn først, så måtte jeg ta en runde til, der venstre kinn ble klødd først osv osv.. HUsker hvor slitsomt dette var! Heldigvis forsvant tvangstankene mer og mer, og jeg må kunne påstå at de er så godt som borte nå. Har fortsatt litt tanker om å være redd for ALDRI å kunne se igjen ting, så en viss samlemani har jeg framdeles, men jeg jobber med saken. Har problemer med å kvitte meg med ting fra fortiden, assossierer leker med barna, med hendelser osv.

 

Uansett, det at du er bevisst dine problem, gjør at ting kan bli enklere å gjøre noe med. Ønsker deg masse lykke til, og husk:

- Du er ikke alene:-)

[Anonym bruker]

Huff Hi, kjenner meg igjen i de tankene!

Det er utrolig slitsomme tanker vi sitter med, ikke skjønner jeg at jeg skal klare og bli fornøyd med noe noen gang.

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måten, utrolig slitsomt. Jeg oppsøkte legen tilslutt, å jeg begynte å gå til henne fast, kognitiv terapi. Det var utrolig godt å få ut alt sammen, å det var til hjelp også. Men så ville hun ha meg til en psykolog (eller noe slikt), veldig greit det, selv om jeg følte at han ikke forsto, å bare var "slem". Men det blr for dyrt for meg å fortsette... Så nå har jeg gått et år uten terapi.

 

Jeg prøver å huske hva dem har sagt, å det hjelper enkelte ganger, å på enkelte ting. Men det kommer litt å litt tilbake. Men jeg må bestemme meg for å ta over tankene mine. Jeg må faktisk snakke til meg selv å be meg skjerpe meg.

 

Oppsøk hjelp, for det er hjelp å få!