Dere som er i forhold der det går "opp og ned", som gjerne må jobbe litt med forholdet - men som stort sett har det bra...

[Anonym bruker]

Hvor lenge hadde dere vært sammen når forholdet ble som en berg og dalbane ? Hører ofte at folk sier "Alle forhold går opp og ned".

[Anonym bruker]

6 år,og småbarnsforeldre for første gang.

Henger fremdeles sammen, 4 år senere. Flere unger, tøffe graviditeter, syke unger, ingen søvn, tillitsbrudd, renovering av hus man bor i, og forholdet skranter fremdeles. Blir vel skilsisse her. Har hatt mange fine tider og! Men når det er en mørk periode, ser ikke mannen at det er en periode og skal skilles, igjen, tror ikke jeg får overtalt han denne gangen..

[Anonym bruker]

Trist å høre at han vil skilles Kan jeg spørre om dere sleit etter dere fikk nr 1 ? Eller begynte det med nr. 2 ? Regner med du har prøvd det meste dersom du vil fortsette forholdet...? Huff, håper det ordner seg for dere i hvertfall.

 

Jeg og mannen min har vært sammen i 3 år, og har 1 barn. Så langt har det gått uten en eneste dump i veien. Nesten for godt til å være sant. Men spørs om utfordringene kommer når vi forhåpentligvis får nr. 2 ? :s

[Anonym bruker]

Hei du. Jeg og manne har også vært sammen i 3 år og litt, og vi har fremdeles ikke kranglet om noe av betydning, og vi har det fremdeles helt fantastisk.

Vi har pusset opp huset mye de siste mnd, og vi barn på 16 mnd som ikke helt er avvent med å våkne om natta, så det sliter jo på. Og så har vi jobb begge to i tillegg. Men vi lar det ikke gå utover hverandre. Hvis vi er trøtte og leie, så er det vår sak. Det er ikke den andres problem, hvis du skjønner?

 

Jeg tror vi kommer til å takle det aller meste like bra som nå, for vi er så like på de aller viktigste tingene at det er ikke noe som kan ødelegge forholdet som utroskap, store krangler om viktige uenigheter, eller sånne småting som kan irritere oss grønne.

 

Det er ikke slik at absolutt alle går gjennom kriser tror jeg. Krisene oppstår helst hos de som ikke er samkjørte og enige om grunnleggende ting som "regler" for forholdet, hva de ønsker, og hvordan barna skal oppdras osv. Tror jeg.... Men man har ingen garanti.

Ikke tenk på det, det kommer til å gjøre deg helt tullete.

[Anonym bruker]

Takk for svar 1042.

 

Kjenner meg veldig igjen i hvordan du beskriver deres forhold. Da jeg for noen år siden var sammen med en gutt kranglet vi hele tiden, og jeg tenkte for meg selv at jeg aldri skulle flytte sammen med en mann. Det var hulking på telefonen og krangling osv. til stadighet.

 

Men så møtte jeg etterhvert han jeg bor sammen med og har et barn på 13 mnd med, og vi har til min store glede aldri hatt alvorlige krangler eller problemer av noe slag. Syns jeg hører folk si hele tiden at "alle forhold har opp - og nedturer", men jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Kan jo selvsagt hende de kommer etterhvert, men jeg håper vi fortsetter som før.

 

Jeg tror også det er viktig å være enige om regler sånn som dere er. Like viktig tror jeg det er å la hverandre få litt rom for seg selv / sammen med andre utenfor familien, ha like mål - jobbe mot det samme, like grunnleggende verdier. Jeg syns også det er viktig å være enige om antall barn, hva gjør man om man blir uventet gravid, hva gjør man om den ene parten blir lei osv. Sånne ting..

[Anonym bruker]

Har vært sammen i 8 år og har to barn sammen.

Er enige om barneoppdragelse og "reglene" for forholdet.

Begge setter familien først noe som hjelper stort.

 

Søvnmangel og sykdom sliter ut alle og er ikke verre for meg enn for han. Ergo vi gir rom for litt sure morratryner, men siden det er likt for begge tar vi oss i nakken og lar det ikke gå ut over hverandre. Bytter på nattevåket slik at ingen føler det er skjevt fordelt.

 

Gir hverandre space uten at det går på bekostning av familieliv, og er generelt snille med hverandre.

Prøver å gi kritikk på en konstruktiv måte og er flinke til å legge ting bak oss. Gidder ikke sutre om ting i evigheter.

 

Også aksepterer vi at vi er forskjellige.

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Jeg kjenner igjen det du sier om tidligere forhold, for nettop sånn har jeg hatt det med mine ekser. Kanskje det har gjort meg mer kresen og "kynisk" i valg av mann? Ikke vet jeg, men uansett tror jeg at det er nettop det som gjør at vi har det så bra sammen.

Vi har begge prøvd ut hvordan vi ikke vil ha det, og opplevd utroskap begge to, og derfor ser vi ikke poenget med å henge oss opp i bagateller. Ikke vil vi påføre hverandre den smerten som utroskap gir heller, så jeg ser ingen fallgruver her.

Men som sagt: En vet aldri. Ting kan skje uansett hva det er snakk om. Men her og nå er det helt perfekt. Dessverre så er det ikke mange som får oppleve å ha et slikt forhold som vi to tydeligvis er i.

Nyt det, og ikke tenk!!

 

HIlsen 1042

[Anonym bruker]

Ingen dumper i veien før unga, hva skal man krangle om da?

 

Ingen problemer i begynnelsen da vi hadde bare 1 heller, det var jo bare koselig. Men når vi kjøpte hus samtidig som jeg ble dårlig og gravid med nr 2, var det vel da det begynte. For da ble det krav til at han også måtte trå til, og jeg som liker å klare meg selv ikke klarte det så godt lengre. Han føler seg vel litt fanget vil jeg tro, han elsker trening og sene kvelder på byen.

 

 

 

Vår problemer er vel at vi er så slitne at når ungene er i seng, er vi for slitne til å snakke sammen. Har unger med spesielle behov, 2 av de med ekstra oppfølging i barnehagen, og kan omtrent aldri snu oss. En må følge med på ungene hele tiden, mens den andre pusser opp. Det er jobb fra morgen til kveld, sjelden et pust i bakken, da blir lunten kort.

Har ingen barnevakt, mine foreldre bor i utlandet, hans syntes ansvaret blir for stort, men tar friskeste ungen på besøk en gang eller 4 i året.. Vi blir ikke enig om grunnleggende ting, jeg vil ikke krangle foran ungene, han kjefter gjerne foran de. Han er vel igrunn aldri enig med meg;) Han vil aldri snakke om ting. Økonomien er veldig stram, og 3 barnehagebarn er tøfft for økonomien.

 

Men elsker han og tror om vi bare hadde solgt huset og sluttet med oppussing, og fått litt tid til å stelle barna sammen, og kose oss sammen, hadde alt blitt så mye bedre.

 

 

[Anonym bruker]

Tror vi hadde vært sammen i ti år før vi fikk den første store krangelen. Det minnet oss om at et forhold alltid må jobbes med, uansett hvor bra det er.

 

Kan fremdeles brake sammen, men vi har nok lært oss å håndtere det etter hvert.

 

Men det er ikke til å komme utenom at man før eller senere i et forhold blir skuffet over hverandre, gnistrende uenige, eller glemmer å dyrke forholdet så man glir fra hverandre. Og da kan man velge å jobbe med saken, eller man kan gi opp. Finnes vel eksempler på begge deler.