Huff, jeg er så fortvila...

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har to herlige barn og et veldig turbulent forhold. I det siste har det eskalert og han klarer ikke lenger å skjerme barna. Han kjefter meg huden full mens barna hører på og han blir også fort sint på barna. I går ødela han en leke til eldste barnet og rettferdiggjorde det med at han hadde jo advart om at det kom til å skje om hun fortsatte å tulle. Jeg mener han burde ta fra henne leken, men han ødela den altså... Han legger all skyld på meg for at han er så sint og sier jeg driver han til vanvidd.. Han sier han ikke orker mer, men han vil jo ikke at vi skal gå fra hverandre heller.

 

Barna forguder pappan sin, når han ikke er sint/irritert er han fantastisk, leker, koser og finner på spennende ting med barna. Jeg tror de er oppriktig glade i pappan sin og vet at han er glad i de, men at de synes det er skummelt når han er sint. Eldste har sagt et par ganger til meg; "Pappa er ikke glad i deg", men jeg tror nok han er det, noe han selv bekrefter. Uten oss vil han ikke fngere, som han sier. Jeg har foreslått sinnemestringskurs, men han mener det er jeg som trenger hjelp som provoserer han sånn..

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget - måtte bare få det ut.. Takk for at du leste!!

[Anonym bruker]

Her bør du faktisk gå fra han for din, hans og ikke minst barna sin del. Bo hver for dere en periode sånn at han kan oppsøke hjelp til og takle sinnet sitt.

 

 

[Anonym bruker]

Har du lest ditt eget innlegg? Ser du ikke hva du MÅ gjøre? Samboeren din får deg til å tro at det er deg det er noe galt med, det er selvsagt motsatt. Barna dine lærer at kvinner er til for å tråkkes på, og de kan behandles som dritt. I tillegg er de redd faren sin, og kan aldri stole på ham.

 

Beklager å si det, men hvis du ikke flytter fra ham (siden han nekter å motta hjelp), så kommer du ikke bare til å ødelegge ditt eget, men også barnas liv. Kan du leve med det?

[Anonym bruker]

Du har en mann som manipulerer deg til å tro at det er deg det er noe galt med, og det at han nekter sinnemestringskurs bekrefter dette.

 

Du er rimelig blåst om du ikke drar fra han, men prøv å tenke på barna.

[Anonym bruker]

Huff, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver!

 

Var sammen med en mann i 3 år.. Hadde heldigvis ingen barn sammen, men jeg hadde en fra før. Det var et helt grusomt forhold, kanskje litt verre enn ditt. Han ble etterhvert voldelig, og han unnskyldte det også med at "det var jeg som provoserte han så mye at det bare ble sånn" Altså at det var min egen feil at jeg ble kastet i veggen, lugget og slått... Når en mann unnskylder oppførselen sin sånn så burde varsellampene blinke, skikkelig!

 

Det tok meg lang tid før jeg innså at det ikke var min feil, jeg trodde helt ærlig at det var min feil, tenkte at jeg måtte skjerpe meg og følte meg igrunn veldig skyldig...

 

Det er IKKE din feil at han oppfører seg sånn når han blir så sint! En ting er at han kan irritere seg over deg og det du gjør, men han har selv ansvar for å kontrollere sinne sitt og ikke få sånne utbrudd, hvertfall IKKE forann barna. Det er bare IKKE greit, og det må du gi klar beskjed om fra første stund.

Det er heller ikke akseptabel oppførsel å ødelegge lekene til barna sine fordi di ikke hører, syns det bare er trist....

 

Jeg syns du skal KREVE terapi, gjerne en time hver for dere først, og så kanskje sammen. Hør med familievernkontoret i ditt fylke, de kan hjelpe dere med et opplegg som passer dere og deres problemer.

Hvis han ikke vil så gjør det klart at det er ikke til å diskutere. Enten VELGER han å bli med, få hjelp med problemene og fikse familien, eller så VELGER han å ikke være en del av familien lengre.

Tenk på barna deres, de må komme i første rekke! Ta tak i ting NÅ, ikke la det dure og gå for da blir det bare verre! Det er ingen god følelse å vite at barna vokser opp i et ulykkelig hjem og vil huske en god del av disse episodene når de blir eldre...

 

Jeg sleit lenge med dårlig samvittighet ovenfor min sønn. Han er nå 8 år (vi bodde sammen med denne voldlige mannen fra sønnen min var 1-3), og han husker fortsatt litt av det som skjedde. Vet ikke om han husker detaljer, men han husker kranglingen... Ikke noe gøy å ha det på samvittigheten, for det må jo ha skremt han veldig. Får vondt inni meg bare av å tenke på det.....

 

Gjør noe med dette i dag, med en gang! Det er mitt beste råd )

Håper du klarer det og at dere får hjelp!

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg, har det likedan selv. Har vært sammen med barnefar i 13 år, og det har blitt bedre, men ikke helt bra..

 

Hos oss merker jeg at jeg nok har vært en provokasjon, dvs dersom jeg holder munn om ting som irriterer meg, så slår dette positivt ut, og vi unngår mange krangler. Det er nok på denne måten vi har fått det bedre.

 

Her er visstnok ikke barna redd faren sin, de er nok så vant til at han hever stemmen sin, virker ikke som de bryr seg så mye, de hører i alle fall ikke alltid etter ham selv om han bruker storstemmen.

 

Her er også far en svært pliktoppfyllende far, bryr seg mye om barna, og er deltakende og følger dem opp både på hjemme, på skole og bhg.

 

Jeg merker at dersom det blir økt press på far (pga jeg er syk, barna er syke etc), så forverres situasjonen her hjemme, da blir han mer irritabel. Det er sinnsykt slitsomt, magen min vrenger seg, og jeg er på vakt for om han er sur, da dette høres ofte ved at skapdører blir tatt hardere igjen etc.. eller kanskje dette er min måte å være på vakt..

 

Også her har barnefar ødelagt ting, også barnas leker, spesielt dersom lekene ligger og slenger, og barna på forhånd hadde fått beskjed om å rydde. Han kan da feks være uheldig å trampe på en leke, for så å få vondt.. Dette igjen utløser sinne, og han kan finne på å sparke til leken..som igjen går i stykker.. Heldigvis lenge siden dette har skjedd nå, men det har skjedd..

 

Vi har forsøkt familievernkontor over flere perioder, men ikke følt at dette har hjulpet. Som personer er vi ganske forskjellige, jeg vil gjerne prate om ting som er vanskelig, mens han ser på slike samtaler som om at jeg er ute etter å "ta ham", fortelle ham hvor dum han er og at jeg vet så mye bedre.. Noen ganger må jeg jo få si fra om ting jeg ikke synes er bra (mener jeg), men han tåler ikke slik kritikk.. Da går han, og blir sint, og jeg blir sittende alene.. Utrolig frustrerende..

 

Så ja, jeg skjønner i alle fall noe av det du snakker om.. Mitt råd er å forsøke å ikke konfrontere ham dersom det er noe du kan unngå, det har i alle fall fungert for meg. Og med tiden roer slike temperament seg kanskje noe også, her er det i alle fall blitt bedre de siste årene. Og unngå mye stress, det er i alle fall en utløsende årsak her i gården.

 

Dersom du seriøst mener at barna er utrygge må du ta dette opp med barnefar, og eventuelt flytte fra ham. Har selv bodd fra barnefar i flere år pga sinnet hans..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Jeg VET at det ikke er min feil og jeg har også sagt at det er han selv som er ansvarlig for eget sinne og kontroll, eller mangel på kontroll, av det.Jeg kan en del om dette da jeg jobber med det, men det er noe han bruker mot meg. Vi går på familievernkontoret og han tok opp selv dette med sinnemestringskurs, men da han hørte at han må henvises via fastlegen var det uaktuelt.

 

Jeg har nå tenkt å sette krav til han om at han oppsøker et slikt tilbud, hvis ikke tar jeg med meg barna og drar. Jeg synes det er vanskelig å si det, jeg tar faktisk fra barna faren sin, men sånn må det bare bli.

 

HI.

[Anonym bruker]

Til Anonym 09:21.

 

Du beskriver en situasjon som er veldig lik min, spesielt med tanke på at ting forverrrer seg når det er økt press på familien, som ved sykdom, lite søvn etc. Godt å høre at dere fortsatt får det til å fungerer - det er jo det jeg håper på jeg også.

 

HI.

[Anonym bruker]

09.12 her.... Må bare få kommentere en ting du sier. Ser også at du har det vanskelig og på samme måte. Men må si meg veldig uenig i èn ting....

 

"prøv å ikke konfronter han hvis du kan unngå det...." NEI!!! Ikke la dere bli tråkka på!

Jeg har selv levd sånn i flere år og VET hvor vanskelig det er å ha det sånn, leve sånn, og ikke minst, komme UT av det!

INGEN burde ha det sånn som dere i et forhold! Man skal vel ikke la vær å si ifra om ting som plager en fordi det kan utløse sinneutrudd???! I et sunt forhold må man kunne snakke om ting, være åpne for kritikk, kunne lytt og ta hensyn. Det må gå BEGGE veier....

 

Hvorfor skal vi finne oss i å stadig føye oss, for å unngå problemer?? Hvorfor skal vi finne oss i ekstreme sinneutbrudd som ikke henger på greip?

Hvorfor skal vi finne oss i å få skylden for alt mulig?

Hvorfor skal barna måtte bo sånn? Ingen barn vil velge å ha det sånn :-(

 

Det er ikke normalt å ha det sånn i et forhold, det SKAL IKKE være sånn!

Jeg blir så lei meg på deres vegne... Jeg vet det er vanskelig å komme seg ut av det.

Og jeg kjenner igjen alle "unnskyldningen"; "Han er jo snill ellers. Han er normalt sett en flink og god pappa/mann. Det er ikke så ofte det er sånn. Kanskje det var litt min feil også...."

 

Det fins så mange måte å unnskylde sånn oppførsel og et sånt forhold på, men jeg skulle ønske dere skjønte at det ikke er normalt å ha det sånn, dere trenger ikke ha det sånn og dere fortjener så sinnsykt mye bedre!!

 

 

[Anonym bruker]

Ikke se på det som at du tar fra barna faren sin! Du velger å gi barna dine et mer stabilt liv, med trygge rammer og stabile personer som de vet hvor de har :-)

Med tiden kanskje han vil innse problemet sitt, og forandrer seg. Da vil jo kontakten med barna bli annerledes.

 

Håper bare du virkelig tar tak i det, for barnas del OG din. Det er ikke noe godt å ha det slik, det sliter uuuutrolig på kropp og sinn. Gjør du noe med det nå med engang vil også sjansene for at det faktisk kan løses øke. Forholdet mellom barna og han vil også kunne bevares. Går det for langt er det ikke så lett å fikse....

 

Mange klemmer til deg!! Det blir nok tøft, men husk å stol på dine egen tanker og følelser, så vil det gå bra! )

 

Hilsen 09.12!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at dere orker å legge bånd på dere hele tiden for å ikke gjøre far sint.

Jeg har selv levd med det, her kom forandringen brått etter en ulykke som desverre ga en liten hjerneskade som gjorde at min exmann mistet en del sperrer han hadde hatt før og han ble rasende for allt. om jeg ba han gjøre noe så ble han sur og irritabel. Om største barnet prøvde å få kontakt når han drev med noe som å se på tv eller spille. Om jeg prøvde å få kontakt med han om han gjorde noe.

Om huset var for rotete (men han gadd selvfølgelig ikke å rydde selv det var min jobb, og barna var min jobb og matlaging var min jobb.Absolutt allt var min jobb.) jeg sa for mye, jeg sa for lite og at han var sint var selvfølgelig min feil ikke hans.

I et år håpet jeg at ting skulle bli bedre jeg visste jo at skaden kunne rette seg opp igjen med tid.

Men etter mange mnd i helvete hvor jeg gikk rundt som på eggeskall og barna til slutt var redd han så avsluttet jeg forholdet.

Han ville selvfølgelig ikke skilles, men jeg ga beskjed om at det ikke spilte rolle lengre hva han ville,han hadde rett og slett sliti meg ut så mye at jeg ikke orket å leve lengre om jeg skulle fortsette å være gift med han, og med to barn som trenger meg da han ikke var istand til å ta vare på dem så må jeg leve.

Jeg sa faktisk det rett ut. Han ble faktisk ikke sint da endelig sank litt alvor i han.

Endelig klarte han å høre hva jeg sa uten å skulle fortelle meg hvordan det var min feil, endelig klarte han å se at barna hans var redd han og at dette funka ikke. (og ja eg hadde prød å ta det opp en 3-4 ganger før dette.)

Bare synd at det gikk så langt før han forsto det at det ikke var noen vei tilbake.

Nå er vi skillt og han har skrevet fra seg forledreansvaret. og har ikke samvær alene.

 

Det er ikke riktig at en part skal få så mye makt i forholdet at den andre er redd for å si fra når personen går for langt. Er redd for å forlange at den andre tar sin del av hverdagslivet og oppgaver. Eller er redd for å be om hjelp når det trenges.

Og det er ikke din feil HI at han ikke kan kontrollere sinnet sitt, han har bestemt seg for at det ikke er noe feil med han og det er rett og slett farlig. For når han oppfører seg på en slik uakseptabel måte og ikke ser at han har noe skyld i det så vil han etterhvert trekke det lengre.

Hvor lang tid tar det før han slår....

 

Det lurte eg alltid på under dissa sinna utbruddene, min skrek og ropte (men kaldte meg aldri noe styggt det skal han ha) Slo/sparket i veggen, ødla ting. Så tanken var alltid når tråkker han over streken og slår eller sparker meg (eller værre barna) Under noen utbrudd husker jeg at jeg øsnket han skulle slå meg for om han gjorde det hadde jeg en helt klar grunn til å kaste han på dør.