Separert fra min veldig egoistiske mann, nå tenker han mer enn noen gang på seg selv...

[Anonym bruker]

Vi ble enige om separasjon i desember, han flyttet ut i slutten av januar. Nå er det omtrent 8 uker siden han flyttet.

 

Han betaler det han skal av barnebidrag (nå i en liten periode betaler han mer enn han skal pga min midlertidige økonomiske situasjon), men å ha barna en helg - det nevner han ALDRI.

 

Siste uka kom han og begynte å mase om noe pengegreier igjen, og da sa jeg som sant var at jeg faktisk ikke klarte å dårlig samvittighet fordi han betalte mer enn han skulle, da han faktisk ikke en eneste dag har tilbudt seg å ha barna (to barn). Da mumlet han fram noe om at han hadde tenkt til å invitere oss førstkommende søndagen, hvilket han tilslutt gjorde. Men så tenker han ikke noe mer på det (å ha barna).

 

Jeg merker at det som interesser han mye er hvem han skal til i helgen, hvor de skal gå ut og hva som skjer der. Han er innom her to ganger i uka for å si hei og spise sammen oss, og ringer om kvelden. Jeg tror noen ganger at han faktisk tenker at dette er nok, at det holder å være en slik pappa. Tror nemlig at det holder for han.

 

Men det er jo ikke ålreit, spesiellt ikke for barna. Og jeg begynner å bli sliten av denne egoistiske oppførselen hans, men faktisk tror jeg at jeg må mase på han om han faktisk skal nærme seg å tenke tanker i barnas retning.

 

Hva gjør jeg...gidder jo ikke å ta en konfrontasjon med han to ganger i måneden for at han skal tenke selv!!! Skal jeg bare la han seile sin egen sjø...?

[Gjest Antarctica]

Tror singeltilværelsen gjør at egoismen slår ut i full blomst. Kan du sette opp en samværsavtale med ham, i et møte som ledes av en slags mekler, kanskje?

[Anonym bruker]

Er det du som har skrevet mange innlegg her tidligere og bor i utlandet(Frankrike tror jeg det var)?

 

[Anonym bruker]

HI

Ja det er meg. Sorry, men jeg fatter ikke i det hele tatt hvordan jeg skal takle dette og trenger innimellom litt innspill fra "objektive" som dere jo er.

 

Egoismen i full blomst, han blomstret på en måte lenge før dette. Men nå er det jo ikke meg som lider mest. Men vi har i prinsippet en avtale om annenhver helg, men han viser jo ingen interesse for å ha de. Tror som sagt han synes han er en kjempeflink pappa som ringer hver kveld!!!

 

Aaaargh, føler det slitsomt å måtte kjempe en kamp for at han skal skjønne at det er hans egne barn som "lider" selv om jeg egentlig ikke merker noe til dette i hverdagen...de vet jo ikke bedre og tror kanskje dette er normalt.

 

Han mangler noen antenner og jeg vet at han aldri helt kommer til å få disse. Klart jeg kan tvinge gjennom samvær men har man lyst til at det skal være slik??? Jeg synes det blir helt feil i hvert fall!

[Gjest Antarctica]

Jeg tenker at en avtale laget med en mekler vil være vanskeligere å bryte, ikke at det skal ha form av "tvang".

 

Men når jeg grubler litt med meg selv omkring det du har sagt før, og alt du har fortalt om hans rævva dårlige "metoder" mht sønnen deres og så videre; er du sikker på at det virkelig er noe poeng i å ha dem hos faren? Du får avlastning eller noen fridager selv, det er en viktig ting, men for ungene?

 

Syns de beskrivelsene du ga tydet på at han har null omsorgsevne. Og da har ungene det best uten ham. Brutalt, men sant..

[Anonym bruker]

Har dere ikke vært til mekling og laget avtaler om samværshelger og -dager?

Du skal ha fri når han har barna, du skal ikke være med!

Bare lever dem og gå!