Åndelig livssyn?

[Anonym bruker]

Hei jenter!

Finnes det noen åndelig/ spirituelle mennesker her? Vi er (neste) alle gravide her og på vei i mot et helt nytt liv, enten vi venter vårt første eller fjerde barn. For meg så vekker det alle 'de store spørsmålene' og mer til.

 

Har vært på flere mammaforum på net og synes det er så rart at vår indre overbevisning i forhold til 'noe høyere' ikke blir diskutert. Noen som er enige med meg??

 

For å snakke for meg selv så opplever jeg det spirituelle, der 'det hinsidige' møter det menneskelige som noe av det viktigste og mest berikende i livet mitt. Jeg har venner fra flere trosretninger (kristne, bahai, muslim) og elsker å prate om dette. Selv tilhører jeg ikke èn trosretning, eller èn lære. De fleste trosretninger peker den samme veien og for min del blir det galt å velge en tro, en lære. Jeg tror på noe guddommelig, og jeg tror på meg selv og elsker livet. Mediterer (nesten) regelmessig og leser det meste om de store verdensreligionene, esoterikk, mytologi og kabbalah.

 

Flere som vil dele sine indre overbevisninger?

(Pliiis la oss være åpne, undrende, inkluderende og slippe syteinnlegga)

[Anonym bruker]

Det er et underforum som heter Livssynsdebatten. Men det er jo lett å gå i surr i alle disse underforumene.

 

Jeg selv er kristen, og synes at barnets tilblivelse og fødsel har vært som en skapelse.

Og det er mange fantastiske ting underveis, for eksempel hvordan skulle det ha skjedd tilfeldig at barnets hjerneskalle er åpen i begynnelsen, men lukker seg når hjernen har blitt stor nok?

[Anonym bruker]

Hehe, ja! Og at embryoer er like i starten uvhengig om det er en elefant, en valp eller et menneske.

 

Det er jo helt dødt inne på Livssynsdebatten, lurer på hvorfor. Forrige graviditet var en stor 'oppvåkning' for min del - følte meg "hellig" der jeg gikk med stor mage

 

Når føler du deg "hellig"?

[Tante Blås Squaw]

Jeg er buddhist )

Jeg kan "se" litt, men det er leeenge siden jeg brukte det sist. Er redd for å bli møtt med kritikk og vantro.

[Anonym bruker]

Jeg vil kalle meg spirituell, men ikke religiøs. Tror på en skaperkraft, og at eksistensen er større enn vi mennesker noengang vil begripe.

Da jeg ble mor, opplevde jeg imidlertid å bli atskillig mer praktisk orientert enn jeg forutså (jeg har aldri vært et spesielt praktisk eller materielt orientert menneske). Men ikke mindre spirituelt anlagt av den grunn.

Mat, bleier og utedress ble imidlertid viktig, og det er greit å ha et forum for slike ting også. Alt til sin tid og sitt sted.

Men jeg forstår og støtter spørsmålet ditt.

[Anonym bruker]

 

HI her

 

Jeg kan 'se' litt selv også men har aldri lagt vekt på det. Er ofte sanndrømt og det er jo helt sært å oppleve ting før de intreffer. Er egentlig veldig redd for å 'stå frem' som spirituell, for ikke å bli akseptert eller bli nedvurdert som en fagperson. Synes det er så leit at samfunnet har stilltiende akseptert at andre sider av livet skal ikke snakkes om!

 

Leste I. Kolloens biografi om Snåsamannen noen måneder siden. Synes det er herlig at en så dypt kristen står frem med evnene sine og klarer samtidig å skille evner fra religionen sin.

 

 

[Gjest]

Jeg har veldig god kontakt med den indre kjernen min. Når jeg gravid fikk jeg en fantastisk ro over kroppen min. Jeg kunne føle blodet strømme inn i blodårer og hørte/kjente barnets hjerteslag mens jeg ligger i denne sinstilstanden og lader opp batteriene.

Jeg følte at barnet kommuniserte via min indre stemme til meg.

 

Ellers så drømte jeg mye om gutten min og en annen skikkelse som bare viste seg i form av et lys. Denne skikkelsen stod bak gutten min å passet på han i en hage som var omringet med rosebusker. Ofte så drømte jeg at denne skikkelsen fortalte meg at han hadde valgt meg og det var ikke lenge til jeg vil kunne holde barnet i mine armer.

 

Ja, nå skal jeg være tøff nok til å signere med nick.

[Anonym bruker]

Jeg syns religion er interessant, og jeg har respekt for hva andre tror på så lenge det ikke diskriminerer noen. Selv er jeg derimot ateist, men åpen for at det finnes fenomener vi mennesker ikke forstår helt. At det finnes en gud eller lignende skaperverk vil jeg derimot personlig avvise fullstendig.

[Anonym bruker]

Kanskje er vi beslektede sjeler, HI. Jeg har også opplevd sanndrøm flere ganger, har sterk "radar", osv. Kjøpte Kolloens biografi om snåsamannen i forrige uke : )

Og har aldri skjønt hvorfor mange er så bombastiske i sin tro eller antitro. Hva med undring? Det er jo ulogisk at vi mennesker har fattet sammenhengen i alt.

 

Hilsen 22.44 ovenfor.

[Anonym bruker]

Jeg er spirituell, men ikke religiøs. Jeg har siden jeg vært liten hatt "besøk" fra den andre siden, og har alltid vært ekstremt sanndrømt. Eneste som plager meg er sanndrømtheten, kunne gjerne vært foruten. Det er helt forferdelig å vite feks når fæle ting skjer, men faktisk ikke kunne gjøre noe fra eller til. I tillegg mener mange jeg kjenner at jeg er healer, men æ vet ingenting om healing akkurat. Så vet ikke helt jeg.

[Gloria **]

Opplever også at ganske mange er sanndrømte. Og egentlig er jeg ganske satt ut av at psykologien eller tilsvarende forskning ikke studerer dette nærmere! Jeg respekterer ateister ganske høyt fordi de hlder mennesklige egenskaper (tillit, godhet, toleranse, tålmodighet, kjærlighet osv) gnske høyt fordi det regnes som 'av de bedre' mennesklige kvaliteter. Men ofte opplever jeg en kraft eller energi som jobbe gjennom meg som gir meg tålmodighet når jeg en sliten, eller toleranse til å akseptere at fundamentalisme også har sin plass i verdensbildet (på flere felt), og denne energien føles som m det 'ikke kommer fra meg' men fra kjernen i livskraften - på et vis...?

 

Skulle ønske forskning/vitenskap ville seriøst rette blikket mer mot sanndrømthet, healing, kraften godhet og kjærlighet gir, håp, aksept osv.

 

Jeg er forresten HI og jeg bør tørre nå å stå frem som Ponny, hehehe.. Skikkelig redd for å trø ut av skapet

[Anonym bruker]

Jeg tror på kjærligheten. Det er den ultimate livskraft! Det er den som gir oss krefter til å kjempe når vi ikke har mer å kjempe med. Det er den som holder oss sammen, når livet som vi kjenner det, raser. Det er den som står igjen, når vi mister alt annet.

 

Jeg har en bror og svigerinne som er hardbarka ateister. Spør du meg er de ikke det spøtt bedre enn noen som helst andre som har en religion eller åndelig tro. Blir møtt med hån og "dumme blikk" dersom jeg deler av det jeg oppfatter som min sannhet. I deres øyne finnes ingen annen sannhet enn vitenskapen og den vi ser Men gifte seg i kriken måtte de...og døpe barna sine. Men forteller ungene at bibelen bare er et eventyr.

 

Min tro kommer i fra egne erfaringer og følelser. Jeg tror på noe, som noen velger å kalle Gud. Jeg kaller det naturen, eller "Moder Jord" når jeg føler for det.

 

Vi er ikke noe større eller viktigere enn naturen rundt oss. Vi er bare en del av den. Jeg skjemmes og blir skremt når jeg ser hvordan menneskene for lengst har glemt all takknemlighet for vår eksistens og behandler jorden og naturen på en måte som gjør at vi oppdrar barna til å tro at det er planeten som er der for oss..det er ikke vi som eksisterer her lengre. Jorden må eksistere rundt oss.

 

Jeg tror ikke vi får noen balanse på denne jord, før vi skreller av oss et par lag. Penger er blitt det alle higer etter, når alt man trenger er en tørr, varm plass å sove, mat og rent vann. (for å si det veldig enkelt da)

 

Naturens krefter viser seg daglig rundt oss. Ikke bare i jordskjelv og tsunamier.. Kjærlighet er en naturens kraft. Uten hadde vi aldri ønsket å forplante oss.

 

Vi er energi. Vi er følelser.

[Anonym bruker]

Herlig å høre!! Er HELT med deg og smiler her eg sitter på jobb. Takk! Det er mye ego som må skrelles av her i verden før vi klarer å oppnå et nytt bevissthetsnivå, vi må lære å se at i ikke er så forskjellige og lære oss hvor dønn avhengige vi er av Morder Jord slik at vi går fram litt 'mildere' i samfunnskulturen vår.

 

Synes generelt (vestlige) mennesker er blit mer krevende i stedet for givende. Tenkt at vi lever i samfunn som krever verdiutvikling (i penger) for å fungere, det er jo helt sykt egentlig. Mennesklig utvikling (eller utvikling av bevisstheten) er aldeles ikke vektlagt hvis vi ser på pressen, nyhetene osv. Hvordan skal vi da klare å gjøre en endring uten 'å være i oss selv'?

 

Lenge leve kjærligheten!