Slutter man noen gang å være glad i foreldrene sine?

[Anonym bruker]

Faren min sitter i fengsel, pågrunn av vold og trakassering mot min mor og mine yngre søsken.. Dette har holdt på helt siden jeg ble født.. nærmer seg 20 år..

 

Han kunne gjøre ting som å risse opp moren min i ansiktet med glasskår, løpe etter hun med øks/kniv og drive med psykisk "terror".

 

Jeg hater han. Men kjenner også at jeg er glad i han, det føles helt feil ut!

 

Veit ikke helt hvor jeg vil hen med dette.. sitter å tenker på det, og blir bare mer og mer sjokkert..

[Anonym bruker]

Det er rart, men det er mulig. Jeg tror at når det gjelder foreldre og søsken og barn så slutter man aldri å være glad i dem, nesten uansett hva de har gjort. Det gjør det jo ikke riktig å drive med vold osv, og det betyr ikke at man må ha kontakt osv, men det er vel sånn vi er bygget, at vi ikke helt slutter å bry oss.

[Anonym bruker]

Ja, det kan man fint slutte å gjøre.

[Anonym bruker]

Ja, spørsmålet er jo hvordan man får det til.

[Anonym bruker]

Jeg er IKKE glad i min mor!!!! Man får det man sår... takk og lov for at jeg har pappaen min

[Anonym bruker]

Bra du har pappaen din da!

[Anonym bruker]

Jeg hater min mor. Har egentlig alltid gjort det.

[Anonym bruker]

;s

[Anonym bruker]

Å være glad i noen, betyr jo ikke at en aksepterer alt de velger å gjøre.

 

Og det motsatte av kjærlighet, er ikke hat. Det er likegyldighet......

[Anonym bruker]

Dere som skriver at dere ikke er glad i/hater mor eller far... Får jeg spørre hva de har gjort eller ikke gjort?

I blandt er jeg bare drittredd for at min datter skal slutte å elske meg.

[Anonym bruker]

Omsorgsvikt og vold her.

 

Dattera di kommer nok ikke til og slutte å elske deg

[Anonym bruker]

Je ghar kuttet all kontakt med moren min for mange år siden. Er fullstendig likegyldig til henne.

 

Det å presse ut en unge er ikke noe beundringsverdig i seg selv, det kommer helt an på hvordan man takler morsrollen om man gjør seg fortjent til å bli elsket av barna sine.

[Tante Blås Squaw]

Jeg er fortsatt glad i min mor, men kontakt med henne orker jeg ikke ha.

[Anonym bruker]

Man kan nok slutte å være glad i foreldrene sine, ja.

Tror det kommer mye ann på personligheten DIN.

 

Jeg vet ikke helt om jeg er så veldig glad i min mor.. Eller, jeg er nok det, men på en merkelig måte. Er mer sånn "bryr meg om henne" stadie.

Hun har alltid vært psykisk syk, men har nektet å oppsøke hjelp. Det har ført til store problemer innad i familien.

Har mye kontakt den dag i dag, men hun kommer aldri til å få passe sønnen min, selv om det hadde vært kos for faren min.

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke slutte være glad i pappa, jeg bryr meg jo om han og vil at han skal ha det bra...

 

Men jeg har ingen kontakt med han, jeg fikser ikke å bli sviktet flere ganger, og vil ikke utsette barna mine for å bli kjent med han. Det er jo nettopp fordi jeg bryr meg om han at jeg ikke er likegyldig til hvordan han behandler meg, og at han klarer såre meg igjen og igjen, derfor er det bedre å ikke ha kontakt.

[Anonym bruker]

Omsorgssvikt, alkoholisme, sosial angst og manisk depressiv.

 

For å si det slik: Fra jeg var 6 år måtte jeg klare meg selv, handle, gjøre husarbeid, lage mat, passe på at jeg kom meg på skolen, vaske klær, ta vare på lillebror og ta vare på mamma.

 

15:56