Jeg har lyst å dø...

[Mummys Muffin & Nakenfis]

Det siste året har vært et helvete hjemme. Vi skal skilles og vi har to barn. Jeg har vært utro og blitt såret, så når jeg nå føler at jeg er i fritt fall ned i ett hull, er det vel min egen feil. Jeg fortjener ikke noen som elsker meg og som skal føle at jeg er verdens beste. Jeg har levd i ti år uten kjærlighete og sex, så det at jeg etter så lang tid har vært utro er vel en slags reaksjon... Jeg har en bra jobb og jeg elsker barna mine, men å bo med min mann tar livet av meg. Boligmarkedet er vanskelig akkurat nå, så jeg føler meg som en fange i et hjem jeg ikke vil bo i. Og den siste uken har jeg følt et ønske om å dø. Jeg tør ikke si det til noen. Jeg har gode venninner, men jeg vil ikke belemre de med dette også.

 

Jeg har møtt en fantastisk mann på jobb som går gjennom det samme som meg og vi har vært støtte for hverandre. Men, han sliter også med sin situasjon og støter meg vekk når han har det tungt. Når han har det bra, er han fantastisk og jeg føler at han er alt det jeg trenger nå og for framtiden. Nå har han unngått meg i en uke og jeg sitter bare å griner.

 

Jeg er deprimert og ustabil og redd. Redd for at jeg kan avslutte dette marerittet og at barna mine mister mamman sin.

[OsloMor]

Kjære deg, når du føler det slik må du oppsøke hjelp umiddelbart. Bestill time hos fastlegen, ring psykiatrisk legevakt eller allmenn legevakt dersom denne skulle være stengt. Gjør det som går raskest.

 

Høres ikke særlig godt ut og jeg håper virkelig at du oppsøker hjelp med én gang.

 

 

 

 

 

[jordbærsjokolade]

Uff, stakkars deg. Du må snakke med noen, en god venninne, legen din, moren din eller om du har noen andre.

 

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si, men skulle ønske at jeg kjente deg slik at jeg kunen ha vært der for deg. Jeg er sikker på at om du snakker med en som er glad i deg så vil du få den støtten du trenger.

 

Tenk på barna dine som er så glad i mammaen sin.

 

En stor klem til deg med et ønske om at du tar kontakt med noen nå i dag og forteller hvordan du har det.

[Teline]

når man har det slik som du har det nå må man skaffe seg hjelp. Du trenger noen å prate med og det kan av og til være lettere å snakke med profesjonelle fremfor venner.

 

Legevakten i Oslo har psykiatrisk legevakt hvis du mener det haster, ellers kontakter du fastlegen din.

 

Ønsker deg alt godt

[Gjest]

Sier som OsloMor:

 

Søk hjelp! Hjelp til å sortere ut tanker, følelse og alt du sliter med.

Å skulle lene seg på en som er i samme situasjon er ikke den beste løsningen. Du trenger en nøytral person, en som kan hjelpe deg fremover (kke dra deg med ned i dragsuget) og en som kan være objektiv.

 

Når det gjelder din mann så bør dere vel ta ut seperasjon når det har gått så langt som det har gjort. Om det ikek er noen sjangse for at dere skal finne tilbake til hverandre?

Har dere snakket sammen om dette?

 

Søk hjelp! Å lefle med tanker om å avslutte livet er et stort faresignal du skal ta på alvor.

[Mummys Muffin & Nakenfis]

Vi har vært på mekling og prosessen for skilsmisse er i gang. Det er bare bo-situasjonen som er jævlig. Jeg skulle tatt kontakt med psykologen min, men jeg tør ikke. Dette er den eneste plassen jeg tør å åpne meg. Jeg føler meg som en taper som tenker disse tankene og jeg er redd for at de skal ta fra meg barna om jeg innrømmer at jeg sliter så mye. Jeg er redd for konsekvensene. Jeg er redd for at folk skal tenke at jeg er helt koko.

 

Akkurat nå er det enklere å forsvinne enn å be om hjelp. Jeg er ikke tøff nok eller sterk nok til å gjennomføre av avsluttning for meg selv. Jeg er bare redd for tankene mine og jeg føler meg så sinnsykt ensom.

[Gjest marie-s]

Jeg skjønner deg godt jeg. Rent fysiologisk så lurer jeg på om man etterhvert føler det slik dersom man ikke får noe kroppskontakt om du skjønner hva jeg mener. Så at du har vært utro er nok ikke så rart, vi trenger alle litt omtenksomhet av og til.

 

Nå har ikke jeg vært gjennom noe skillsmisse men ta gjerne kontakt om du heller vil maile/snakk litt i stede for å legge ut alt her.

 

Husk også at det gjelder andre regler når du blir alene med barn, du betaler mindre skatt, du kan søke om bostøtte eller lån gjennom husbanken, der finnes muligheter du kanskje ikke helt er klar over ennå.

[Gjest]

Folk trenger ikke å vite at du går til psykolog så jeg syns du skal kvinne deg opp og ringe nå. Vet at det er lett for meg å sitte å skrive at det er bare å gjøre slik og slik, men seriøst: Om du sliter så mye og har slike tanker så må du få hjelp.

 

Skjønner at du er redd, at det kanskje er ydmykende og at du kanskje skammer deg litt. Men hva ville du gjort om du hadde en knekt fot eller et kutt i panna? Du ville oppsøkt lege. Og et arr i sjelen er like ille og trenger like mye legehjelp som en knekt fot eller et blødende sår.

 

Å forsvinne er ingen løsning. Tenk på barna dine og hold fokus på dem. Så om du ikke vil mer for din egen del så gjør dette for dem. De fortjener det.

[Gjest]

Først en stor klem til deg.

 

Kom deg til psykolog, psykologen har taushetsplikt.

 

Det er tøft å gå gjennom en skilsmisse uansett grunn og det er ikke flaut å be om hjelp.

 

Hadde en venninne som hadde stor nytte av psykolog timer i en slik fase.

 

Og jeg har sendt en epost til Moderator å bedt om at det upassende innlegget lenger opp blir slettet.

 

 

[Swiftie]

Ta kontakt med kommunen. Du trenger ikke fortelle dem hele situasjonen, men at du holder på å skilles, dem skal kunne hjelpe deg videre angående bosituasjonen. Videre kontakter du nav, dem skal kunne hjelpe angående møbler (om du skulle trenge noen møbler etter skilsmissen). Det kan være dem kan hjelpe angående økonomien i tillegg. Dersom inntekten din er lav, kan du også søke om bostøtte, men oppsøk Nav og Kommunen de vet nok bedre hva dem kan tilby deg i din situasjon.

 

Du MÅ ta kontakt med legen eller legevakten som alle over her skriver!

Det viktigste akkurat nå er barna dine, du kan ikke la dem miste moren sin.

[Mummys Muffin & Nakenfis]

Jeg må bare si tusen takk for alle gode råd og støtte jeg får av dere! Det betyr faktisk mye for meg akkurat nå. Jeg har ikke vært her inne på over ett år tror jeg, men i dag ble dette den eneste plassen jeg turte å åpne meg.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg bør nok ringe psykologen min. Jeg har plikter i forhold til barna i dag som jeg ikke vet om jeg greier å gjennomføre, men jeg må. Jeg vil bare ha fri fra alle problemer en stund. Det er for mye for meg. Jeg håper jeg har styrke til å holde ut enda litt. Livet må by på mer enn dette vil jeg tro. En skal da ikke leve i elendighet og føle seg overflødig? Og uelsket og dum. Eller som en hore. Eller en ekstremt dårlig mor...

[Alba44]

Kjære medmenneske:

 

Ta kontakt med din psykolog og lege i dag!

Ikke utsett det en dag til.

 

Håper på alt godt for deg, og at dagene igjen blir fylt med livskvalitet.

 

Mange gode tanker fra meg.

[Karoline's*mamma]

Kjære Mummys Muffin & Nakenfis. Har ikkje sett innlegget ditt før no. Ser du skriv at du ikkje har vore her på lenge, men kjenner igjen nikket ditt igjen frå tidligare.

 

Forstår at situasjonen din kan føles håplaus nett no, og det kan berre gå ein vei-oppover. Forstår at det kan vere vanskelig å sjå nett no, men eg kan love deg at det er sant!

 

Eg har ikkje vore i lignande situasjon, men andre vanskelige situasjonar. Det eg har lært, er at å dele noko, hjelper.Veit det høyrast teit ut, men sant at "del sorg er halv sorg og delt glede er dobbel glede". Det er ikkje slik at du må ordne alt aleine, men du må sette igang ballen sjølv. Du må snakke med psykologen din, evt fastlegen. Dei bør kunne hjelpe deg vidare, slik at floken din løyser seg. Det er ikkej slik at du må løyse alt sjølv samtidig, men søkjer du hjelp, vil litt og litt falle på plass.

 

Barna fortjener å behalde den mammaen dei er så altfor glad i!!

 

Sender deg ein stor klem ,og eit høgt ønske om at du får hjelp til å komme deg vidare. Det er mange som er glad i DEG!!

[dete]

Stakkars deg, "Mummys Muffin & Nakenfis"! Mitt beste råd til deg er å kontakte en psykolog og bruke de vennene du har for alt de er verd.

 

Da jeg separerte meg for snart ett år siden, fikk jeg masse hjelp av å gå til psykolog, men aller mest av vennene mine. Jeg tør påstå at jeg ikke hadde vært her idag, hvis jeg ikke hadde fått hjelp...

 

Husk på alle som er glad i deg, de er de du må kjempe for, de og deg selv!!

 

Lykke til!!

[dete]

Stakkars deg, "Mummys Muffin & Nakenfis"! Mitt beste råd til deg er å kontakte en psykolog og bruke de vennene du har for alt de er verd.

 

Da jeg separerte meg for snart ett år siden, fikk jeg masse hjelp av å gå til psykolog, men aller mest av vennene mine. Jeg tør påstå at jeg ikke hadde vært her idag, hvis jeg ikke hadde fått hjelp...

 

Husk på alle som er glad i deg, de er de du må kjempe for, de og deg selv!!

 

Lykke til!!

[LegallyBlond]

Kjære deg, fikk så vondt av deg når jeg leste dette innlegget.

Ikke noe godt å ha det sånn!

 

Men når det ikke kan bli verre, kan det bare gå oppover og det kommer det til å gjøre! Du bør ringe psykologen din, og du bør prøve å få time litt fort synes jeg. Å få snakke med en nøytral person, som er der for å høre på deg og som kan kommer med konstruktive råd er nok akkurat det du trenger nå. Det er jo faktisk utrolig hvor mye det kan hjelpe bare å få snakket med noen om hvordan alt føles.

Og ikke vær redd for å si akkurat hvordan du har det. Selv om du føler deg elendig og som du sier som en dårlig mor så er jeg ganske sikker (uten å kjenne deg) på at du ikke er det, og det kommer ikke psykologen til å synes heller. De er vant med mennesker som er i vanskelige situasjoner og det som følger med.

 

Du har styrke til å holde ut litt til, det er utrolig hva som bor i oss om vi bare må. Og om du søker hjelp nå, så er det utrolig hvor mye lysere ting kan se ut bare man får satt igang noen prosesser for å gjøre ting bedre.

 

Skilsmisse er tøft, og kanskje spesielt når forholdet har vært dødt såpass lenge og ender i utroskap (som jo er forståelig om forholdet har vært dødt så lenge) som ofte gjør situasjonen enda mer opprivende. Men det er mange som har vært der før deg, og som har kommet styrket ut av det til slutt.

 

Begynn i en ende, prøv å løse problemene litt etter litt. Klart livet har mer å by! Sikkert i massevis! Det er bare vanskelig å se det akkurat nå.

Der ute ett sted er det en mann som kommer til å elske deg og gjøre deg lykkelig.

 

Akkurat nå bør du kanskje, foruten å kontakte psykolog, prøve å komme deg ut av den bosituasjonen. Som noen over her sier er det mye man kan få hjelp til om man bare vet hvor man skal spørre. Begynn med en tur til nav-kontor e.l å hør om det er noe de kan gjøre for å hjelpe deg en periode nå.

 

Jeg er sikker på at får du ett sted å bo hvor du kan skape ett hjem for deg og ungene, hvor stemningen er god og du får snakket med psykologen din så kommer livet til å se så mye lysere ut!

 

Ønsker deg lykke til videre, og håper livet har mye kjærlighet og gleder i vente til deg

 

[Mandalas]

Kjære hi.

 

Søk hjelp! Jeg skjønner at du er redd for konsekvensene, det er naturlig. Men konsevensene for å ikke søke hjelp er uansett verre.

 

Jeg har vært der du er nå. Alt jeg klarte å tenke på var at barna mine hadde hatt det bedre uten meg. Jeg søkte hjelp hos psykolog, og det hjalp virkelig! Det er tre år siden nå, og jeg har aldri tenkt de tankene igjen. Det er grusomt å være så langt nede, ogdu må få hjelp til å komme deg ovenpå igjen! Det er ikke unormalt å være deprimert, så du oppfattes ikke som verken merkelig eller rar selvom du prater med en psykolog. Og andre folk som du kjenner trenger ikke å få vite det!

[lille sprelle]

Å velge å ta sitt eget liv er å frarøve alle de som er glad i deg noe stort.

 

Søk hjelp.

 

Praktisk råd:

Dersom du må ut av huset - ta kontakt med NAV og få hjelp til det.