Meg...

[Anonym bruker]

Jeg er to personer. De som kjenner meg tror jeg er en person, men jeg er egentlig en annen...

 

"Alle" sier jeg er så flink, pliktoppfyllende, glad, munter osv... Jeg kommer meg lett gjennom studier, snart ferdig med mastergraden min. Jobber for fullt. Har to små barn jeg følger opp til punkt og prikke. Full kontroll på alt. Ressurssterk. God og ryddig økonomi. Lykkelig!

 

Den egentlige meg: sliten, frustrert, trist...

Bekymrer meg for ikke å greie å få ferdig masteroppgaven min innen fristen (nærmer seg med stormskritt). Dårlig samvittighet ovenfor jobb, barna... Familien. Sliter med å få endene til å møtes når det gjelder økonomi. Bekymrer meg for hvordan det skal gå når jeg skal begynne å betale på studielån. Sliter med å komme meg ut av senga noen dager. Har et sinne inne i meg overfor barnas far som ikke stiller opp. Som har sviktet meg, og fremdeler svikter barna sine. Kjenner jeg blir sint når jeg ser han, men greier å skjule det.

Glemmer ting når jeg skal i barnehagen... Roter bort viktige papirer hjemme. Vaskerommet er fullt, jeg rekker ikke å holde oss med rene klær... Jeg føler meg håpløs og talentløs. Men skjuler det hele med mitt smil som får alle til å tro at livet mitt er en dans på roser... :/

 

 

Likevel er jeg lykkelig, glad i barna mine, koser meg sammen med barna mine. Barna mine er lykkelige barn. Smiler og ler. Hvorfor kan ikke denne gleden nå helt inn i meg? Få bort bekymringer, sinne og tristhet?

 

Noen andre som synes livet som alenemor er tungt?

Noen råd til hvordan jeg kan snu tankegangen min?

[alenemed1. ♥]

Du er absolutt ikke alene om og ha det sånn. Selv har jeg slitt med dette i perioder etter at jeg fikk barn og ingen har hatt noen som helst mistanke til det. Det er fryktelig tungt og gå og bære det selv, også føler man skyldfølelse fordi man burde jo være lykkelig.. Uff nei det er såvisst ikke bare glede til tider.

Alt jeg i grunn kan si er at det som oftest går over ( spesielt hjelper det for meg når våren og sommeren kommer)

Har nylig vert på ett møte på barne og familieteamet i kommunen og snakket om bf og mine følelser ang han, sinne, frustrasjon og skuffelse det var utrolig godt og få ut de tingene uten at noen dømte meg. De prøvde og få meg til og se ting i ett litt annet lys og jeg må si jeg følte meg 10kg lettere når jeg gikk ut så dit skal jeg tilbake. Kanskje det kunne vert noe for deg også?

Skal begynne og lese boka The secret nå etter anbefaling fra en venninne, men om den vil hjelpe aner jeg ikke.

 

Sender en stor klem til deg HI du er ikke alene

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i det du skriver. Jeg er alene med en og er av og til så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Får mye skryt for at jeg er sterk, tøff og selvstendig. Men av og til så ønsker jeg at jeg kunne slippe å være den sterke. Samtidig er denne mange følelser for bf. Noen dager lengter jeg etter han, mens andre dager irriterer han vettet av meg. Jeg elsker å være sammen med barnet mitt, og det er en sorg i hjertet hver gang jeg må sende han avgårde sammen med bf.

 

Jeg vet ikke om jeg kan gi noe råd, men du skal få masse sympati og forståelse for hvordan du har det! (Selvom du kanskje har det enda tøffere enn meg fordi du har to)