Gråter hver dag.. Normalt?

[Anonym bruker]

Min bestefar døde i januar. Han var bare i midten av 60 årene og ganske sprek for alderen. Hans hjerte sluttet å slå mens han holdt på å skru bilen. For omtrent 8 år siden ble han hjerteoperert, og siden det har han tatt det mye mer med ro, men ikke lagt om kostholdet noe særlig. Han røkte også i smug ofte.

Vel, det var egentlig uvesentlig informasjon..

 

Saken er den at jeg kuttet kontakt med min egen far i 07, siden dette har jeg og bestefar bare blitt bedre og bedre kjent. Vi har alltid hatt god kontakt, jeg var hos min bestemor og bestefar når jeg var liten istedet for kommunal barnehage (alle mine søskenbarn var også der, så vi ble omtrent 5 stk tilsammen). Hver sommer har vi vært sammen for det meste i en felles hytte.

Så etter at jeg "mistet" pappaen min, så ble min bestefar som en reservepappa for meg, stilte alltid opp om jeg trengte hjelp og var vanvittig stolt av det eneste oldebarnet sitt (min datter). Det siste halvåret har han vært på besøk omtrent 15 dager hver måned, han ville jo se oldebarnet sitt når vi var på hjemplassen vår:)

 

Også døde han.. Det er så sinnsykt trist.. Siden den dagen han døde har det ikke gått en eneste dag uten tårer og hulking, jeg savner han så fælt.. Snakker med bestemor omtrent hver dag, hun er blitt så ensom nå som mannen hennes døde.. Og ingen i familien er de samme lenger, det er nesten kun bestemor jeg snakker med nå.. Ingen uvennskap, men glidd fra hverandre i en tid vi burde holdt sammen..

 

Føler også at mange bagatelliserer det at min bestefar døde, for han var jo bare min bestefar? Han var jo ikke min far, sønn eller mann..

Selv om han var nesten gammel og hadde dårlig hjerte så gjør det vanvittig vondt for meg som barnebarn at han er borte.. Og savnet er så sinnsykt stort at det er like før jeg går i veggen..

 

Har aldri mistet noen så nær før.. Er det virkelig normalt å fortsatt gråte så ofte, selv snart to måneder etter at han døde??

Ville ikke vært så trist om jeg kunne styrt følelsene mine selv, men det kan jeg ikke gjøre. Tårene bare renner og renner, hver gang jeg ser for meg bestefar eller ser et bilde av han.

[Anonym bruker]

Vi alle sørger forskjellig og noen trenger mer tid enn andre. Jeg begynte nesten å gråte bare av å lese innlegget ditt, mens før jeg fikk barn så gråt jeg "aldri".

 

Har du noen utenom din bestemor du prater med? Kanskje hadde gjort godt å snakke med en god venninne eller noe?

 

Du sier mye har forandret seg etter denne tiden. Kan det være mulig at du savner andre også og knytter alt til sorgen for din bestefar?

Du må ihvertfall ikke føle du reagerer unormalt. Du hadde et veldig nært forhold til han, og 2 mnd er jo egentlig ikke lang tid.

Uff, føler virkelig med deg. Håper du får en lettere tid fremover:)