Er det en Psykolog her?

[Anonym bruker]

Har isåfall et lite spm...

[Anonym bruker]

ja...

[Anonym bruker]

jepp...

[Anonym bruker]

Jeg plages av helt idiotiske tanker osm jeg vet ikke eier rot i virkeligheten (redd for å gjøre noe jeg vet jeg aldri kommer til å gjøre). Er redd for å tenke på dette og det gjør seff at tankene kommer. Følelsen jeg får når tankene kommer vet jeg også hvor kommer fra. Men alikevell klarer jeg ikke å riste dem av meg. Jeg begynte å slite med disse tankene i høst da jeg hadde et sammenbrudd pga arbeidsmengde. Nå har jeg kommet meg overpå igjen, men ja. Klarer ikke bli kvitt det.

 

Kan en psykolog hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Ja, absolutt. Anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din og ber om en henvisning til din lokale dps. Dersom du bor i en større by kan du også ta kontakt med en privatpraktiserende psykolog.

[Anonym bruker]

Hva vil skje på en typisk time hos en psykolog? Er også redd for å fortelle noen om tankene for er redd vedkommende vil tro jeg er gal liksom. Det er liksom så idiotisk å plages med...

[Anonym bruker]

Tvangstanker (som det høres ut som du beskriver) er enormt plagsomt. Og redselen for å være "gal" - eller at andre skal tror en er det - kan være svært skremmende. Den gode nyheten er at tvangstanker er en forholdsvis vanlig angstlidelse hvor det finnes gode behandlingsresultater. Ta kontakt med fastlegen din og be om å bli henvist videre til psykolog eller psykiater. Kanskje finnes det et DPS (distrikspsykiatrisk senter) tilknyttet sykehuset der du bor? Rent forskningsmessig er det en behandlingsform som kalles kognitiv atferdsterapi som har vist seg mest effektiv i behandlingen av tvangslidelser. Mange psykologer og psykiatere i Norge praktiserer denne behandlingsformen. .

Lykke til! Dersom du er plaget av dine tanker - ikke vent og se om det går over. Be heller om hjelp raskt - selv om du gruer deg. Du er ikke alene - og du vil få det bedre med litt hjelp!

 

Hilsen en som har hatt tvangstanker - og er helt fri for dette etter behandling for flere år tilbake.

[Anonym bruker]

De fleste er nervøse før sin første psykologtime. Det er mange som opplever det du beskriver, og en psykolog vil ikke reagere eller tro ting slik som en venn kanskje kan gjøre når du forteller ting. En psykolog er der for å hjelpe deg til å finne ut av det som er vanskelig i livet ditt. Det er selvsagt opp til deg hva du velger å dele av tanker, følelser og opplevelser. Psykologen kan bare hjelpe deg med de tingen som du velger å dele med ham eller henne.

 

Innholdet i timen vil variere ut hva hvilken metode psykologen bruker, og det er derfor vanskelig å si noe generelt om det.

[Anonym bruker]

Er du redd for å skade noen du er glad i? Det er i så fall en av de vanligste tvangstankene, og den mange ikke tør å snakke med psykolog om. Når man først tar det opp kommer det for en dag at det ikke er så ille som det kan føles for den som har tankene.

 

Jeg hadde en periode med enormt arbeidspress, hvor jeg bodde i kollektiv. Jeg ble da besatt av å vite at alle i kollektivet hadde kommet seg pp om morgenen, fordi jeg var redd for at jeg hadde gjort dem noe i søvne. Helt sykt, og fryktelig slitsomt. Jeg snakket med psykolog om dette, og hun sa at når man hadde slike frykttanker så betydde det heller at man var helt på motsatt side av skalaen som dem som faktisk begår slike handlinger.

 

Frykten for å skade andre bunner ofte i frykten for sosial isolasjon. Hvis man hadde gjort noe alvorlig mot andre ville man bli frosset ut av alle..

[Anonym bruker]

Ja, det stemmer det. Er redd for å bli pedofil å skade barnet mitt. Når jeg fikk sammenbrudd i høst var jeg akkurat begynt å tenke på å ordne eget rom til mini for han var blitt så stor at jeg begynte å synes det var ubehagelig å ha sex med sambo mens han sov. Fokuset gikk fra der det skulle være til; Er han våken? Var det en lyd? Osv... Det var ekkelt. Og det er denne ekle følelsen og kvalmen nesten jeg får i kroppen når jeg får tankene om at jeg er redd jeg er pedofil. Helt teit. Skjønner ikke hvordan jeg skal bli kvitt det, men tenker at det forsvinner kanskje litt av seg selv når jeg glemmer å være redd for at tankene skal komme liksom. Det er bare det at dette er jo ikke akkurat tanker man vil ha så det er ikke lett å ikke være redd på en måte.. Det er så idiotisk at det kan ikke sies med ord egentlig...

[Anonym bruker]

Ja..