Hvis du hadde ei venninne som...

[Anonym bruker]

hadde alvorlige problemer med selvbilde og selvtillit, følte hun ikke klarte noenting, at hun ikke var bra nok for noe eller noen, hun følte hun var en dårlig mamma, fikk dårlig samvittighet for alt hun spiste og for alt hun ikke fikk tid til å gjøre, dårlig samvittighet for trening hun ikke orket/rakk, som var mye trist og nedfor, veldig sliten, redd for å møte kjente og ukjente, gruet seg til alt hun skulle gjøre som hun ikke var helt sikker på, som strevde altfor mye etter å være perfekt både når det gjaldt oppførsel og utseende, rett og slett som slet mye psykisk. Man skulle ikke tro det om man pratet med henne eller så henne, men henne aller nærmeste visste at mye skjulte seg under overflaten.

 

Spørsmålet mitt er egentlig, hva ville du tenkt om henne?

Ville du prøvd å hjelpe henne på noen måte? Isåfall hvordan?

Hva ville du anbefalt henne å gjøre?

Har du opplevd noe av det samme? Hva hjalp deg isåfall?

 

Takker for alle svar

 

[Anonym bruker]

Er du min venninne? For du beskriver meg.....

[Anonym bruker]

Det hørtes ut som meg også.. :/

[Anonym bruker]

Jeg har en slik venninne.

Jeg har prøvd å hjelpe denne damene i mange, mange år. Nå har jeg bare gitt opp. Rett og slett fordi jeg må dra hele lasset alene - og det tapper meg for energi. Jeg har et liv å leve jeg også. Hvor mange ganger skal man oppmuntre et menneske.

Nå føles depresjonen hennes som et bare langt syt pg jeg er lei. Gir henne snart opp. Min venninne trenger faghjelp, ikke meg som hele tiden skal "være med henne" for at hun skal bli glad.

[Anonym bruker]

hadde oppfordret venninden til å oppsøke psykolog. fulgt henne f.eks til fastlege. slike ting.

[Anonym bruker]

Jeg har virkelig prøvd å hjelpe henne, vært med henne, gjort ting som gjør hverdagen hennes mer positiv and so on...

Men nå er jeg kommet til det punktet der jeg tenker at hun MÅ skjerpe seg!

 

... jeg kan ikke være med henne mer, hvertfall...

[Tante Blås Squaw]

Jeg ville prøvd å backe henne opp så godt jeg kan. Gi henne skryt for alle de gode sidene sine, fortelle henne hvor viktig hun er for meg, prøve å dra henne med på ting, lytte hvis hun trenger det.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært slik du beskriver denne venninna og min bestevenninne stilte virkelig opp for meg. Hun kunne ikke "redde" meg, men hun bestilte time hos fastlegen og hun kjørte meg dit for å være sikker på at jeg møtte opp. Hun fulgte meg til min første psykolog-time, passet litt på at jeg møtte opp til timene mine og hun var min venninne.

Jeg passet meg veldig for å ikke øse av meg på henne og legge all dritten min over på hennes skuldre, men hun skjønte etterhvert at jeg var ganske deprimert, utslitt og syk. Og hadde det ikke vært for at hun tok meg litt i nakken og holdt meg i ørene slik at jeg kom meg til lege og gjennomførte behandlingen så vet jeg ikke hvordan det ville gått....

 

Vi er fortsatt bestevenner og jeg er henne evig takknemlig

 

(tror ikke vi hadde vært venninner i dag om jeg hadde brukt henne som psykolog, som hjelper, som lytter osv. det hadde nok vært drepen for vårt vennskap)