Kjenner jeg sliter nå.

[Anonym bruker]

Noen dager klarer jeg å glemme framtiden men andre dager som idag er jeg omtrent et nervøst vrak.

 

Jeg er alenemor med to barn, min den gang mann fikk en hodeskade og personlighetsforandring og var ikke lengre trygg å være sammen med hverken for meg eller barna da han ble veldig sint og aggresiv.

Den gang hadde jeg en 1,5 åring og en baby.

Der jeg bodde var det hverken mulig med barnehage eller dagmamma. Største fikk når hun var nesten 2,5 men til minste fikk jeg ikke det året.

Sto på venteliste og jeg søkte hele tiden etter dagmamma så jeg kunne komme meg ut i jobb men ikke snakk om å få tak i.

 

Så kom våren i fjor og min søster ble veldig syk og nesten døde, jeg tok med meg barna å flyttet dit hun bor fordi vi visste ikke om hun kom til å overleve. Og hun har barn som trengte hjelp.(hun er heldigvis nesten frisk og uten for fare nå)

Jeg fikk da bhg plass her jeg nå bor og barna stortrives. Men jeg får ikke jobb. Innen mitt felt finnes det omtrent ikke jobber men jeg har søkt allt jeg kan ta.

Men kommer ikke på intervju, det er så lite jobber her at selv en deltidsstilling som renholder har så mange søkere at jeg ikke kommer inn på intervju. Da får jeg tilbake melding på at jeg er overkvalifisert. Skjønner jo at de ikke vil ansette noen de antar vil få annen jobb å slutte.

 

Overgangstønaden har jeg ut året, Og jeg prøver å tenke at det ordner seg men nå har jeg prøvd i nesten like lang tid uten det minste hell.

Jeg har nå begynt å søke i hele landet men så er det det at jeg trenger barnepass for å jobbe også. Og det er ikek alltid man klarer å få uten videre heller. Ihvertfall ikke når man ikke kommer under søknadsfristen på bhgplass.

 

Jeg kjenner jeg rett og slett sliter med depresjon og angst for femtiden, redsel for å ikke klare å ta meg av barna mine og at de skal få et godt liv.

 

Den gang jeg fikk barna mine var jeg lykkelig gift, vi hadde jobber som gjorde at selv uten bhg plass ville vi begge kunne jobbe da vi hadde mulighet til å sjonglere rundt slik at vi ikke jobbet likt. Og begge jobbet bare 80%

Vi hadde god økonomi, allt vi trengte.

 

Så skjedde den ulykken og jeg satt der med 2 små barn, mistet den gode mannen min og barna mistet pappan sin. (selv om han ikke er død)

Mistet all trygghet jeg hadde hatt.

Og mistet mye av hvem jeg er, jeg lever ikke jeg bare kjemper videre for barnas skyld. Og det værste er vel at jeg har ingen å falle tilbake til om jeg ikke klarer å ordne ting, Barna har ingen pappa som kan ta over barna om jeg sitter der og ikke klarer å økonomsik ta vare på de lengre. Så allt ligger på meg. Og jeg kjemper og kommer alltid til å kjempe.

Jeg vet at vi har sosialkontoret om allt går til helvete men bare tanken på å måtte gå der for å ta vare på barna mine er grusom og nedvergede.

Selvfølgelig gjør jeg det om det kommer til det, allt for barna mine, men jeg vil ikke de skal vokse opp slik. Det er ille nok å være avhengig av overgangstønad nå.

 

Beklager ble sytete og jeg er klar over at mange har det mye mye verre en meg men måtte bare få det ut.

[Mia2011]

Leit å lese, men et bevis på at sånn kan det gå.

Mange her inne tar livet og dets goder for gitt, så kommer DEN dagen du møter veggen, hva da?

Mange har et nettverk, andre ikke.. med eller uten blir livet en utfordring.

Alt står og faller på deg, du bekymrer deg for alt, og til tross for at du prøver så godt du kan dukker det hele tiden opp nye utfordringer.. Vanskelig å planlegge når man ikke har noe å konkret å forholde seg til.

usikker økonomi, vanskelig med jobb, helt alene med ungene osv.

 

Har selv vært i en lignende situasjon, for drøyt ti år siden.. det var tøft, og jeg følte jeg ble motarbeidet fra alle kanter.. Lang historie, men føler med deg. Det er lys i tunnelen, selvom det ikke føles slik nå.

Selv var jeg heldig å traff mannen jeg nå er gift med for 7år siden, og vi har hatt våre opp- og nedturer, men giftet oss i fjor og venter nå førstebarn. Har kommet meg på beina, men det var en laang prosess selv etter at jeg hadde møtt kjærligheten..

 

Men stå på, og ikke gi opp, ta deg litt tid innimellom til å gjøre noe godt for deg selv. For meg var det å begynne på treningssenter det beste jeg har gjort for meg selv noen gang.. fikk overskudd og energi og ikke minst kom jeg i kontakt med andre mennesker

 

*Lykke til*

[Anonym bruker]

har det litt som deg, bor i ett fint hus med tre barn alene og ingen barnefar til avlastning, det finnes ikke jobb til meg her, og pendling funker ikke ifht henting og levering i bhgen. nettverket jeg kunne hatt her har vist seg å ikke være der, så nå pakker vi snippsekken og flytter til et større sted med mange jobb muligheter og sosiale muligheter.

 

alt vil være nytt og det vil være mange hinder på veien, men dit vi flytter har jeg et vennenettverk fra dagene før jeg fikk barn, og de er faktisk interessert i meg og barna mine, så da er valget lett!

 

har vært alene i huset mitt nå det siste året og har utviklet sosial angst fordi jeg er så mye alene, men jeg nekter å la den styre livet mitt, så her er det ingen vei tilbake, flytter til sommeren og stor gleder meg!

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to.

Blir nok til at jeg flytter her også har ikke store valget. Men nettverk vil jeg desverre ikke ha samme hvor jeg flytter. Har litt nettverk her men det er jo jeg som er den som gir støtte, ingen støtte som går til meg. Men det visste jeg jo når jeg flyttet også. Visste det ble tungt slik men følte jeg ikke hadde noe valg i den sitvasjonen jeg har.

 

Det er bare slitsomt å alltid være den som støtter opp og hjelper andre og ikke ha noen man kan fortelle hvordan man egentlig har det selv til. :/

 

Jeg gleder meg litt til å flytte å ikke måtte være der for familien i like stor grad for jeg er så sliten nå. Men gruer meg til å dra barna opp fra et oppvekstmiljø de stortrives i.

Det er tungt å gjøre det mot dem