Vår (litt lange) fødehistorie:)

[Tira]

Jeg ble strippet på onsdagskvelden, men tenkte igrunn ikke det kom til å gjøre noe som helst fra eller til. Ble derfor overlykkelig da jeg våknet etter 4 1/2 times tid av at vannet gikk. Hadde ikke veer, men føden ville ha oss inn til kontroll alikevel. Pappaen ble noe stressa og gikk i sirkel rundt sitt eget hode mens jeg dusjet, hengte opp klær fra vaskemaskinen og samlet sammen noen småting.

 

15 min etter at vannet gikk kom første rie. Ble overraska over at det var mer vann igjen som kunne komme ut (og den overraskelsen vokste greit etterhvert for å si det sånn, hehe;).

 

Fra første til andre rie gikk det 15 min, så vi tenkte det ikke var noe stress, men etter det gikk vi rett over på 4 min mellomrom og ca 1 min varighet. Heldigvis var det greit med trafikk på vegen, for pappaen ble ganske stressa. Hadde forøvrig ikke nevneverdig vondt så jeg tok det hele med stor ro.

 

Da vi kom frem på føden var det 3 min mellomrom og hver rie varte i 1 1/2 min. Stadig vekk kun ubehagelig...ikke smertefullt...

Jordmor så på bindet og konstaterte at knerten hadde bæsja i vannet for flere dager siden. Ble koblet til ctg og der så hun at fosterlyden hans sank under hver ri.

 

Det ble festet 4 elektroder til hodet hans (han hadde så mye hår at hun ikke fikk skikkelig kontakt på de tre første). Hadde da kun 2 cm åpning, men tenkte "jaja, dette er jo fint så det spiller ingen rolle". Smertenivået fortsatte å holde seg stabilt. Venta igrunn på at det skulle bli skikkelig vondt for jeg tenkte som så at fremgangen ikke ville komme uten, men der tok jeg feil. Da de sjekket åpning igjen etter 2 timer var det 5 cm.

 

Jeg reiste meg opp igjen (lå igrunn bare under undersøkelsenetil å begynne med) og fikk en kjempelang ri og plutselig dro samboeren min i alarmsnora og var kritthvit i ansiktet. Fosterlyden hadde gått ned fra 145 til 40 og gikk ikke opp. Rien holdt seg og holdt seg. Jordmor kom inn og beordret meg i seng liggende på venstre side. Fikk oksygenmaske på og beskjed om å puste dypt. Etter ett par minutter sa JM at babyen så bedre ut og så gikk hun for å hente en lege. De ble enige om at en JM skulle monitorere hele tiden og det ble tatt ny åpningskontroll. 6 cm åpning. Fikk reise meg igjen.

 

Jeg ble redd for ungen for første gang og plutselig kjentes riene vondere ut. Ba om akupunktur. En time senere skjer det igjen. Skikkelig fall i fosterlyd under en ri. Lå da på høyre side og må over på venstre og puste i maske. Åpningen makser seg ut på 7 cm. Timene går og det eneste som endrer seg er antallet leger som kommer innom. Fler og fler.

Og antallet rier. Færre og færre.

 

Får beskjed om å bruke lystgass, så at de vil sette epidural og drypp. lystgass og epidural for at jeg skal slappe av i bekkenbunnen og hodet som ligger høyt kanskje skal komme litt nedover og drypp for å prøve å få åpningen videre. De sier rett ut at dersom det ikke skjer noen fremgang i løpet av 2 timer må vi vurdere å ta gutten med snitt fordi han ikke tåler fødselen så godt. Jeg spør om å få reise meg igjen for å prøve å "hjelpe" gutten nedover. Får det, men etter få minutter skjer det samme igjen og jeg får beskjed om å holde meg på venstre side.

 

Etter totalt 11 timer sjekkes åpning på nytt. Åpningen er plutselig nede i 3-4 cm. På tross av drypp er riene så og si borte og fosterlyden ligger jevnt over litt lavt. De bestemmer seg for å hente han ut med keisersnitt og jeg får helt panikk. Ville så gjerne føde naturlig siden det er så mye bedre for oss begge, men selvfølgelig så er det viktigste at alt går bra med barnet, så vi samtykker og alt skjer ganske så kjapt.

 

Er så heldig å få spinalbedøvelse, men de setter litt mye så jeg føler jeg ikke får puste skikkelig. Har også så angst for den lille knerten at jeg nesten hyperventilerer. De verste sekundene passerer idet de dytter på lungene mine for å hente ut lillemann og så hører vi de to deiligste gurglende skrikene vi noen gang har hørt! Jeg knekker sammen i krampegråt og er så takknemlig og lykkelig som jeg ikke kan huske å ha vært noen gang. "La henne få hilse først da" hører jeg noen si, og plutselig har jeg ett helt nydelig rundt ansikt med to digre åpne øyne og tilhørende fektende hender rett ved siden av meg. Det er den mest fantastiske følelsen noensinne!

 

Etter snittet fikk vi vite at han hadde kort navlestreng og at han i tillegg hadde den 1 runde rundt kroppen. Det ville ikke gått med vanlig fødsel fordi navlesnoren ble dratt ut hver gang jeg hadde en ri som gjorde at han kom litt ned og han hadde langt igjen. Jordmor hadde en teori om at kroppen min "merket" at det gikk dårlig med knerten og derfor stengte av fødselen på ett vis. Ikke vet jeg, men det gikk bra ihvertfall! Det er alt som betyr noe nå

 

Gutten vår kom den på menstermin den 17. mars kl.19. Han veide (på tross av estimering til 4100gram) ved fødsel 3836 gram og er 50 cm lang. Velkommen lille venn:D

[sisten]

Godt det gikk bra med dere :0) gratulerer med gutten:-))

[Født 19.04.11]

Gratulerer med gutten!!! - selv om det ikke foregikk helt som planlagt:-)

[Linda :) Har født nr 2 <3]

Gratulerer så masse! Spennende lesing, godt det gikk bra med dere begge

[Tira]

Takker:) Han ligger ved siden av meg nå og lager masse rare grimaser:) Tøffe lille mannen:D Jammen er følelsene intense etter en fødsel, både de gode og de vonde. Vi mistet mormor/ oldemor i går og ettersom Serafin og jeg fortsatt må være på sykehuset rakk vi ikke å møte henne. Merkelig å kjenne på at han ble født to dager før hun døde. Han har jo hatt en oldemor da, men kun skarve to dager. Hun fikk se bilde av han mens hun hadde ett av sine siste våkne øyeblikk og ble svært så stolt. Skulle ønske jeg hadde rukket å se henne en siste gang til, men det vil man vel alltid ønske seg... bare en gang til...