Bekymret for 3-åringen min, sosialt. Hjelp!!

[Anonym bruker]

Har en jente på 3 år, som går på stor avdeling i bhg (har gått i bhg siden hun var 1 år).

 

Hun er en ganske sjenert jente, og kan i visse situasjoner nesten nekte å leke/snakke med andre eller gjøre i felles det som alle de andre barna tør (svare ja på opprop f.eks). Dersom noen av barna, særlig de eldre, hilser påp henne om morgenen på en for direkte eller voldsom måte, blir hun også veldig sjenert og kryper nesten inn i mamma/pappa.

 

Det som også bekymrer meg litt, er at det ikke ser ut som om hun har noen gjensidig bestevenn. Det er ingen som står og venter på at hun skal komme i barnehagen om morgenen. Hun forteller også om venner som ikke vil leke med henne, men hvor hyppig dette skjer vet jeg ikke. Jeg har også observert at hun surrer litt i utkanten av leken, når litt større grupper leker sammen.

 

Har snakket med bhg, men de mener at alt går fint. Klarer likevel ikke slappe helt av med denne tilbakemeldingen. Men kanskje bare jeg er overbekymret...

 

Hadde vore kjekt om noen har innspill og erfaringer å dele med meg...

[Anonym bruker]

har selv en datter som var slik leeenge,,... det går seg til , ikke vær redd, hun er jo bare 3 år. gi henne tid til å utvikle seg selv, ikke press på henne ting hun ikke er klar for selv, og noen er jo mer stille og rolige enn andre,

min datter er nå over alle kanter, leker masse med mange i klassen, ikke sjenert lengre etc..

men hun var og slik i barnehagen... men hun var ikke slik hjemme blant kjente, fam etc..

alle barn har eget tempo å utvikle seg i...

jeg hadde det helt pyton med barnehagen, for jeg fikk den motsatte tilbakemeldingen etc, de sjønte ikke hvofor og ville finne enhver forklaring,

følte meg ikke særlig tilpass blant dem...

 

men nå ser jg jo hvilken flott åpen glad min datter er og alltid har vært.

 

en 3 åring er jo bare et barn.. ikke alle 3åringer som har bestevenner og er like åpne, alle er jo forskjellige, og det gjeler ikke bare barn heller.

 

mitt råd er, bare slapp av, la det komme av seg selv:)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Kjente jeg ble litt beroliget nå. Godt å høre at det er mulig å vokse av seg den verste sjenertheten innen skolestart. I alle fall har datteren din gjort det.

 

Var selv ganske sjenert som barn, og det kunne være ensomt til tider, da jeg var litt avhengig av at andre barn tok initiativet til lek. Så håper jo på noe bedre for datteren min.

 

Skal gi henne tid, som du sier, og se det litt an før jeg bekymrer meg unødig. Hun er jo veldig liten enda.

[Anonym bruker]

Jeg var slik når jeg var lita... det var grusomt! Husker at jeg fikke bytte avdeling innad i bhg fordi et på den andre avdelingen var ei som jeg lekte med Ellers var jeg redd og engstelig for alt. Tror nok at mamma må ta på seg litt av skylden, da hu ga me "å-stakar-deg-syndromet", som gjorde alt verre..

 

Kan jo høre med bhg om de kunne fulgt litt med, og gjerne lagt opp til lek mellom datter di og noen andre?

[OBS ! En liten skatt til <3]

Mine 2 eldste jenter var ekstremt slik i barnehagen. Og da mener jeg ekstremt. Siste halvåret før skolen snudde alt seg (ca rundt 6 år).

Jente nr 3 har vært kjempe sosial i barnehagen, men sliter litt etter skolestart. Hun ble 6 år nå i desember som var og ser igjen at ting snur seg. Virker som om den sosialenøkkelen (hvis man kan kalle det det) plutselig går opp dem med alderen.

Gi det litt tid, men følg selvfølgelig med. Ikke la jenta di merke at du bekymrer deg for det smitter garantert.Lykke til

 

Jenta di vil klare seg supert tenker jeg. Heldig som har en "våken" mor

[Anonym bruker]

Kjenner igjen min sønn på en prikk! Til og med barnehagen var bekymret for hans store sjenanse. Var vi i barnebursdag skulle han sitte på fanget hele tiden, turte ikke nærme seg de andre barna. Tok alltid en evighet for han å mykne opp. Ingen gode venner i bhg, når jeg hentet satt han ofte i et hjørne og puslet for seg selv (bhg var flinke til å inkludere han med andre barn, men han trivdes med å pusle for seg selv).

Nå er han 5 år, og styrer showet i bhg, han er kanskje den mest populære gutten, og finnes ikke sjenert! Ikke at det er viktig å være mest populær, men for å understreke den enorme forandringen på to små år. Nå han han med venner hjem hele tiden og nekter å dra hjem fra barnehagen fordi det er så gøy.

Bygg selvtilitten til jenta deres! Få henne til å forstå at hun er noe helt spesielt, akkurat sånn som hun er og at det er helt greit. Ikke sett ord på sjenansen hennes, si det til andre foreldre slik at hun overhører det (Type: Nei, hun vil ikke det, hun er så sjenert skjønner du). Barn får med seg så mye. Ikke lag et stort nummer ut av det. Kan hende hun selv er veldig fornøyd med å leke for seg selv og ikke savner venner. Press henne på ting du vet hun kan tåle, og vet hun kan mestre, og ikke ros helt vanlige ting, feks: "nå var du flink til å ta imot ballongen fra mannen", lat som om det var helt vanlig, og si bare fint, da fikk du også ballong, nå går vi.

Tror dette går seg fint til!

[Anonym bruker]

Takk for svar, ano 08.15.

 

Jeg har tatt det opp med bhg, men de mener at ting går fint. Det er bare jeg som får et annet inntrykk via barnet + gjennom egne observasjoner. Synes bl.a. hun står mye i utkanten når det er lek mellom flere barn, virrer litt rundt og trekker seg vekk når hun ikke kommer skikkelig inn i leken.

 

Jeg har en mistanke om at de i bhg oppfatter dette som at hun er i lek med andre, mens hun egentlig prøver å bli med i leken uten å lykkes. Men som sagt, de mener at hun leker tilfredsstillende med de andre barna, så det prøver jeg å slå meg til ro med. Liker og stoler på bhg-personellet. Men jeg har en liten gnagende tvil i bakhodet...

[Anonym bruker]

Takk for svar ano 08.34.

 

Godt å høre at ting kan forandre seg til det bedre. Satser på at ting går seg litt til, og at det er jeg som er litt hønemor og bekymrer meg litt unødig. Får bare følge med og se an situasjonen.

[Anonym bruker]

Takk for svar ano 09.05, og takk for gode tips. Skal prøve å bygge henne opp på de områder som er mulig. Kjenner at jeg slapper litt mer av nå mtp dette.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner så godt hva du mener. Vi hadde det samme her. Positive tilbakemeldinger, mens jeg observerte det annerledes. Kjenne den synkende følelsen i magen når man leverer og henter, at ungen står alene og leker for seg selv.

 

Men så plutselig en dag fortalte de meg at hun hadde funnet tonen med ei anna som var litt mindre enn henne selv. Og de henger nå sammen som erteris.

 

Ja, de er små når de er 3 år, men samtidig begynner det sosiale spillet da, på godt og vondt. Samspill og utfrysning går hånd i hånd. Spennende og samtidig smertefullt og se på. Men jeg tenker også at på denne tiden begynner en viktig lærdom: "hvordan vinne venner". Ja, man kan bidra til å knytte relasjoner mellom barna, men de har sine koder for hvem de vil leke med, og hva som gjør enkelte unger mere poppis enn andre. Utadvendte barn skaffer seg fort lekekamerater, mens sjenerte barn synes det er tryggest å forholde seg til få, kanskje mest de voksne.

 

Det de gjorde i barnehagen vår, var å plassere jenta vår en annen plass under matsituasjonen, og hun havnet da tilfeldigvis atmed henne som nå er bestevennen hennes. Denne jenta var litt av samme kaliber, litt rolig og litt sjenert og hadde heller ikke for mange og leke med. Det tror jeg jorde jenta vår veldig trygg på henne, og et smart tiltak fra barnehagens side.

 

Nå nærmer vi oss snart et nytt barnehageår, og det blir litt utskiftning av barn, det kan være veldig sunt å samtidig få løst litt opp i grupperingene. Synes du skal ta det helt med ro, og gi det litt tid. Men hvis det plager deg nevneverdig mye, så kan du også be om å få en prat med personalet og lufte tankene dine, bare for å få litt ro i sjelen. Det gjorde jeg. Og ble veldig beroliget etter samtalen.

 

Nå når ""problemet" synes å være ute av verden, så ser jeg jo stadig at barn som har vært midtpunktet i grupper, også plutselig har perioder hvor de leker alene. Dette er i en evig forandring.

[Anonym bruker]

Takk for svar, ano 14.09. Du setter ord på akkurat det jeg tenker og føler. Men skal gi det litt tid, og diskutere det med bhg igjen dersom jeg synes det blir nødvendig. Kjenner meg litt mer beroliget bare av disse tilbakemeldingene her inne, faktisk.