Jeg tror ikke pappa er faren min

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en kjempefin oppvekst med foreldre som fortsatt er gift (jeg er 30). Jeg har to eldre søsken som er veldig like hverandre, og veldig like pappa. Jeg er veldig forskjellig fra dem men tenkte aldri på det som liten. Mamma sa alltid da vi var små at X og Y (søsknene mine) lignet pappa mens jeg bare lignet på meg selv.

 

Da jeg var tenåring fikk jeg vite at foreldrene mine hadde holdt på å flytte fra hverandre når mine to søsken var små men at de hadde funnet sammen igjen en tid før jeg kom til.

 

For noen måneder siden begynte jeg i ny jobb hvor jeg bl.a jobber sammen med en eldre dame som er ganske frittalende. Når hun fant ut hvem mine foreldre var snakket hun i en lunchpause om at det på en tid gikk rykter om at mamma planla å gå fra pappa fordi hun hadde møtt en annen, en mann som på den tiden hadde en ganske viktig rolle i kommunen jeg bor i, og at det var bra de fant tilbake til hverandre for han andre mannen var jo også godt gift.

 

Dette har plaget meg, fordi jeg innrømmer at jeg har lurt... Så når jeg nå har sjekket opp hvem denne fyren er og fått se bilder av ham så ser jeg klare likhetstrekk med meg selv. Han har de øynene som jeg har men som hverken mamma eller pappa har.

 

Jeg skulle så gjerne ønske dette ikke var sånn, jeg vil så gjerne at pappa skal være pappan min (det vil ha jo alltid være uansett). Lurer på om jeg skal snakke med mamma om det men er redd hun klikker...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg gikk rundt med den samme gnagende følelsen i mange år, og fikk det bekreftet for et par år siden. I ettertid har jeg møtt min biologiske far, men det har forandret livet mitt mye mindre enn jeg trodde. Jeg ser at vi er like, men jeg føler ikke at han er faren min. Jeg er fortsatt akkurat like glad i han som viste seg å være adoptivfaren min! Eller faktisk kanskje mer, utrolig nok.

Men det ER vanskelig. Jeg fant min biologiske far ved en tilfeldighet, og foreldrene mine vet ikke at jeg har truffet ham. Såre ting...

 

Så det er vanskelig å gi råd. Men jeg har ikke hatt noen glede av sannheten, for å si det sånn. Lykke til!

[Anonym bruker]

Nå har jeg noen store barn og har opplevd mange ganger i løpet av årene at det er blitt stilt spørsmål ang deres og min sykdomshistorie. Det at jeg ikke vet noe særlig om min fars familie, har ofte gjort diagnoser og gjenkjennelse av symptomer og sykdommer mer vanskelig. Det er jo små ting i den store sammenheng, men likevel skulle jeg gjerne visst mer om de genene jeg bærer med meg.

 

Om jeg befant meg i din situasjon ville jeg snakket med min mor. Men vi har et forhold der vi kan snakke om det meste. Om dette hadde plaget meg, ville jeg forøkt å få det oppklart. Du kan jo legge det frem som at du har hørt rykter og ikke klart å legge tanken fra deg. Dette gjelder jo ditt opphav, og mor bør ha forståelse for at du har behov for å få avklart egen familiebakgrunn, om ikke for det følelsesmessige, så for det praktiske.