Hva gjorde du under krigen, bestefar?

[Anonym bruker]

Er det noen familier her som har skjeletter i skapet når det gjelder krigen?

Krigen brakte med seg internasjonalisering, det finnes ihvertfall en million barn av tyske soldater i Europa.

I Tyskland var det en del fargede etterkommere av fargede amerikanske soldater. Det sies at disse ble sendt til USA etter krigen, siden de skilte seg slik ut. Men deres historie er fortsatt mørk og hemmeligholdt.

 

De fleste vil ikke innrømme at de er barnebarn av tyske soldater, om de da er klar over det. Mange vet ikke om det.

 

 

http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=vfo%2FHovedsidemal&cid=1224698395011

 

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.6969879

 

Mehamn kjenner fortsatt skam over det uvanlig høye antallet NS-medlemmer, og over stornazisten Karl Marthinsen.

 

Reagerer du hvis du får vite at din kjæreste eller du selv er etterkommer av en tysk soldat? Forresten stammer mange nordmenn fra tyskere uansett, siden hansaen drev handel i både Bergen og Trondheim i flere århundrer. Blant annet kom det fram i programmet "Hvem tror du at du er?" at Bjarne Brøndbo hadde en forfader ved navn Flensborger. Det gjelder sikkert for mange. Men det er jo litt forskjell på å komme hit for å drive handel, og å komme hit for å påtvinge nordmenn nazisme slik man gjorde under siste krig.

[Anonym bruker]

Min bestefar var en av Max Manus' nærmeste, så jeg føler meg trygg.

[Anonym bruker]

Ok, du føler deg trygg for noe "slikt". Betyr det at du hadde sett litt ned på noen hvis du fikk vite at de var etterkommere av datidas okkupanter?

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle jeg det, det har da ikke noe med dem å gjøre.

Jeg kunne vært nazist selv om min bestefar var den han var.

[Anonym bruker]

Bare lurte siden du sa du følte deg trygg. Da må det være noe å føle seg trygg for?

Alle har forresten mer enn en bestefar.

[Anonym bruker]

Min bestefar ble drept da han hadde ei jødisk pike boende hos seg og familien......

[Anonym bruker]

Jeg er 100 % sikker på at jeg har de etterkommerne jeg har Mest pga hvor vi kommer fra, (en liten plass der det ikke var mer enn to tenåringstyskere som holdt "vakt" på denne lille holmen) og fordi jeg VET jeg hadde fått visst det om det ikke var tilfelle.

Jeg hadde ikke hatt problemer om noens bestefar var nazist.

Barn av nazister har lite de skulle ha sagt mtp foreldrenes politiske ståsted. Hadde de derimot tenkt i samme baner som besteforeldre, hadde det selvsagt vært uaktuelt.

 

Sistnevnte har jeg også erfart - da jeg ble bedt ut på date i Usa med en som viste seg å være svært stolt over den tsjekkiske nazistbestefaren sin, og spradet rundt med frakken hans på vår første - og siste date..

[Anonym bruker]

* forfedrene, skulle det selvsagt stå i første setning i forrige innlegg:)

[Anonym bruker]

Bestefaren min er halvt tysk(eller var, han er død for lenge sida), men det var jo før 2. verdenskrig. Faren hans jobbet i Norge og Danmark og da de ble ble gravide med bestefar(de var ugifte), så skilte de lag og bestefaren min ble adoptert bort til slektininger mens moren flyttet til San Fransisco. Hun fikk ikke flere barn og døde der borte, så tror ikke det er så mye mer spennende å snoke opp der. Kjedelig.

[Anonym bruker]

Et litt annet perpektiv:

Den ene bestefaren min ble utkommandert til østfronten som tysk soldat.

Den andre var i milorg i Oslo.

To helt vanlige menn, som aldri bar nag til hverandre.

 

Det er en forskjell på tysk og nazist. Noe de forsto, men ikke alle i de etterkommende generasjonene har forstått.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Min bestefar satt på Grini, Bergen-Belsen ++

 

Tyskerne trodde han var amerikansk spion pga at han er amerikansk statsborger!!

[Anonym bruker]

Etter å ha lest "tyskerjentene" så klarer jeg ikke på noen måte å bære nag til dem. De jeg har mest nag til er de tyske soldatene som forlot en gravid dame for å dra hjem til sine egne tyske koner og barn.

 

Jeg synes det er helt forferdelig at kvinner ble så til de grader plaget og torturert av omverdenen fordi de hadde blitt forelsket, men det er mye man ikke forstår. Norge var tross alt okkupert, nordmenn hadde levd under et enormt press og en gang måtte dette undertrykkede sinnet kommet ut, dessverre tok de det utover tyskerjentene.

 

Hadde jeg vært av tysk herkomst hadde det ikke gjort meg noenting, vi lever tross alt på denne tiden. Hadde vært verre for 50 år siden. Min ene bestefar var motstandsmann, mens min andre bestefar har jeg ikke snakket så mye om krigen med. Tror han emigrerte til Sverige.

[Anonym bruker]

Min bestefar var skarpskytter under krigen. Han fikk mange medaljer, men han sa aldri et ord hva han opplevde under krigen. Det var et veldig sårt tema for han.

Jeg har ikke tyske aner.

[Anonym bruker]

Noe av det mest trasige jeg har opplevd på en jobb (dette er noen år siden), var da en tysker (forøvrig ingen nazist!) og en av de stauteste av "gutta på skauen" ble plassert på SAMME rom på gamlehjemmet.

 

Begge var begynnende demente og vandret rundt på natta. Tyskeren snakket norsk men med tysk aksent, iblandet tyske ord.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hadde verken straffet meg selv eller andre for deres besteforeldres handlinger. Ende min døde av sykdom, den andre var ikke i tjeneste.

[Anonym bruker]

Mannen min fikk noe informasjon i voksen alder som oppskaket ham.

 

Det er ikke så enkelt som at "tyskerjentene" var forelsket alle sammen. Mange var jo det, men det var også et element av å få flotte gaver fra tyskerne. Det var grunnen til at mange nordmenn var så sinte, siden de selv levde med mange savn under krigen mens tyskerjentene fikk sjokolade, sigaretter, strømpebukser og andre ting som akkurat da var luksusvarer.

[Anonym bruker]

Onkelen min var medlem av NS da han var ung og ble fradømt retten til noen sinne å eie våpen etter krigen. Han er en veldig koslig mann som aldri gjorde en flue fortred.

[Anonym bruker]

Jaggu, min bestemor hadde et hemmelig forhold til Adolf Hitler og jeg har arvet hans gode lederegenskaper.

[Anonym bruker]

Syns dette spørsmålet er helt irrelevant. Hva så om morfaren min er Winston Churchill og farfaren min er doktor Mengele, jeg kan ikke være verken flau eller stolt over noen av delene, jeg ble født på 70-tallet og har ingen andel i noe som kan verkes skrytes av eller klandres.

[Anonym bruker]

Barna av tyske soldater gjorde heller ikke noe de kunne klandres for, likevel ble de avskydd av mange.

[Anonym bruker]

Det er nettopp det jeg mener. Barn av helter gjorde ikke noe de kunne hylles for heller....

[Anonym bruker]

Min bestefar kjempet for tyskerne på østfronten. Tenker ikke noe over det, da det ble drevet storstilte vervekampanjer på den norske landsbygda hvor unggutter faktisk trodde på det som ble fortalt dem. Svært mange på bygda sympatiserte med tyskerne og så skjemtes de nok litt når krigen var over og de fikk vite sannheten.

[Anonym bruker]

Min bestefar var bare et barn under krigen, men opplevde at hagen deres ble omgjort til fangeleir, grønnsakshagen overtatt av tyskerene, og at familien kun fikk beholde det ene lille rommet i huset sitt da tyskerene okuperte resten. Bestefar kan fortelle at han var god venn med både tyskerene og fangene. Tyskerene var også veldig snille med fangene, og godtok (latet som de ikke så) at bestefar ga mat til dem, og fikk utskjærte figurer tilbake. Soldatene ga han også sjokolade og fortalte om barna sine hjemme.

 

Ingenting er så sort-hvitt som mange tror, selv ikke krig. Det var mange nyanser der. De fleste soldatene ville ikke være i krig, ønsket ikke noen noe vondt, og savnet familiene sine fryktelig mye. De var aldeles ikke nazister, men vanlige menn som ufrivillig var sendt i krig. Krigsnektere overlevde ikke lenge, så noe valg hadde de jo ikke.