Hva ville du gjort med resten av livet ditt om...

[Anonym bruker]

Både mannen din og alle barna hadde omkommet i en ulykke?

[Anonym bruker]

Det vet jeg ikke, er redd jeg hadde blitt alkoholiker eller noe slikt som følge av sorgen.

[Anonym bruker]

Tror dessverre ikke jeg hadde blitt her så lenge da..

[Anonym bruker]

da hadde jeg nok prøvd å følge etter dem på en eller annen måte...

[Sånn kan det gå]

Da ville jeg ha levd resten av livet mitt alene. Ingen ville kunnet erstattet familien min. Men jeg hadde ikke "gravd meg ned". Til det er jeg alt for glad i livet. VIlle levd livet mitt alene og fyllt det med glede etter hvert som jeg hadde kommet over den første harde sorgen.

[Anonym bruker]

jeg er 100% sikker på at det hadde blitt en ekstra kiste ved siden av dem i deres begravelse. hadde aldri klart å overleve det...

[Anonym bruker]

Da hadde jeg ikke ønsket å leve, desverre..

De er jo livet mitt.. Ville ikke vært her uten dem.

[Anonym bruker]

Hadde begynnt å ruse meg igjen tror jeg....

[Anonym bruker]

Om jeg ikke hadde tatt livet av meg hadde jeg stukket til fjerne land og levd som boms.

[Anonym bruker]

Så en gang et program om en dame som hadde opplevd dette. Syns egentlig at hun hadde en god plan. Hun satte en dato for sitt selvmord. Den datoen skulle hun "få lov til" å ta livet sitt dersom livet forsatt så svart ut. På den datoen hadde hun funnet en slags livsglede, møtte etterhvert en ny mann og var gravid med tvillinger på intervjutidspunktet.

[Anonym bruker]

jeg hadde sagt opp jobben min, tatt med bikkja til et annet land - Skottland tenker jeg, bosatt meg på høylandet der tenker jeg. Tatt strøjobber og levd ganske kummerlig.

[Anonym bruker]

Jeg hadde levd videre for dem jeg! Ville selvfølgelig vært helt knust, men hadde nok sakte men sikkert kommet meg opp på igjen og prøvd å starte på nytt. Har mye familie rundt meg som er glad i meg, og kunne aldri ha tatt mitt eget liv og latt dem sitte igjen med samme sorg som jeg hadde hatt overfor dem jeg er glad i.

Min far tok selvmord, og det unner jeg ingen etterlatte å oppleve med meg...

 

Heldigvis skjer dette et fåtall mennesker, så dette tenket jeg faktisk ikke på i hverdagen, men jeg lever livet mitt sammen med dem så godt jeg kan hver dag for man vet aldri...

[Anonym bruker]

Tatt selvmord, vil jeg tro.

Kan ikke se for meg hvordan man skal kunne komme over noe slikt.

 

Kan ikke se for meg hvordan jeg skulle klart å komme meg igjen dersom jeg hadde mistet ett av barna mine, eller bare mannen min, heller. Men da hadde jeg jo hatt de andre å leve for, uansett om jeg hadde det bra eller ikke...

 

Hvorfor lurer du?

[Anonym bruker]

Halve meg tenker jeg hadde hoppet etter, resten tenker at jeg hadde flytta inn på skauen med flere hunder og blitt relativt spesiell og ensom.

[Anonym bruker]

Gjort ferdig utdanningen min som jordmor og deretter flyttet til et land som virkelig trenger hjelp... Reist som hjelpearbeider gjennom leger uten grenser eller røde kors...

[Anonym bruker]

Da hadde jeg pakka med meg mat, klær og bikkja og flytta til ei hytte så langt innpå fjellet som mulig. Kun oppsøkt folk for å handle mat.

 

 

Hadde vel blitt noe ala han de synger om her;

 

 

 

[Anonym bruker]

Sørget over dem og sørget for meg selv.

[Anonym bruker]

Tatt selvmord!

[Anonym bruker]

Jeg hadde solgt alt jeg eier og begynt å jobbe for en "røde kors"++, flyttet til østblokkland/Russland og hjulpet barn til en bedre hverdag!!

[Anonym bruker]

Hadde nok "dødt" innvendig , men ikke tatt selvmord...

Hadde heller aldri orket å starte på ny med mann og barn, for tror neppe det hadde hjulpet meg i sorgen.

Hadde nok blitt en psykriatisk pasient...hadde nok aldri blitt normal igjen.

Heldigvis har jeg familie, mor og søsken osv og svigers.

Hadde klart meg fint uten mannen, men uten barna...orker ikke tenke tanken...