kroppen min klarte ikke holde på det friske barnet mer og jeg fødte en engel :'(

[Mamma mjaua]

Dagen barnet mitt døde:

i uke 21 gikk vannet mitt. hvorfor? ikke fordi det var noe galt med barnet mitt nei.

 

i 2 uker før fødsel hadde jeg blødd hver dag med tilhørende menstruasjonssmerter. hjertelyden, ultralyder og alt så bra ut. så sykehus og lege sa at alt var bra. men jeg visste at noe var galt, var bare at ingen trodde på meg. jeg prøvde alt. sykehus, fastlege, legevakt. ingen som så at noe var galt. så da slo jeg meg i ro med at alt var greit. Men dette hadde jeg ikke da jeg gikk gravid med gutten min på 2,5 år. Så innerst inne visste jeg at noe ikke stemte. jeg blødde hver dag og hadde menstruasjonssmerter.

 

dagen jeg skulle på ordinær ultralyd våknet jeg med et basseng i sengen. jeg ringte sykehuset og sa jeg måtte komme inn med en gang. det fikk jeg. så ringte jeg faren til barnet men han ville ikke levere sønnen vår barnehagen, han skulle hjem og sove. Han forlot, hatet og trakkaserte meg fordi jeg ikke klarte å ta abort. så, jeg måtte først ta taxi til barnehagen og så rett til sykehuset. buksen full av fostervann og smerter i kroppen.

 

på sykehuset så de på ultralyd at barnet mitt var perfekt, hjertet dunket helt fint, og babyen var 21 uker. Det passet med menstermin. Men det var tomt for fostervann. Det nye som ble laget lakk ut som en sil. rart, åpningen var lukket.

 

jeg måtte ligge på sykeseng. de tok blodprøver av meg som hadde høye verdier av blant annet hvite blodceller. de tolket det som om jeg hadde infeksjon. jeg ble satt på 2 antibiotikakurer intravenøst. De tok rundt 40 blodprøver + div. andre prøver. Jeg var alene. temperaturen steg til 38 og de måtte sette igang riene. Jeg fikk riestartende tabletter hver 3. time. Jeg fikk morfin for å slappe av i hodet. i 1,5 døgn lå jeg med rier og lekkende fostervann og mye blødninger. jeg klarte ikke spise eller drikke. måtte få væske intravenøst slik at hjertet ikke skulle stoppe (hadde lavt blodtrykk). jeg måtte få bekken også. hvis jeg reiste hodet noen mm så enten besvimte jeg eller begynte å kaste opp.

Moren min kom, jeg var ikke alene mer. Smertene begynte å bli kraftigere og kraftigere. jeg fikk morfin og epidural + drypp (drypp = intravenøs væske for å få riene til å bli kraftige). Siden åpningen var lukket måtte lege sette inn fingre for å åpne den. Det gjør grusomt vondt. da pressriene startet gråt og gråt jeg. jeg ville ikke at dette skulle skje. jeg ville ikke føde mitt barn bare for at hn skulle dø. da babyen min ble født fikk jeg megakrefter. med en gang jeg hadde presset ut barnet mitt klarte jeg å reise meg opp uten å besvime eller føle ubehag. Jeg bøyde meg frem for å se barnet mitt. det var en gutt! han var død. morkaken og hele gutten ble undersøkt. det var perkeft. ingen feil med dem.

 

jeg holdt han. presten ga han en minnestund. moren min var der med meg.

 

etter xantall ganger på å prøve å presse ut morkaken og prøve å dra den ut (noe som er sykt vondt) måtte jeg på operasjonsstuen i narkose slik at jeg slapp mer fysisk smerte. Der opererte jeg den ut.

Etter operasjonen var jeg sulten, så jeg ba om et glass saft (det er sukker/energi i saft) med sugerør (for å slippe å reise hodet) for å slukke sulten. Jeg skulle se om jeg klarte å drikke. Jeg Klarte å ta 2 slurker. Det hjalp.

 

 

 

Dagene etter døden:

 

jeg klarte gradivs å drikke og spise selv. Jeg klarte også å gå til toalettet (med jordmor som observerte i tilfelle jeg besvimte). jeg hadde ofte gutten min inne på rommet mitt i sykehusvognen sin med en babydyne over seg. han var så liten. babyputen var større enn hele han. jeg fikk bilder, fot og håndavtrykk av babyen min. jeg har det enda og ser ofte på det. guttens utseendet var lite men perfekt. han var veldig lik som helbroren sin. både fingrene, neglene, nesen og munnen var lik.

 

14 dager etter døden begravde vi han på kirkegården. Han fikk en fin seremoni.

 

det er nå ca en mnd siden han døde. jeg tenker konstant på han. jeg savner han, hver dag, hele tiden. det værste er at han var feilfri. hadde han hatt en annen mors kropp å ligge i hadde han ikke dødd. kroppen min sviktet han. De har enda ikke funnet grunnen til at vannet gikk men de tror det var en infeksjon. De vet bare ikke hvilken type.

 

jeg savner sønnen min så mye at det kjennes ut som noen skjærer i sjelen min. skulle ikke vært lov å savne barnet sitt og aldri få treffe hn igjen. skulle ikke vært lov å overleve barna sine.

 

men han er alltid hos meg, i hjertet mitt. gleder meg til den dagen jeg får møte han igjen. men frem til den skal jeg være her 100% for min andre sønn. han fortjener også en mor som elsker han.

 

frem til jeg møter han igjen håper jeg at noen tar godt vare på han og at han har det fint. håper han vet at jeg savner han, elsker han og vil møte han igjen. håper jeg får lov.

 

jeg og sønnen min kan ikke lengre prate til, leke med eller kysse magen min.... vi kan ikke glede oss til babyen vår kommer til oss heller.

men kanskje han hører meg og storebroren (2,5 år) sin synge nattasang til han hver kveld?

 

hvertfall, du er alltid savnet og alltid elsket så helt borte blir du aldri. sees igjen <3

[Lotte29]

Så ufattelig trist at duogså måtte oppleve dette Jeg fødte selv en perfekt liten jente i uke 21 11 juli 2010. Lille Silje Marie var bare 300 gram og 26 cm lang...Hun døde en liten stund etter fødselen trygt i pappas armer

 

Jeg fikk også en tidlig vannavgang og hadde nesten ikke forstervann igjen da jeg kom på sykehuset. Lille jenta ble obdusert og det ble morkaken min også. Det viste seg at den hadde flere kolonier med gbs(streptokok b infeksjon) Silje Marie hadde som følge av dette fått blodforgiftning i hjernen og var lammet i armer og bein

 

jeg har funnet mye trøst og støtte på en fin nettside for oss som far født småengler.

 

www.englesiden.com

 

Håper du også kan finne veien inn dit

 

Vil gi deg en god klem