min historie om dagen jeg mistet gutten min

[Mamma mjaua]

i uke 21 gikk vannet mitt. hvorfor? ikke fordi det var noe galt med gutten min nei.

 

i 2 uker hadde jeg blødd hver dag med tilhørende menstruasjonssmerter. hjertelyden, ultralyder og alt så bra ut. så sykehus og lege sa at alt var bra. men jeg visste at noe var galt, var bare at ingen trodde på meg. jeg prøvde alt. sykehus, fastlege, legevakt. ingen som så at noe var galt. så da slo jeg meg i ro med at alt var galt. men innerst inne visste jeg at noe ikke stemte. jeg blødde hver dag og hadde menstruasjonssmerter.

 

en dag våknet jeg med et basseng i sengen. jeg ringte sykehuset og sa jeg måtte komme inn. det fikk jeg. så ringte jeg bf (han jeg var gravid med og har en 2,5 åring med), men han gadd ikke levere sønnen vår i barnehagen. han dro til og med forbi der jeg bodde men ville ikke levere han. grunn: han stakk fra meg da jeg ikke ville ta abort. han hater og trakaserer meg hver dag (de siste 2 ukene har han endelig stoppet med trakkaseringen men ikke hatet). så, jeg måtte først ta taxi til barnehagen og så rett til sykehuset. buksen full av fosterann.

 

på sykehuset så de på ul at gutten min var perfekt, hjertet dunket helt fint. men det var tomt for fostervann. det nye som ble laget bare lakk ut som en sil. rart, åpningen var lukket.

 

jeg måtte ligge på sykeseng. de tok blodprøer av meg som hadde høye verdier a blant annet hvite blodceller. de tolket det som om jeg hadde infeksjon. jeg ble satt på 2 antibiotikakurer intravenøst. temperaturen steg til 38 og de måtte sette igang riene. i 1,5 døgn lå jeg i fødselssmerter og lekkende fostervann og mye blødninger. jeg klarte ikke spise eller drikke. måtte få væske intraenøst. jeg måtte få bekken også. hvis jeg reiste hodet noen mm så enten besvimte jeg eller begynte å kaste opp.

 

da pressriene startet gråt og gråt jeg. jeg ville ikke at dette skulle skje. jeg ville ikke føde min sønn bare for at han skulle dø. da han ble født fikk jeg megakrefter. med en gang jeg hadde presset han ut klarte jeg å reise meg opp uten å besime eller føle ubehag. bøyde meg frem for å se barnet mitt. det var en gutt! han var død. morkaken og hele gutten var perkeft. ingen feil med dem.

 

jeg holdt han. presten ga han en minnestund. moren min var der med meg.

 

jeg hadde han ofte inne på rommet mitt i sykehusvognen sin med en babydyne over seg. han var så liten. babyputen var større enn hele han. jeg fikk bilder, fot og håndavtrykk av babyen min. jeg har det enda og ser ofte på det. guttens utseendet var lite men perfekt. han var veldig lik som helbroren sin. både fingrene, nesen og munnen var lik.

 

14 dager etter døden begravde vi han på kirkegården. han fikk en fin seremoni.

 

det er nå ca en mnd siden. jeg tenker konstant på han. jeg savner han, hver dag, hele tiden. det værste er at han var feilfri. hadde han hatt en annen mors kropp å ligge i hadde han ikke dødd. kroppen min sviktet han.

 

jeg savner sønnen min så mye at det kjennes ut som noen skjærer i hjertet mitt. skulle ikke vært lov å savne barnet sitt og aldri få treffe hn igjen. skulle ikke vært lov å overleve barna sine.

 

men han er alltid hos meg, i hjertet mitt. gleder meg til den dagen jeg får møte han igjen. men frem til den skal jeg være her 100% for min andre sønn. han fortjener også en mor som elsker han.

 

frem til jeg møter han igjen håper jeg at noen tar godt vare på han og at han har det fint. håper han vet at jeg savner han, elsker han og vil møte han igjen. håper jeg får lov.

 

jeg og sønnen min kan ikke lengre prate til, leke med eller kysse magen min.... vi kan ikke glede oss til babyen vår kommer til oss heller.

men kanskje han hører meg og storebroren (2,5 år) sin synge nattasang til han hver kveld?

 

hvertfall, du er alltid savnet og alltid elsket så helt borte blir du aldri. sees igjen <3

[Anonym bruker]

"frem til jeg møter han igjen håper jeg at noen tar godt vare på han og at han har det fint. håper han vet at jeg savner han, elsker han og vil møte han igjen. håper jeg får lov."

 

Han har det helt sikkert fint der han er nå, og han vet at du savner ham og elsker ham. En dag møtes dere igjen, det er jeg helt sikker på!

 

Beklager tapet ditt!

 

[Anonym bruker]

klarer ikke lese svaret :/

[Mamma mjaua]

tusen takk 1509! ja, jeg håper det.

[Anonym bruker]

Herregud hva du har gått igjennom.

Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen du har vært igjennom. Det må ha vært en enorm påkjenning for deg. Det må ha vært helt grusomt. Skjønner ikke at du har tatt taxi, levert barn i barnehagen for så å føde. Jeg hadde nok ringt 113.

For en barnefar. Håper han får lest det du har skrevet en gang.

Sender deg en stor trøsteklem.

[Anonym bruker]

tusen takk 1518, det varmer

 

var nære på å ringe 113. sto og ventet på taxi relativt lenge. plutselig startet sønnen min å løpe og jeg måtte løpe etter han. da fikk jeg så vondt at jeg begynte å gråte. så skulle jeg taste 113 men akkurat da sto taxien der. hadde jeg visst da hva jeg vet nå hadde jeg ikke ringt taxi. jeg hadde heller aldri sluttet å mase på helsepersonalet om å sjekke meg grunndigere. og jeg hadde ventet med å ta de riestartende tablettende. men jeg var dårlig og tenkte ikke klart så da ble det sånn. :/

[Mamma mjaua]

mente ikke å være anonym.

[Anonym bruker]

Hei !

 

Føler med deg...

 

Men ikke tenkt på at du skulle mast på helsepersnell for en grundigere sjekk.... ikke tenk på det...

Det er ikke noe du kunne gjort for å forhindre dette.

 

Ikke plag deg selv med slike tanker.

 

BF er du best foruten når han behandler deg slik....

[Anonym bruker]

takk takk. fort gjort å tenke "hva hvis, tenk om".

 

ja, har det best uten han. har ikke tenkt å møte han annet enn om vi må (henting/levering og evt konfirmasjon osv).

[Mamma mjaua]

var ikke meningen å være anonym. *glemmer å krysse av*

 

har det best uten barnefar ja.