Føler meg utbrent, mindreverdig og nedstemt.

[Anonym bruker]

Noen som har blitt "utbrent" av å være hjemme i permisjon?

Jeg har mistet helt kontroll over meg selv og hverdagen. Alt føles som et ork. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne når det kommer til husarbeid, handling og andre gjøremål at jeg bare stopper helt opp.

Jeg er ofte nedstemt, og har blitt veldig negativ til alt.

Humøret svinger. Jeg kan føle at alt er tipp topp, og plutselig er alt bare helvete og jeg syns så synd på meg selv. Jeg har så mye tanker i hodet som jeg ikke klarer å sortere. Og noen ganger føler jeg at alt er meningsløst. Hva er poenget med å gjøre noe som helst. Når jeg begynner på det ene, blir jeg avbrutt av det andre. Jeg kommer meg aldri i mål. Den lille tiden jeg har på kvelden til å gjøre husarbeid går med til klesvask, kjøkkenbenk og oppvaskmaskin. Men alle andre gjøremål utgår. Sambo er dyktig og står på med oppussing og jobber 100 % ved siden av. Han lager også middag ofte og deltar i like stor grad i barnas aktiviteteter som meg.

 

 

Innimellom gir jeg meg en god f. Jeg driter i alt, blir nesten apatisk. Sliter også med negative tanker om meg selv, at jeg ikke er god nok i noe. Slike tanker har jeg ikke hatt siden jeg var i tidlig tenårene. Nå er jeg 30.

Jeg føler meg ikke så fysisk sliten, men jeg føler at jeg har stangnert mentalt. Jeg vil bare grave meg ned et sted.

Har heldigvis ikke selvmordstanker.

Jeg trener flere ganger i uka. Det er deilig avkobling, men det er tydeligvis ikke nok. Jeg har også endre kostholdet betraktelig, men føler ikke at det har hjulpet veldig.

Når jeg er sammen med barna, gleder jeg meg bare til de skal sove. Jeg klarer ikke å nyte tiden sammen med dem, fordi jeg bekymrer meg over ugjort husarbeid, uferdig hus, at jeg er dvask, at jeg er udugelig at jeg er sliten...

Jeg får ikke tilstrekkelig med søvn. Jeg har merket at søvn kan ha mye å si for hvordan dagformen blir, men jeg er jo nødt til å gi minsten mat om natten og størsten må opp tidlig.

 

Det er sikkert mye mer jeg kan nevne, men i korte trekk er det dette.

 

Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har aldri vært en slik person. Jeg har alltid vært glad, entusiastisk og faktisk glad i å gjøre husarbeid. jeg har alltid vært positivt innstilt til ting og kunne gledet meg over mye.

 

Jeg har ikke hatt verdens beste oppvekst, men samtidig ikke ille heller. Vi hadde dårlig økonomi og foreldrene mine var ikke særlig engasjerte i meg og mine søskens liv. De gjorde det de måtte.

 

Nå har jeg alt jeg har ønsket meg. Fast jobb, to nydelige velskapte barn, en fantastisk mann som stiller opp det han kan, god inntekt, egen bolig, to biler. Helsemessig og materielt sett har vi det supert, likevel klarer jeg ikke å glede meg over dette. Det er skammelig. Jeg er et problem for meg selv....

 

Sambo har vært tålmodig lenge nok nå. Han har prøvd å oppmuntre meg, men jeg klarer ikke å være positiv. Jeg VIL, men får det ikke til.

Hvor har det blitt av mitt gamle, glade meg?

 

Jeg vurderer å gå til lege, men har ikke møtt fastlegen min ennå, da han har vært sykemeldt i lang tid. Får derfor aldri en fast lege å forholde meg til. Nå har jeg endret fastlege, men jeg ønsker ikke åpne meg for en lege jeg ikke kjenner. men er vel nødt.

 

Noen andre som har vært i en lignende situasjon. Hvordan tok dere tak?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver og holder på å jobbe meg gjennom det samme selv.

Masse negative tanker, lite søvn, ser ikke meningen med alt i det store og hele...

Hater meg selv for å være sånn, jeg vil jo ikke være sånn!

Jeg følte meg en periode også mindreverdig.

Hjalp jo ikke at jeg gikk i joggebukse og så sliten ut heller...

Kan ikke gi deg noe svar, men selv så prøver jeg nå å fokusere på LYSERE TIDER, som hjelper på alt!

Snakke med venninner, forklare litt tydeligere til mannen min, tidligere bjeffet jeg vel mest...

Gjøre noe utenfor huset hver dag, i det minste få frisk luft.

Prøve å få til noen alenetimer i uka med hobbyting.

 

Men dette med negative tanker når man ikke klarer å sortere dem, og da heller ikke sove, det er vanskelig.

ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

Ville bare si, du er ikke alene. Jeg har det også sann og har kavet over et år, er i tillegg utrolig fysisk sliten.

[Anonym bruker]

Takk for at dere har orket å gi et svar. Det hjelper å høre at man ikke er alene )

[Anonym bruker]

Det er som om du beskriver meg i en periode av livet!! Den perioden var etter mine 2 første barn. Den gangen fant vi ut at jernlageret var helt i bunn, men i ettertid så har vi forstått at det var en grad av fødselsdepresjoner. Ville jo ikke snakke om det da, for hadde som du alt jeg kunne ønske meg her i livet. Varte til minstejenta var 10-11 mnd.

Unner deg å finne ut av det. Sjekk jernlageret ditt og vær åpen om hvordan du har det til gode venner og "god" familie.

Hjalp meg ekstremt og fikk mye mere forståelse enn jeg hadde forventet.

Gode tanker og klem fra meg !!

[Anonym bruker]

Takk for det )

Jeg hadde fødselsdepresjon med første. Skjønte det vel ikke helt når jeg sto midt oppi det, men ser det nå i ettertid. Siden har det ikke blitt bedre. Jeg har hatt oppturer, men har liksom alltid fått tilbakefall.

Etter nr. 2 følte jeg at tilværelsen så lysere ut, men nå har jeg altså falt helt i bunn igjen. Det er slitsomt for alle parter at jeg er så ustabil.

Samboer har satt ned foten og sagt at han ikke klarer mer nå, at jeg faktisk må ta et grep.

Så jeg må vel ta kontakt med fastlege i neste uke og høre hva han/hun sier. Ja, jeg vet ikke engang hvem legen min er, så det blir jo gøy. eller ikke

 

Jeg har jo tro på at det går over, men jeg vil jo være glad nå. Jeg vil nyte babytiden, ikke hate den. Ellers kommer jeg til å angre senere. Jeg må bare få hjelp til å lære hvordan jeg skal nyte det.

 

Nok en gang, tusen takk for svar )

[Anonym bruker]

Du beskriver nesten meg, men jeg har ett barn. Jeg har blitt mye bedre nå, intensiv jobbing med psykolog og andre ting. Har vært i jobb nesten ett år, men er nå blitt sykmeldt 50% fordi jeg holder på å møte veggen jobbmessig. Hjemme går det greiere. Jeg har satt dette veldig i sammenheng med egen oppvekst/barndom. Den var ikke helt bra, men ikke jævlig heller. Jeg har ikke noen selvlært måte å være mamma på, mamma var nok ikke helt på plass da jeg var spedbarn og videre gjennom barndommen. Pappa var heller ikke der som erstatning. Jeg strever derfor mye i mammarollen, det har ikke kommet naturlig. Nå har jeg derimot, med mye innsats, funnet min egen måte å være en fin mamma på. Men det har kostet mye energi, som igjen gjør at jeg ikke klarer å holde tritt på jobb.. Neste skritt, altså..

[Anonym bruker]

Det er som å lese om meg selv. Har gravd med ned i et dypt hull og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg opp. Jeg har vært sykemeldte tidligere, uten at det hjalp. Legen har sjekket meg opp og ned uten å finne noe gale. Hadde litt lite bvitaminer, ellers frisk som en fisk.

Nå er alt bare grått og trist. Selv om jeg har alt jeg ønsker meg, mann, familie, hus, hytte bil og båt. God økonomi har vi og. Men likevel blir jeg ikke fornøyd.

ER så slitsomt å ha det slik

klem