Har jeg alltid ment, men alltid fått refs for...

[Turtelduen]

http://www.dagbladet.no/2011/03/17/kultur/debatt/kommentar/oppdragelse/tigermamma/15845669/

 

Selvfølgelig innenfor hva som er akseptert, men sånne får det bare igjen med årene.

 

[Monajenten]

"Hvis døtrene ikke utøvde tilstrekkelig flid ved pianotangentene, truet mor med å brenne kosedyrene deres. Mest harme har det vakt at tigermamma også nektet datteren å gå på do, og å drikke, inntil hun mestret et pianostykke perfekt. Poenget er at middelmådighet ikke er nok."

 

Det finnes grenser, og dette er ikke oppdragelse for meg, men mishandling (nekte dobesøk og drikke.) Og hvorfor er ikke middelmådighet nok? Skal man ikke være stolt av barna sine med mindre de blir berømte musikere eller rakettforsker?

 

Jeg syns det er drøyt, selv om jeg er enig i at det er viktig med disiplin. Samtidig kommer jeg til å gjøre alt jeg kan for at mine barn føler seg verdsatt til enhver tid. Aldri om jeg skal gi dem følelsen av at det de ikke gjør er bra nok, så lenge de prøver.

[Monajenten]

Skulle selvsagt stå "aldri om jeg skal gi dem følelsen av at det de gjør ikke er bra nok..."

[Gjest]

Jeg er for at man skal fremme læring, kunnskap og at man skal oppmuntre til læring, men jeg kommer aldri til å drive barnet mitt så hardt. Min jobb, slik jeg ser det, er å guide henne, vise henne mulighetene og så får hun selv bestemme hva hun vil drive med og hva hun ønsker å gjøre med livet sitt.

Jeg vil alltid oppmuntre og legge til rette, men jeg vil aldri trykke noe nedover hodet hennes.

 

Jeg er en miks. Jeg er en "røvermamma"

http://vinterverket.wordpress.com/2011/03/16/mammaboksen/

[OsloMor]

Tror absolutt at de (les: barna) får det igjen senere i livet ja, når de har overambisiøse foreldre, som legger prestasjonslisten foran det meste barnet foretar seg.

Synes virkelig man skal passe seg for å definere for mye hva som er bra her i livet for barna. Litt trist dersom de skal vokse opp med en konstant følelse av prestasjonsangst i en hverdag som minner mer om hundedressur og miltitærdisplin.

Disse blir ikke alltid like lykkelige som voksne, selv om deres foreldre ofte er godt fornøyde med avkommet.

 

 

[OsloMor]

Tror absolutt at de (les: barna) får det igjen senere i livet ja, når de har overambisiøse foreldre, som legger prestasjonslisten foran det meste barnet foretar seg.

Synes virkelig man skal passe seg for å definere for mye hva som er bra her i livet for barna. Litt trist dersom de skal vokse opp med en konstant følelse av prestasjonsangst i en hverdag som minner mer om hundedressur og miltitærdisplin.

Disse blir ikke alltid like lykkelige som voksne, selv om deres foreldre ofte er godt fornøyde med avkommet.

 

 

[lille sprelle]

Det er mulig å overdrive alt, men barn (og egentlig alle) ønsker å få tydelig beskjed om hva som kreves av dem og tilbakemeldinger som stemmer overens med prestasjonene. Jeg grøsser når alt er "kjempefint" uansett hva barnet gjør. Det lærer de jo ikke noe av!

(det gjør forsåvidt ikke jeg heller, men jeg har en erfaringsbase som gjør at jeg er mer i stand til å vurdere hva som er bra og dårlig)

 

Men når det er sagt. Ros og krav skal stå i stil med hva barnet kan klare og jeg er ikke for å presse til yttergrensene.

[Blubblubb]

Jeg føler meg litt som en tigermamma iblant fordi jeg stiller høye krav til hva gutten min skal greie. Ikke fordi jeg vil at han skal bli astrofysiker eller vår neste Northug, men fordi han ikke skal bli hengende langt etter alle andre og fordi jeg håper at han skal ha reelle valgmuligheter den dagen han skal velge hva han skal bli.

 

Han har lese- og skrivevansker og enkelte konsentrasjonsproblemer, men først og fremst motivasjonsproblemer og generelt ingen interesse for å lære noe nytt. Det høres kanskje rart ut, men han er bare ikke nysgjerrig og mangler helt konkurranseinstinkt (lillesøster er derimot en helt annen type, spør om alt, kan lese, sitter klistra foran nyheter for barn, sluker Newton - hun er 5 år!).

 

Han må presses, lokkes, trues og oppmuntres for at han skal komme seg gjennom det andre barn får unna på 10 minutter. Vi kan ikke klappe i hendene for å gi ham god selvfølelse når halvparten av ordene på en diktat eller gloseprøve er feil. Derimot gir vi masse ros når han etter iherdig innsats endelig husker at enkelte ord skrives med dobbelt konsonant...

 

Noen barn må det stilles tydelige krav til. Jeg kommer aldri til å forvente at han får toppkarakterer, men jeg krever at han jobber og prøver opp mot sin yttergrense. Ikke for min del, men for sin egen.