tigerforeldre vs curlingforeldre....

[Anonym bruker]

Hva slags foreldre ønsker dere å være?? Og klarer dere å være det dere ønsker??

 

Selv er jeg nok streng... (men langt fra tiger, slik det er beskrevet i media i det siste)

[Himmel og hav]

Tigerforelde, som hun kinesiske damen som oppfant begrepet vil jeg ihvertfall ikke være. Det hun beskriver karakteriserer jeg som barnemishandling. Hvem nekter barnet sitt å tisse og spise før hun spiller perfekt? Da er du i overkant syk i hodet... Det er mulig at det er greit å pushe barna sine i Kina, men så veldig sunt er det neppe. Se bare på antall selvmord rundt eksamenstider i det landet...

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/china/5907368/Wave-of-suicide-sweeps-Chinas-graduate-class.html

 

Når din verdi måles kun i prestasjon, så er det kort vei fra suksess til total mislykkethet.

 

 

Curlingforeldre er heller ikke noe å trakte etter. Når jeg hører om sjefer som blir oppringt av mødre og fedre etter at den håpefulle har vært på jobbintervju, for å argumentere for at h*n bør få jobben, så grøsser jeg. Jeg har vært borti nok av både curlingforeldre og -barn gjennom jobben, og " prinser og prinsesser " som forventer å seile gjennom livet uten hindringer blir fort uspiselige.

 

Jeg/ vi er hverken tigre eller kostebærere. Vi oppdrar ungene våre med en blanding av det meste. Ros, skjenn, grenser, utfordringer, ansvar, åpenhet, tålmodighet, krangling, lek, humor og omsorg. Vi har ikke noe større filosofi for oppdragelsen enn at ungene skal få rom til å vokse og finne ut hvem de er, men at det er vi som bestemmer hvor stort det rommet er, og at vi gir dem med det vi mener er viktige verdier og ballast i livet. Hva de velger å ta med seg eller forkaste får tida vise. Enn så lenge har jeg to knakende kjekke unger med vett og humør, så det lover bra.

[Anonym bruker]

hi her..

 

Jeg tenker at hverken tiger eller curling kan øke selvfølelsen for barnet...