Til ettertanke, ang. abort og Downs syndrom

[Anonym bruker]

http://ipad.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4058683.ece

[Anonym bruker]

Fin historie fra en søsters synsvinkel, men jeg, som mamma, ville likevel tatt abort. Hadde ikke hatt noe problem med å være søster av en med Downs, men mamma? Nei, for å være brutalt ærlig: Det hadde jeg aldri orket.

[Anonym bruker]

tidlig ultralyd handler ikke bare om downs syndrom.

 

det handler om at min fysiske og psykiske helse som gravid kvinne også er viktig. om jeg har et barn i magen som sansynligvis vil dø i magen eller noen dager etter fødsel, så vil jeg slippe de fysiske utfordringene det er å være gravid, og jeg vil slippe den psykiske belastningen det er å miste en nyfødt baby eller å selv føde ut et fullgått barn som er dødt.

 

det handler også om at bor det et barn inne i magen som vil få et liv med store smerter så er det ikke sikkert at jeg ønsker å påføre barnet mitt den smerten.

 

jeg har ingen rett til å bestemme hva andre skal gjøre. men jeg ønsker selv å få mest mulig informasjon som kan påvirke min helse når jeg går gravid. slik at jeg kan ta de valgene jeg mener er best for barnet i magen, for familien min og for meg.

 

den som tror det verste med livet er døden, den vet fint lite om livet

[Anonym bruker]

Fint for dem, men jeg ville fortsatt tatt abort.

[Gjest ->>-]

Jeg synes ikke den kronikken sa så mye mer enn "jeg er glad i broren min." Selvfølgelig er hun det, skulle bare mangle.

 

Jeg hadde fortsatt satt pris på muligheten til å få vite om et foster med kromosomfeil tidligst mulig, og også muligheten til abort etter slik informasjon.

[Anonym bruker]

Jeg måtte selv i tenkeboksen i fjor da jeg var gravid og legene sa at fosteret muligens hadde en kromosomfeil. De tilbydde meg fostervannsprøve men fortalte også at jeg hadde stor sjanse for abort hvis jeg tok den (lav morkake, blødninger og en allerede abortert tvilling). Vi valgte å ikke ta prøven. Vi tok ikke sjansen på å gamble med livet med vårt ufødte, muligens friske barn. Men OM jeg hadde kunne tatt fostervannsprøve med den sedvanlige riskoen så hadde jeg tatt den. Og antakelig avbrutt svangerskapet dersom det var store avvik.

 

Downs i seg selv er ikke det verste, jeg har jobbet med barn med PU og det er langt verre kromosomfeil som finnes enn Downs! Men Downs er det man ser mest og hører mest om.

Det var barn der hvor jeg jobbet som aldri kommer forbi 6-måneders stadiet.

Tenk å ha et mulithandikappet barn som aldri blir eldre enn 6 måneder mentalt.

Tenk den kampen du må ha med kommunen for det du faktisk har rett til, men langt fra får i hendene.

Tenk den belastningen det blir på deg som forelder, å aldri ha fri. Aldri oppleve at barnet blir med vennen hjem fra skolen og kommer deretter syklende hjem.

Tenk å alltid være mamma til en som trenger deg til alt, hele tiden, dagen gjennom, året gjennom, livet gjennom.

 

Jeg ønsker ikke å være den forelderen. Bedre å innse sine begrensinger nå, enn at barnet skal lide for det senere.

[Anonym bruker]

jeg og mannen har snakket mye om dette, jeg jobber med spes.ped på skole, har jobbet med PU og sett en del i mitt reativt korte liv. Mannen har sine tanler han også etter å ha kjent folk som har diverse "feil"..

 

Har fosteret vårt noen skader som påvirker det mentale, og vi får vite det på tidlig UL, så aborterer vi. Vi har allerede et barn med en liten "fillefeil", og det holdt i lange baner i grunn. Vi kjenenr våre begrensninger....

[Anonym bruker]

1) Staten tillater abort

2) Staten tar seg ikke av funksjonshemmede barn.

 

Er ikke dette en slags statlig tvang som får nervøse foreldre til å ta abort?

 

Eller hadde det vært mulig å starte private avlastningshjem/leilighetskomplekser for tyngre funksjonshemmede?

 

[Anonym bruker]

nå er det vel kommunen og ikke staten som har mest med tilrettelegging for funksjonshemmede barn. og det er store kommunale forskjeller.

 

hvem skal finangsiere private avlastningshjem/leilighetskomplekser?

[Anonym bruker]

Synes ikke kronikken var spesielt god. Argumentet er jo ikke "man blir glad i barn med Downs også", men det er det eneste argumentet denne søsteren bruker.

[Anonym bruker]

Jeg er mor til en multifunksjonshemmet barn samt til et friskt barn. De er begge til stor glede og mye arbeid for oss foreldrene Nå er jeg gravid for tredje gang og kommer til få tatt en duotest i første omgang. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det ville vært å skulle velge bort et barn - dersom det hadde alvorlig funksjonsnedsettelser. Så sikker er jeg ikke - men jeg tror jeg hadde valgt å fjerne fosteret dersom det var sannsynlig at funksjonsnedsettelsen var svært omfattende. "Bare" Downs synes jeg det er enda vanskeligere å ta stilling til hva jeg ville gjort i forhold til.

Jeg håper jeg slipper å ta disse vanskelige valgene noen gang.

 

 

[Anonym bruker]

Hyggelig historie. Og selvfølgelig elsker man de barna man får, når man først får dem. Selvfølgelig hadde jeg elsket mitt barn om det ble født med downs. Men jeg ville likefult valgt abort dersom jeg fikk vite det tidlig nok.

det handler vel litt om å se sine egne begrensninger også.

[Anonym bruker]

Bra at du er ærlig. Føler det på samme måte selv. Men selv om jeg aldri kunne ha fått meg til å ha båret frem et foster med Downs syndrom, betyr det ikke at jeg vil være ufin mot de som gjør det.

Har aldri behandlet de få Downs menneskene jeg kjenner, og familiene deres, på ufint vis.

Synes det virker trist å ha Downs barn da.

[Anonym bruker]

Synest man bør få muligheten til å få flere ul i løpet av svangerskapet. Der de spesifikk sjekket ofte hjertet blandt annet.. En bekjent av meg fikk et barn med downs, fikk bildet og info om barnet før legene stakk av med det og kom tilbake igjen med info om at barnet hadde downs (4 timer etter fødselen)!! Da hadde hun (moren) hatt blødninger i svangerskapet og vert inne til sjekk opptil flere ganger også..

 

 

[Anonym bruker]

Flott at søster elsker sin bror. Utover det er det ingenting i den artikkelen som gjør at jeg mener at jeg ville beholdt et foster med Down. Alle utfordringene, alle sorgene, alle utgiftene gjør at jeg ikke ville beholdt.

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk at pr.dags dato er "downs" en av de få "fosterfeil" som faktisk gir foreldrene et dillema. "alle" kjenner en med downs, eller har noen med det i familien. Og vi vet at i dag har de aller, aller fleste har lange, fullferdige liv med kjærester, egen bolig, jobb etc.....

 

Problemet er at de "synlige" downstilfellene er de med "bare downs" og ingen/få andre "feiL" som ofte hører til dette handicapet. Det trenger ikke være en smørblid unge, med skrå øyne, som bare har et naivt og positivt syn på verden rundt seg, man ender opp med. Mange har enormt med sinne, ja, temperament generelt, stoffskiftefeil, hjertefeil, pusteporblem osv osv....Mange har altså mye i TILLEGG til den mentale begrensning som downs er kjent som....Og det er DETTE, tror jeg, som bestemmer om man "tør ta sjansen" på og bære frem et downsbarn, eller ikke. "bare downs" tror jeg faktiks de aller fleste i dag hadde valgt og bare frem..Men downs øker risken for store "følgeskader" enormt mye...

 

FYsiske handicap tror jeg folk kan "akseptere" store avvik på før man tar abort..SÅ lenge det mentalt er ok, og kroppen KAN brukes til og komme seg frem og trenes opp til og bli selvstendig på de fleste områder, så tror jeg mange vil bære frem barn uten ben, manglende arm osv...

 

SÅ har vi de fysiske feil som vil medføre smerter og/Eller tidlig død uansett...Og skader på hjernen som man ikke vet om vil resultere i "grønnsak" tilstand, eller bare "tics" eller lesevansker, for å sette det helt på spissen....Her tror jeg mange vil ta abort, uten engentlig og tenke mer på det...

 

Nei, vi må akseptere at noen tar abort for BARNETS beste, ser seg ikke istand til å ta vare på et slikt barn. Jeg tror ikke vi vil få et samfunn uten mangfold, selv om vi innfører tidlig UL som standard. Det er et liv, det er ens barn, livet har ingen garantier uansett..Kan skje noe under fødsel, bli skadet senere så man vet aldri....Jeg tror ikke alle vil ta bort barn med en gang det er litt tvil om det kan være noe med barnet....

 

Det er tross alt en rimelig og enkel sak, allerede i dag, og få tidlig UL..Og de som absolutt ikke vil "gå med" et barn men ikke VET er 100% frisk (selv om 100% sikker blir man aldri), de kjøper seg denne tjenesten uansett i dag..Tror jeg.....

 

Men at temaet diskuteres, og at det må diskuteres om igjen og om igjen, selv om det blir innført tidlig UL, det finnes det ingen tvil om. Hvis ikke er jeg redd for at mange vil føle at tidlig-UL er for og bestemme abort eller ikke. Vi må ikke miste fokuset helt..:

 

Så jeg håper på tidlig UL som standard, men at det ALLTID vil finnes de som tar opp og er uenig i dette )

[ellen-propellen]

Skjønner ikke helt tidlig ul debatten jeg.

Om man går til gynekolog som har eget ultralyd apparat så får man ul gjennom hele svangerskapet.

Man kan altså allerede velge dette selv.

De som går til jordmor/fstlegen velger selv tidlig ul bort.

[Anonym bruker]

jeg synes det er så tragisk at i denne debatten er det kun downs som fryktes.

 

Dersom jeg måtte velge en utviklingshemming på mitt barn ville jeg ha valgt downs.

Jeg jobber med utviklingshemmede, og vet veldig godt at alt ikke bare er fryd og gammen og smil og latter.

 

Alle har mye å lære av "annerledesmennesker" !

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke forstå hvorfor man må på død og liv skal glorifisere alvorlige handicap?

[Anonym bruker]

Det er trist at vi har blitt så kyniske. Jeg hadde aldri orket å ta abort selv om jeg føler kapasitetenmin har nådd sin grense. Hadde tatt en dag av gangen og håpet og satset på at vi hadde maktet dette.

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt argumentet "å se sine egne begrensninger" når det kommer til det å få downsbarn. For bare noen få år var dette en risiko man tok når man valgte å få barn, på akkurat samme måte som man ikke kan velge kjønn på barnet etc. Man vet aldri hva som kommer, og det er på mange måter en god ting. Om man fikk vite om alle de vanskeligheter som dukker opp i løpet av et langt liv før man står i dem, så tror jeg mange hadde valgt å bare avslutte alt. De aller fleste går igjennom utrolig mye som er både vanskelig og krevende, men de fleste kommer også styrket ut igjennom det (viktigst er i hvertfall at de kommer seg igjennom det). Å si at man ikke orker å ha en unge som aldri kommer forbi 6mnd stadiet som alltid vil trenge hjelp fra sin mor uansett hva som skal gjøres er forsåvidt forståelig og helt menneskelig, men når man først står oppe i det så er det bare sånn at man må komme seg igjennom det. Jeg må si at jeg har vært glad for at ingen fortalte meg hvor mye vanskelig jeg skulle igjennom for 5 år siden, (nå har dette med helt andre ting å gjøre, men alikevel..). Jeg har taklet det fint når det har skjedd og kommet meg igjennom det, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde blitt fortalt det på forhånd. Jeg hadde sansynligvis mistet motet fullstendig!