Engstelig mtp svigermor

[Anonym bruker]

Jeg er ganske nylig gravid og hormonene herjer :-( og tankene flyr av gårde.. Det har seg slik at svigermor er veldig klar for å blir bestemor og det er jo bare koselig. Men jeg frykter for at hun vil passet barnet "hele tiden" og ikke slippe til mine foreldre. Hun har bare et barn, altså min samboer, og hun snakker så mye om hva hun skal gjøre med barnet, hvor mye de skal leke sammen og hva hun skal kjøpe! Nå er jeg klar over at det er vi som bestemmer når pass skal skje, men tankene er der likevel, siden det kan bli intensivt :-( vi bor i nærheten av hverandre alle sammen. Hvordan løser dere andre det med tid hos besteforeldrene? Jeg vil ikke ta det opp med noen før det eventuellt blir et problem, for barnet er ikke født enda..

[Gjest Filifjonka]

Prøv å tenke på noe annet og ikke bli bekymret.

 

Når barnet er født vil du i begynnelsen amme konstant (hvis du skal amme da) og barnet er omtrent like mye limt fast til deg som om det lå magen din fortsatt. Jeg har følgende forslag, sånn i starten:

 

Inviter din mor og svigermor til å besøke dere samtidig.

 

Gi dem et "oppdrag" sammen med invitasjonen. Det kan f.eks være å be den ene ta med kake og den andre ta med kaffe. Si at det ville vært fint om noen orket å dra over gulvene for deg (hvis ikke dette går langt over dine grenser da).

 

Når de er der sammen får de bytte på å holde barnet. La dem finne ut av det selv. Begynner de å diskutere mer enn du takler, ta barnet med deg og gå på et annet rom, f.eks soverommet og si du skal amme. Si også at du regner med at de har klart å bli enige til du kommer tilbake, de er da voksne mennesker.

 

Når du så kommer så langt at du er klar for å ha barnevakt, så får du bare være strengt rettferdig: Spørre dem annenhver gang.

[Anonym bruker]

Svigermor kommer ikke bare til å ha barnet når vi trenger barnevakt. Hun vil ha barnet ganske mye tror jeg Hun forventer nok å ha han/henne faste dager

[Gjest Filifjonka]

Har hun sagt det rett ut?

 

Uansett, hvis hun tar opp det temaet slår du det vekk med en spøk: "Nei du, vi trenger ikke dagmamma riktig så tidlig" eller noe slikt. Prøver hun å ta det opp igjen, gjentar du bare med et smil at, nei, du har ikke behov for barnepass riktig så tidlig. Gir hun seg ikke, forklar at du ammer så mye at du ikke vil være vekk fra barnet. Gir hun seg ikke da heller, avfei henne og si at dette er du ferdig med å diskutere.

 

Når det er sagt: Både min yngste og nest yngste har/ har hatt faste dager hos svigermor, men da som litt eldre. I småskolen har de tilbragt fridagen sin hos henne, og det har vært riktig så koselig både for bestemor og barnebarna. Og for mor, som denne ene dagen slipper å stresse for å rekke åpningstidene på barnehage/ SFO.

 

Det blir en kost/nytte-vurdering. Du og mannen din får finne ut sammen hva dere er villig til å gi, og se litt på hva det kan koste dere. Da tenker jeg på forholdet til svigermor. Men slapp av, det ordner seg. Innstill deg på at det er ditt barn, og legg det opp slik du vil.

 

Ingen ved sine fulle fem kan forvente å passe en baby "faste dager" - babyer skal ammes og da må de være hos mamma. Du har ca ett år på deg (permisjonen) til du må begynne å tenke på dette.

 

Og du et lite tips: Du trenger ikke forsvare eller begrunne noe som helst. Pugg en setning som tydelig fortyeller hva du mener, og gjenta som en annen papegøye. Av typen "Nei takk, vi trenger ikke dagmamma riktig så tidlig." Gjerne sagt med et smil, men på en slik måte at det ikke er tvil om at du mener det.

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det! Svigermor begynte straks jeg var gravid med å si hva hun ville og skulle gjøre med sitt første barnebarn. I begynnelsen syntes jeg det var koselig, men etterhvert ble det for mye. Og når babyen ble født og de kom på sitt første besøk hjemme hos oss, spurte hun om hun kunne få låne babyen en dag og ta han med på jobben sin for å vise han fram!

Det var ikke aktuelt! For det første var dette dråpen som gjorde at det rant over for meg......jeg fikk henne helt opp i halsen tilslutt...... og for det andre, så var dette faktisk MITT FØRSTE BARN og jeg ville jo ha han for meg selv og bli kjent med han!! Det er utrolig hvor mye følelser man får etter en fødsel, alt fra følelser for barnet til utrolig mye hormoner som raser gjennom kroppen;)

Jeg var absolutt ikke klar for tanken på å låne bort babyen min til noen så tidlig!

En dag vi dro på besøk til svigers, hadde babyen sovnet i bilsetet på veien dit (noe babyer ofte gjør!). Når vi kom inn døren hos de, var det full ekstase med en gang over å se babyen, altså så ille at de vekte han. Jeg ble faktisk ganske lei meg, for han hadde vært ganske grinete tidligere på dagen, så jeg var glad for at han sov! Så når jeg sa til svigermor at han skulle sove, så sa både hun og svigerfar: "Han kan vel ikke sove når han skal på besøk vel! Vi må jo få se han når dere er her!"

Er det mulig??!

Det er faktisk veldig vondt å tenke tilbake på. Det var ikke mye som skulle til før jeg nesten begynte å grine den gangen. Husker at jeg hadde så utrolig mye følelser inni meg. Sterke følelser for barnet osv. Og jeg følte nesten at svigermor ville ta min rolle som mor.

Hun greide rett og slett ikke slappe av. Hun la stadig fram hva hun ville og nesten krevde å gjøre med babyen. Ha han på overnatting slik at hun kunne bli bedre kjent med han. - Akkurat som om en nybakt mor har behov for å sette bort babyen sin de første ukene/månedene!!! NEI! Spesielt ikke for hennes skyld - vi skulle jo ikke bort eller noe.

Og hun ville bade han og så ta bilde av han i badekaret....

Jeg husker at hun holdt babyen en gang, og så skulle jeg ta han fra henne fordi han skulle mates, så sa hun: "Han vil ikke til mamma når han kan være hos bestemor vettu".....

Er det mulig??!

Hun var bare interessert i babyen hele tiden når vi hadde besøk av de. Brydde seg ikke om meg eller samboer omtrent.

 

Hadde hun tatt det litt mer med ro, og ikke lagt fram alt av krav osv. hele tiden, så hadde jeg kanskje kunnet slappe av rundt henne og hatt mulighet til å være snill mot henne og spørre henne om hun ville gjøre ditten og datten med babyen........men hun kom meg alltid i forkjøpet....

Spurte om hun kunne stelle han, mate han, holde han osv. før jeg rakk å spørre henne.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt muligheten til å være litt snill mot henne innimellom og spørre henne om hun ville slike ting......men som sagt, hun kom meg alltid i forkjøpet.

 

Det holdt med 3-4 slike besøk med "mas" og krav, så etter dette har hun faktisk ikke fått gjort noe med babyen. Kun holde han osv. Jeg husker at jeg gruet meg for å besøke de etter at de ikke ville la babyen sove når vi var der. Helt forferdelig.

 

Hun har ikke fått ha han på overnatting. Uaktuelt! (Hun har bare spurt om overnatting, ikke barnepass på dagtid. Det har hun ikke nevnt, siden hun jobber så mye.)

 

Hun fikk aldri ta han med på jobben sin for å vise han fram.

 

Hun har ikke fått stelle han eller bade han.

 

Hun ødela rett og slett for seg selv!

Sønnen min er nå snart 3 år. Vi har tålelig kontakt, men jeg tror hun har skjønt at det ble for mye, så hun sluttet å spørre tilslutt. Jeg vet at det å bli bestemor må være utrolig stas, men jeg hadde ALDRI holdt på å mase slik hun gjorde!!

 

Nå har vi fått en liten baby til, og hun slapper mer av. Spør heldigvis ikke om slike ting hun gjorde med førstemann. Jeg er bare glad til! For jeg gikk og gruet meg gjennom hele dette svangerskapet, for jeg var redd for hva svigermor skulle finne på denne gang......om hun skulle være like krevende eller enda verre...... Jeg gruet meg så ille til å dra hjem til de første gangen med denne babyen, at jeg ble gærn i magen! Jeg var redd for at de skulle vekke denne babyen også, for hun sovnet på turen dit hun også..... Men det gikk heldigvis greit.

 

Det er ille at det har blitt sånn, og jeg vet at jeg kan høres ut som en drittkjerring, men hun kan faktisk skylde seg selv. Jeg hadde aldri holdt på sånn med min svigerdatter!!!!!

 

[Anonym bruker]

Hehehe! Jøye meg, er det virkelig mulig? Usikkre førstegangsfødende. Er ikke verdens undergang. Er jo bare å si ifra.