Et lite hjertsukk bare...

[karius]

Hei.

 

Må bare lufte litt tanker her... Flyttet til plassen hvor min samboer kommer fra for noen år siden. Jobber på en annen plass. Har enda ikka klart å opparbeide meg noe særlig vennekrets..så føler meg til tider ensom..savner å ha noen venner som er mine, ikke venner av typen eller broren til typen.. Vi er en del sammen med broren til min sambo og hans familie..de er hyggelige...men synes han broren til tider blir så slitsom..han snakker mye om hvor travelt han har det og hvis han spør om hjelp føler jeg vi må slippe alt vi har i hendene og komme. de har en del penger og det har ikke vi..han sannker stadig vekk om hvor mye han tjener etc.. blir så innmari lei av å høre om dette. han er ikke lydhør for at vi også har det litt hektisk innimellom og sier vi nei til å hjelpe til blir han sur.. Synes dette er litt slitsomt.... Skal nevne at de er veldig opptatt av våre barn og vil gjerne se dem så ofte som mulig noe jeg synes er veldig koselig, de hjelper oss også..men selvsagt bare når han har tid og vi kan ikke mase på han...

 

 

 

Beklager klage innlegg, bare godt å få sagt det til noen..de jeg kjenner her kan jeg ikke si noe om hverken svigermor eller andre da de er venner av dem.. Å er nok en bagatell..men litt sliten og ensom så tårner sånne ting seg veldig opp.

 

mvh

 

 

[karius]

er gravid og sikkert hormonell og mer hårsår enn vanlig da...

[Novemberknøttprøverigjen]

Da sukker jeg litt, jeg også. Jeg har akkurat som du flyttet dit min mann kommer fra, og har frem til nå jobbet et annet sted. Det er VANSKELIG å finne nye venner når man ikke lenger er i studieperioden av livet. Jeg må innrømme at jeg innimellom bare har så vanvittig lyst til å flytte tilbake dit jeg kom fra, men det er ikke bar-bare å gjøre det. Det blir aldri det samme å bare ha hans venner i forhold til å ha egne venner. Jeg har hatt noen gode kollegaer, men har skiftet jobbe noen ganger, og det er ikke så lett å holde kontakten i en travel hverdag når det er en times kjøring for å møtes. Med små barn og mann som jobber mye på kvelden er det nesten umulig.

Blir ganske så deppa innimellom, det er ikke så greit å være ensom. Og så er det faktisk ganske vanskelig å innrømme at det er det jeg er... Hadde aldri trodd jeg skulle bli det. Er ikke akkurat asosial heller. Men, men, vi får bar prøve å finne oss noen veninner, kanskje vi fikser biffen snart?