"jeg trodde moren din var død jeg"

[Anonym bruker]

 

det er en venninne, som kjenner meg og faren min godt. vi jobber sammen alle tre i en frivilig organisasjon.

 

i sta var vi sammen og moren min ringte. min venninne ble noe overasket tror jeg. siden utsagnet kom.

 

men jeg forstår henne godt. altså, vi har lagt opp til det selv. foreldrene mine er gift og bor sammen. men vi snakker aldri om henne, i lokalmiljøet syns jeg og pappa godt. siden vi handler sammen og gjør mye annet sammen.

 

men mamma er aldri med og hun er heller aldri nevnt. ingen snakker om henne.

 

men det hele fikk meg litt til å tenke. for vi behandler henne som en død, en som ikke eksisterer. å på en måte eksiterer hun heller ikke for meg, selv når jeg ser henne så er det som å se en hvem som helst annen bekjent som man sier "hei" til og har høflighetsfraser med.

vi deler ingen ting.

 

altså jeg er ikke sint, har ikke masse vonde følelser lenger eller noe. hun har bare gått over til å ikke eksistere.

 

og det får meg til å tenke at det kanskje er en bra ting. samtidig så er det jo litt skremmende når mennesker som kjenner oss gått faktisk trodde at faren min var enkemann.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hva er det hun har gjort, da? Siden hun er blitt en ikke-person?

[Anonym bruker]

Kan høres ut som om moren din har sosial angst? Jeg er oppvokst med en mor med angst og vi prater heller ikke om viktige ting. Jeg har skånet henne hele livet.

[Anonym bruker]

uff, stakkars dame.

[Anonym bruker]

Håper aldri aldri jeg vil komme i en situasjon der jeg ikke lenger eksisterer for barna mine

[Anonym bruker]

Har hun blitt en "ikke-person", eller har dere frøset henne ut og gjort henne til det? Er du og faren din en så sterkt sammenknyttet duo at det ikke er plass til henne, eller har hun valgt seg ut selv? Trives hun slik, eller lengter hun etter noe annet?

 

Uansett er det trist...

[Anonym bruker]

Så utrolig sært! :S

 

[Anonym bruker]

Du er nå i hvert fall bevisst på dette nå da, så kan du gjøre noen endringer.