På den annen side

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som mange av dere. Har jentene mine 50% av tiden.

 

De fleste av dere tenker veldig mye på hva (som oftest) barnefar kan gjøre for dere, hvor mye han skal betale, hvor teit han er, hvor motbydelig og urettferdig en eventuell stemor er, og lista er lang.

 

Hva tenker dere, egentlig? Hvorfor er så mange så bitre. Har ikke lest for mye om hva hver enkelt av dere "alenemødre" (mange av dere er ikke alenemødre, for mange har en pappa til barnet som ikke bare stiller opp, men som også ønsker å ha barnet mer, men dere blånekter) gjør for å legge ting til rett for at samarbeidet skal være godt. Mange av mammaene her skal ha ting på sin måte, og sender barnet først ut i krigen for å rettferdiggjøre sine egne valg.

 

Er det rart det er mange pappaer som blir litt rare? Det er liksom greit at barnet er sammen med mormor, men ikke med pappa? Som oftest er det vranghet hos mor som gjør dette.

 

Jeg sier INGENTING på dere som har en ekte drittsekk i andre enden, men det er garantert ikke alle som har det sånn, men det blir sånn fordi mange av dere er ganske herskesyke og kontrollfriker.

 

Husk at det er viktigere for barnet at foreldrene kan komme overens enn at alt blir gjort på den måten mor ønsker. Og man trenger ikke å være en god mor (eller far) fordi man elsker barnet sitt!

 

Hvis man leter etter feil, så finner man dem. Og hvis man legger godvilja til, så kan fantastiske ting skje!

 

[Anonym bruker]

For å svare på 50/50 delingen.

Uansett hvor mye samarbeid og hvor "bra" det er mellom foreldrene, så er 50/50 deling KUN egoistisk av foreldrene om det blir gjennomført FØR barnet er 3 år! Da tenker en ikke på barnet i det hele.

Og retten dømmer sjelden 50/50 før barnet er 7 år. Så egentlig burde det vært meget vanskelig å få gjennomført den delingen før barnet kan være med og bestemme det selv, og vet hva det går til.

Min mening....

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lett å dømme ut i fra hva folk spør om her inne, men leser man svarene også så ser man at det er mange som snakker mot de som spør om de f.eks. kan hindre far i å ha barna. Noen av spørsmålene som havner her er nok fra noen som er bitre også, men sånn generelt så tror jeg nok at den bitterheten går begge veier og at begge kan finne på å bruke barna i "krigen". Far truer med rettsak og ta omsorgen over barna og mor nekter samvær.....

Egentlig så burde vel alle som plutselig skulle ha barn samme blitt kalt inn til megling og laget en kontrat i tilfelle brudd en gang i fremtiden, men det er nok ikke mulig å få til.

 

Jeg tenkte nok litt slik selv også når jeg var gravid siden jeg var veldig skuffet over at barnefaren gikk fra meg når jeg var gravid, men etter at sønnen vår var født så gikk det lettere, for jeg valgte å tenke at jeg hadde ikke klart å få denne gutten på egenhånd uansett. Dessverre så har det nå vist seg i etterkant at faren er mer opptatt av damer og sitt eget liv at det går lett 0,5-1 år mellom hver gang sønnen vår ser faren våres. Kanskje jeg burde presse mer, men jeg har valgt å heller la faren ta sine egne valg, han vet hvor sønnen er og jeg stiller gjerne min leilighet til disposisjon og drar bort selv om han ønsker å være her sammen med han. Vi har også en god tone når vi er i samme rom og det er år siden sist vi har kranglet.