Er redd depresjonen tar livet av meg snart:(

[Anonym bruker]

Altså ikke på grunn av jeg tar mitt eget liv, men at jeg bare kollapser helt og fullstendig.

 

Har slitt med depresjon og angst over et år og nå klarer jeg ikke mer. Har vært litt bedre i perioder men siste uka har vært forferdelig. Får i meg minimalt med mat, raser ned i vekt igjen, er grå i ansiktet og det er tungt bare å puste. Jeg blir så redd i tillegg, for at kroppen min ikke klarer mer. Er det mulig? Har gått med et vannvittig stressnivå over lang tid og føler kroppen er helt ødelagt.

 

Får behandling hos psykolog og tar en lav dose antidep. men det hjelper lite. Siden jeg aldri har ønsket å ta mitt eget liv får jeg ikke nok hjelp føler jeg, har 2 barn som trenger meg.

 

Trøst meg litt eller kom med noen råd, vær så snill! I dag er jeg helt på randen og føler jeg aldri kommer opp av denne gjørma. Vil bare ha tilbake mitt vanlige jeg så jeg kan leve igjen. Vurderer å ringe legevakta å bare si at jeg tar mitt eget liv, slik jeg blir innlagt og får mer hjelp.

[Anonym bruker]

uff ikke bra...

 

Har du prøvd gruppe terapi??

[Anonym bruker]

Da hadde jeg spurt psykologen om han ikke kunne øke dosen eller prøve et annet merke med antidep, siden du tydligvis sliter veldig fortsatt.

Tror ikke løsningen er å ringe sykehuset å fortelle de om selvmordstanker. Da blir nok barnevernet involvert fortere enn svint.

Har du muligheter for å få noe avlastning i en periode, slik du kommer deg til hektene igjen?

[Anonym bruker]

huff

 

Jeg syns du skal ringe legevakta og si at du er redd for deg selv og i ferd med å miste kontrollen. De skal ha akutt beredskap der. Du må ha hjelp NÅ.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er hvertfall ikke i stand til noe gruppeterapi på nåværende tidspunkt. Har egentlig en del avlastning med barna gjennom barnefar og besteforeldre, men om de har vært der en langhelg har jeg det ofte like ille når de kommer tilbake.

 

Psykologen blander seg ikke inn i medsinbruker, eneste han sier er at jeg kan klare det uten. Du har så mange ressurser, du klarer litt til, litt til...litt til. Men jeg gjør ikke det, åh! Det verste er egentlig når matlysten blir fullstendig fraværende og jeg brekker meg ved å prøve å få ned en bit av middagen.

 

Fastlegen min sier jeg er frisk som en fisk. Kanskje henvisning til psykiater?

[Anonym bruker]

Kjære deg, det høres ikke ut som om du har det bra i det hele tatt. Slik skal det ikke være! Fastlegen din må ta dette mer alvorlig, mange fastleger tar ikke psykisk sykdom på alvor,og det er så feil.

Kan ikke si annet enn at jeg ville ringt legevakta og kanskje noen du kjenner og stoler på, slik at du får hjelp akkurat nå.

 

Tenker på deg.

[Anonym bruker]

Dosen bør økes i samråd med lege eller psykolog.

[Anonym bruker]

vet hvor fært det er. det føles som om man aldri vil bli bra og at man dør sakte. helt j. en skjønner ikke hvordan en skal komme opp av gropen. kroppen er helt tappet for alt, en kommer seg nesten ikke ut av sengen, og en får nesten ikke i seg mat. vært der selv. hva som hjalp meg var hvile. ligge under dynen, fikk noen til å handle mat til meg. så tv, var på nettet, bare så på hyggelige ting. prøvde fylle meg med positive ting. sunn mat, drikke nok. hvil og kom deg, det blir bedre tar bare litt tid. få noen til å ta barna en periode.

[Anonym bruker]

Det jeg lurer på er hvem som hjelper deg med barna nå da??

Du bør absolutt få noen til å ta seg av barna dine er periode!

Barna kan bli redde og få angst selv når de ser at mor er dårlig.

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du? De fleste DPS skal ha tilknyttet et psykiatrisk akutteam som kan følge deg opp en liten stund, slik at du får ridd av krisen. Akutteamet kommer hjem til deg eller møter deg et sted som du synes føles OK. Ta kontakt med ditt lokale DPS (distriktspykiatrisk senter), evt. sjekk ut nettsidene deres, så finner du ut om du kan kontakte akutteamet direkte eller at fastlegen/legevakten/psykologen din ringer for deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk. Kjenner til akutteam da min søster jobber i et av dem, men det er et annet distrikt. Her er ikke opprettet noe akutteam ennå og tilbudet for psykisk syke er generelt dårlig. Har kontaktet det psykiatriske teamet i kommunen og hatt noen samtaler med psyk.sykepleier, problemet er at alle tror jeg klarer mer enn jeg gjør blant annet pga jeg selv har en utdanning innenfor feltet.

 

De dagene jeg kjenner at det er så ille at jeg ikke vil klare å skjule det for barna får jeg far eller besteforeldre til å hente de. Men får aldri tid eller hjelp til å komme meg på beina igjen. Jeg er en kontrollfreak og liker ikke at barna er borte mer enn en helg, men tror jeg må det nå uansett hvor vondt det gjør.

[Anonym bruker]

Uff, jeg fikk skikkelig vondt av deg, HI.

 

Har du lyst til å snakke litt på msn? Ikke le, e-posten min er: [email protected]. Det var opprinnelig en spøk mellom mannen min og jeg, men den har blitt stående slik.

 

Vil gjerne prate litt med deg og se om ikke vi kan finne et bedre perspektiv på sakene du sliter med.

 

Hilsen akutteam-dama.

[Anonym bruker]

Tusen takk. Er år og dag siden jeg har vært logget på msn, men logget meg inn nå og la deg til som venn.

[Anonym bruker]

Har lagt til deg til og er å finne der. Håper vi kan finne ut av det!

 

Akutteam-dama