Noen med ekstremt sjenerte barn?

[Anonym bruker]

Har en gutt på 5 år som er sjenert, han klarer ikke å være seg selv i bhg og ellers blandt andre enn de nærmeste.

Noen tips?

[Anonym bruker]

jeg har ei jente på 4 år som også er veldig sjenert.

Ikke så mange tips annet enn å "trene" på situasjoner med mange mennesker rundt.

 

Her så har det hjulpet masse å få henne til å mestre ting, som å gå på skøyter, ski, gå på dans (dog kun ifølge med bestevenninnen hennes) osv.

Hun er alltid veldig skeptisk i begynnelsen, som f.eks ved aking så nekter hun plent å ake alene først. Må lokke og lirke, sende henne bare noen meter alene i bunnen av bakken først, før det hele ender opp med at hun ikke får nok fart og synes det hele er kjempegøy :-)

 

Vi har også snakket med henne om at hun ikke må tenke: det klarer jeg ikke, det tør jeg ikke osv. Vi har også sluttet å snakke om at hun er sjenert til andre når hun er i nærheten.

 

Hun sier fortsatt ikke hei til naboen eller fremmede når vi møter dem, men tør som regel opp etter 20 minutter når vi er på besøk eller får besøk hjemme.

I bursdagsselskaper kan jeg bare glemme å sende henne alene, da vil hun sitte på fanget i begynnelsen. Men etter en stund så er hun med på leken.

 

Vi forsøker å ikke presse henne til ting hun ikke har lyst til. Og i bhg så var det en periode hvor hun helst bare ville sitte alene på morgenen før hun etterhvert ble med i leken sammen med de andre barna.

 

Forteller henne også hvor modig hun har vært når hun tør ting, og da blir hun bare såååå stolt av seg selv. da snakker vi også om hvor gøy hun hadde det osv. Merker at terskelen for å tørre ting blir lavere og lavere, men må nok jobbe mye med det enda...

[Anonym bruker]

Jeg VAR et sån barn. Og jeg husker jeg ble presset ofte til å tørre ting, ta kontakt med folk osv osv..

 

Det var ille der og da, valgte ofte og gå alene heller enn og "Blande meg", men det gikk bra, og jeg BLE tøffere etterhvert og tror presset var med på og få meg til å tåle mer og tørre mer:o)

 

Er fortsatt sjenert, og bli ofte tatt for overlegen, hoven og sur......Men sjenertheten er ikke verre enn at om noen tar kontakt med meg så "tiner" jeg lett opp:o) Men jeg tar fortsatt ikke mye initiativ.

[Anonym bruker]

Jeg var det selv, når jeg var liten. Husker jeg syntest det var grusomt å dra noen sted uten min mor, og hatet å dra på besøk der det var mange folk, barn på min alder osv.

Så holdt meg det meste for meg selv fra jeg var 4-8... :/ Hadde noen venner som jeg likte å være med,som jeg var trygg på.

 

Jeg tror det er lurt å gi mye positiv feedback til barnet i alle situasjoner. Bare å se på noen å si hei, er faktisk bra:)

Barnet trenger å bli trygg på seg selv, og sine omgivelser.

Det var ikke jeg, hadde en ganske tøff og ensom oppvekst egentlig.. Verfall når jeg ser i voksen alder hvordan andre har det.

Men har den beste fam,så bære seff ingen nag:)

 

Vi flyttet til en annen skole når jeg var ferdig med 1. Husker jeg ikke likte det så særlig i begynnelsen hadde akkuratt klart å få noen venner der jeg bodde.

Men så ble jeg bestevenn med nabojenta, var sammen hver dag, og hadde det helt topp.

(måtte så og si tvinges bort dit første gang husker jeg..hehe )

Og ting ble mye lettere sosialt og på skolen++

 

Takk gud for henne Ellers hadde jeg vel vert like sjenert fremdeles.

Er forresten ikke sjenert nå lenger;)

 

Viktig å la barnet få noen venner den er trygg på, det er vel mitt beste tips.

Er ikke lett å være så sjenert, er helt grusomt faktisk :(ikke tving barnet til "unormalt" fæle situasjoner.. slik som å dra i bursdag selv++

 

Lykke til:)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var også et slikt barn. Ikke fullt så sjenert for jeg tinte opp etter en stund og fungerte dermed fint når jeg kjente de andre barna. Jeg ble også presset til å tørre utadvente ting og ofte gjøre dem alene av faren min og for meg gjorde det bare ting verre. Jeg gikk glipp av mye. Hadde faren mine f.eks vært med å vært der de første minuttene på en ny aktivitet så hadde jeg turd å begynne og å gå alene neste gang. Men der var filosofien at ingen andre barn hadde med foreldrene så om jeg skulle begynne måtte jeg også dra alene.

 

Mitt barn er sjenert på samme måte som meg og jeg har valgt å oppdra henne uten å presse henne i nye situasjoner. Jeg har latt henne være sjenert og sagt at det er ok og vært med om hun har hatt behov for det. Hun er nå mye tryggere på seg selv og har sjelden behov for mer støtte enn andre barn. Hun opptrer faktisk også alene i barnehagen. Det hender fortsatt at hun er litt sjenert, men mye sjeldnere.

[Anonym bruker]

Glemte tipset

Tror det kan være greit å la han starte med en aktivitet han liker/kan komme til å like og som foregår i mindre grupper og med barn på hans alder og der de som driver det er flinke med barn. Eventuelt invitere familier med barn på hans alder hjem til dere for lek i mindre lekegrupper. Da kan det være han lærer seg å være trygg på mindre grupper og deretter klarer å ta steget til å føle seg trygg i barnehagen og i andre større grupper

[Anonym bruker]

Takk for mange tips.

Han får hjelp i bhg av ppt, spesial pedagog og spesiel ass. Videre kobler de nå inn hablitering, bup og logoped.

 

Han går på gym der trives han selv om det er bare ukjente, jeg kan til og med gå ut.

Fra han var 3.5 ville han gå alene i bursdag.

 

Men, han sliter med å være med i gruppa i bhg. Han tør ikke å bestemme noe legger alt opp til andre.

Sier han ikke klarer osv..

 

Språket sliter han med, og de tror det er en grunn til at han ikke tar kontakt med andre barn.

 

De oppdaget nå i bhg at han ikke leker med de andre når de sitter sammen å leker, men leker ved siden av.

 

Han er 5 år, har ett år igjen i bhg. Gruer meg for skolestart, hadde fryktelig skolegang selv da jeg var på samme måte.

 

Han trekker seg fort inn i skallet sitt.

Får så vondt av den gode fine gutten min.

 

HI