Må få ut litt gruff!

[Anonym bruker]

... og dette føles som stedet å gjøre det... Føler meg så sutrete om jeg skal ventliere alt til venner og familie...

 

Og greit å få noen tilbakemeldinger på om jeg er helt urimelig...

 

Jeg og mannen har en toåring og er på vei med nr 2. Jeg har slitt en del i dette svangerskapet først med kvalme og spying de 4 første månedene og nå er jeg veldig hemmet av bekkenløsning som blir verre om jeg rører på meg. Kan ikke en gang ta meg en liten butikktur eller rydde litt på kjøkkenet uten at jeg ligger der. Syns med andre ord litt synd på meg og har masse samvittighet for manglende uteaktivitet av 2-åring samtidig som at huset konstant er litt for rotete til at man vil ha gjester og savnet etter å selv kunne gå ut og røre meg. Savner skiturer og gåturer og rett og slett det å være i aktivitet.

 

Men siden jeg ikke kan om dagen, syns jeg mannen skulle tatt i et ekstra tak. Men i stedet for å ta med 2åringen ut på fine vinterdager (det skjer en gang i blant det altså, men litt for sjeldent), går han laaange skiturer i helgene med familien sin. Det er helgene som er det største problemet syns jeg... Når han ikke går skiturer, holder han på med hobbyen sin som enten tar opp hele helgen, eller i alle fall en hel dag. Han viser veldig tydelig at det ikke er nok for han å finne på ting som en familie. I tillegg til helgene, trener han MINST to dager i uken, før 2-åringen har lagt seg, noe som gjør at jeg får barnet alene. Det er utrolig koselig det og setter pris på alenetiden med barnet mitt, men jeg sitter igjen med følellsen av at det ikke var dette jeg signerte på!

 

Før vi ble gravide igjen, snakket vi om at han måtte være forberedt på å trå til litt ekstra hjemme i og med at jeg slet med bekkenet sist og det var sannsynlig at det ville skje igjen. Han har i stedet blitt mer frahværende og gjør mindre hjemme.

Jeg gjør ikke så mye husarbeid selv og har vel aldri vært et slikt husmoremne som trives med å stelle hjem og barn mens mannen gjør manneting. Jeg trodde mannen min var annerledes skrudd sammen. At han ville prioritere familie og være mann nok til å ta i et tak ekstra spessiellt nå når det trengs som mest!

 

Nå sitter jeg med tanker om framtiden som arter seg slik: Man-fre full jobb, hjem til 2 små, ordne middag og huset fordi far skal trene. lørdag og søndag = finne på ting med 2 små for at de skal få en god helg, men far drar på sine egne skiturer siden det er kjedelig å være med familien... Mamma missfornøyd med å føle at mann ikke innser at man får mindre frihet med 2 barn og at man da må prioritere annerledes. Mann missfornøyd med sur kjæring hjemme. Forholdet brister, vi flytter frahverandre og deler omsorgen, med dårligere økonomi og far i alle fall mister friheten 50% av tiden.

 

Det værste er at jeg hadde faktisk vært mindre missfornøyd med situasjonen min om jeg følte meg mer satt pris på. Jeg får altfor sjelden høre positive ting. Det hender seg jeg får en klapp på skulderen når jeg har gjort litt i huset, men det teller ikke stort når jeg til stadighet får morsomheter om hvor diger jeg er, får halvseriøse kommentarer om hvor lite jeg gjør og værst av alt så klarer han å kommentere hvor heldig mannen til andre er som har så stor frihet at de kan finne på ting på kveldstid! Klarer han ikke å se hvor mye han er borte?! Han ser i alle fall ikke hvor mye jeg nå er med vårt felles barn i forhold til han.

 

Jeg vil ikke ha frihet til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg vil heller ikke tvinge han til å være hjemme mer, men er skuffet over at han ikke ønsker dette selv og prioriterer annerledes. Alt jeg vil er å gi barna mine to foreldre. Og at vi kan utfylle hverandre når den ene i en periode ikke strekker til. Ikke at vi skal leve som om vi er skilt, bare med alle ufordelene ved et forhold oppatpå (missnøye og kommentarer).

 

Jeg tror faktisk ikke jeg orker tanken på den framtiden jeg ser for meg. Noe må bli annerledes. Jeg ser ikke poenget i å fortsette i et forhold han viser at han ønsker å være i. Han viser ikke at han setter pris på hvem jeg er som person. Bare spydige kommentarer og sarkasme. Han er negativ og virker deprimert over tanken på å tilbringe en helg med familien uten annet spennende som skjer ennå være sammen, aktivisere unger, ordne i hjemmet etc...

 

Dette ble et langt og sutrete innlegg, men hadde virkelig behov for å få det ut! Setter ting litt i perspektiv når man skriver det ned og hjelper til med å rydde litt i tankene. Om det fremdeles er noen som har orket å lese, setter jeg pris på tilbakemeldinger...

 

[Anonym bruker]

Bare retter på en skriveleif: "Jeg ser ikke poenget i å fortsette i et forhold han [ikke]viser at han ønsker å være i."

[Anonym bruker]

jeg synes ikke du er urimelig i det hele tatt.. Om du allerede kan se for deg hvordan fremtiden kommer til å bli så er det klart at noe som skje i en form for forandring.

 

Jeg hadde i den situasjonen ordnet barnevakt til ungen deres nå og satt meg ned for å prate med han. Kan hende det er noe som plager han også. Som oftest kan det hjelpe å bare være i fred dere to og prate sammen. Bare pass på å ikke angripe hverandre når dere forteller om følelser o.l .. kan være vanskelig å fortelle om det for han også..

 

i og med at han "visste" at dere ville bli nødt til å omorganisere litt pga bekkenet ditt, så synes jeg du kan minne han på det også..

 

Lykke til, og det er bra du får litt perspektiv på det:)

 

 

 

 

og til deg som retter på hennes skrivefeil;

Ta heller å gjør noe annet...

[Anonym bruker]

Til deg 09:41

 

skriveleif skrives ; skrivefeil