Jeg vil ikke ha flere enn ett barn

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 2 år. Trodde at jeg gradvis ville ønske meg flere, men nei..

 

Hun er alt jeg kunne øsnke meg, og alt jeg behøver. Jeg har selv vært enebarn, og har aldri savnet søsken i oppveksten. Likevel ser jeg at nå, når jeg er eldre er det et visst savn, men jeg vet jo ikke hva jeg har gått glipp av.

 

Jeg har ikke lyst til å gå gravid, jeg har ikke lyst til å føde, jeg har ikke lyst til å gå hjemme et år, jeg har ikke lyst til å begynne helt på nytt med spedbarnstiden når jeg akkurat har funnet litt tilbake til meg selv. Og jeg vet ikke om jeg kan klare å elske noen like høyt som mitt første barn.

 

Mannen min vil ha flere, men jeg kan ikke helt se det for meg. Flere som har hatt det slik, men som hoppet i det med stor suksess, eventuelt fikk lyst på flere etter noen år?

 

[Anonym bruker]

Fint for deg

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke fint for meg. Jeg har lyst til å ønske meg flere barn, akkurat som min mann. Jeg har lyst til å glede meg til alt dette som var så fantastisk første gang, men som skremmer vettet av meg nå. Og jeg er redd for å angre meg senere dersom det ikke skjer. Sannsynligvis blir det uansett til at vi om et par år prøver på nummer to, og da er jeg redd for at jeg ikke kommer til å få samme tilknytning til nummer to som nummer en.

 

Jeg tror en del av problemet er at jeg var alene med min mor da jeg var liten, og var livredd for at hun skulle få barn med en annen mann. Redd for at noen skulle ta fra meg mamma også. Så jeg klarer ikke å se det positive i å få et barn til inn i forholdet til meg og min datter. Jeg føler nesten at jeg vil svikte henne.

 

HI

[Anonym bruker]

Datteren din kommer til å bli så glad for en søster / bror når hun blir eldre, tro meg..

Og akkurat sånn tror jeg de fleste tenker ang tilknytning...kan man noensinne bli så glad i et annet barn? Og svaret er ja, det kan man ;-)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt! For meg skjedde det gradvis at jeg fikk lyst på nr 2 - men var veldig avvisende til tanken da nr.1 bare var 2 år.

Først når minsten ble over 3 ble det bittelittegrann mer OK.

 

Men jeg er ikke egentlig så begeistret for å være hjemme i permisjon - så vi deler tiden som sist, jeg tar 7 mnd - han tar ca 5. I tillegg "sikrer jeg meg" ved å skulle studere litt i permisjonstiden - synes det er et HAV av tid.

 

Men dette er meg - jeg hadde ikke blitt veldig lei meg om vi ikke kunne få et barn til - for jeg følte at vi tre var en hel familie - komplett liksom. Det er ingen forskning jeg har sett som viser at enebarn gjør det dårligere i livet enn de som har 1-2 søsken.

Og man er ikke garantert at søsken en gang liker hverandre - så jeg har ingen store forventninger til akkurat den biten.

 

Uansett; jeg tror du må ville det selv - ikke bare få et barn til fordi mannen din vil liksom.

[Anonym bruker]

Det er egoistisk å ikke få flere barn. Med mindre du holdt på å dø under forrige svangerskap.

[Anonym bruker]

Idiotisk svar. Det er egoistisk å få barn!

 

Når verden er full av barn som trenger oss - hvorfor skal vi egentlig på død og liv få våre egne? DET er egoistisk det!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er godt å føle at det på ett nivå er normale følelser. Det er vel noe med toårsalderen, at de begynner å leke selvstendig slik at man kan få slappe av innimellom - har liksom lyst til å tviholde litt på det.

 

Dessuten er det nok mer glamorøst for mannen min med flere barn, for han er ikke like tilstedeværende i hjemmelivet som meg. Det blir slik at han jobber til han er ferdig på jobb, og gjerne også i helger. Jeg må gå fra jobb for å hente i barnehage, uansett om jeg er ferdig elle rike, og tråkker mye rundt alene med barnet i helgene.

 

HI

[Anonym bruker]

Idiot sjæl. Jeg syns det er egoistisk å bare få ett barn!

Jeg har aldri sagt at alle burde få egne barn, men har man først fått ett, er det en annen sak.

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke denne egoismen, fordi jeg har hatt det så fint som enebarn. Men jeg vet at jeg blir stående med en enorm omsorgsbyrde når min mor blir gammel.

 

HI

[Anonym bruker]

Fordi???? Du har naturligvis solid forskning som backer ditt personlige syn om at barn med søsken gjør det bedre i livet enn barn uten søsken?

[Anonym bruker]

Så det du kanskje sier er at en forutsetning for et barn til bør være at mannen kan hente i barnehagen på lik linje med deg. Du får si det til han og høre hva han mener om den saken ;-)

[Anonym bruker]

Ja, hehe, det er kanskje det som skal til annonym 16:23

 

Det kommer nok en tid hvor jobben hans krever mindre, og en tilværelse med flere barn er mer innen rekkevidde

 

Men det er jo haugevis av alenemødre som har både to og langt flere barn, så jeg er nok i så fall en pyse

 

HI

[Anonym bruker]

Synes det høres helt feil ut at han skal kunne ønske seg flere barn når det ikke er han som i hovedsak følger dem opp. Høres rett og slett egoistisk ut. Jobbe til han er ferdig uten noen forpliktelser på hjemmebane? Og så våge å mase om flere unger? Herlighet. Verste jeg har hørt.

 

Du har her en gylden anledning til å få arbeidsfordelingen deres på rett kjøl. Lag lister, lever og hent annenhver dag. Si til han at det er en forutsetning for at du så mye som vil vurdere et barn til.

[Anonym bruker]

Nei, hvorfor skulle jeg ha det? Kan man ikke ha personlige meninger hvis ikke man har forskning som støtter det opp? Haha. Dust.

Min personlige mening er at det er flere fordeler ved å være søsken enn enebarn. Sånn er det.

 

De jeg kjenner som er enebarn ønsker ikke det for sine barn.

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal ta det helt med ro HI:)

Jeg fikk ikke lyst på flere barn etter pia mi, før etter ca 8-10 år. Hadde flere grunner til dette og gikk i den tro at jeg bare ville ha et barn. Jeg fikk også høre hvor egoistisk det var å ikke la henne få søsken. Jeg så ikke problemet. Jeg bestemmer over min kropp, dermed basta tenkte jeg.

Sakte men sikkert har tanken om en til modnet.

- Jeg har glemt fødsel og barsel som ble litt tøft første gang

- Jeg har innsett at hvis vi foreldre dør - er hun alene i verden

- Jeg har innsett at hvis hun dør - er vi alene

- Jeg har innsett at hun må ta vare på oss når vi blir gamle, ganske urettferdig at hun kanskje må sette livet sitt på vent pga oss, og vi kan ikke forvente besøk hver dag...kjedelig alderdom mao....

- jeg innså når hun fylte 11 år at barndommen var over..

- jeg innså jeg ønsket å se et nytt lite vidunder som er et produkt av mor og far

- jeg innså jeg begynte å nærme meg enden på den biologiske klokken, nå eller aldri!

- hva er egentlig poenget med dette livet vi har fått utdelt?

 

Nå er hun snart tenåring og stolt storesøster til lillebror på 7 mnd!

Og tanken har modnet slik at jeg faktisk ønsker en liten til:D Jeg vil, jeg vil!!

Samme far her, i tilfelle du tror det er to forskjellige "kull". Alle rundt oss gikk i sjokk selvfølgelig, trodde ikke vi kunne få flere.

 

Så du kan kose deg lenge med barnet ditt hvis du vil. La deg ikke presse. Mulig tanken modner lettere når presset er borte, mistenker det ble slik til meg;)

[Anonym bruker]

En venninne av meg ville lenge ikke ha flere barn. Som deg er hun selv enebarn og har alltid vært tilfreds med det. Men nå, ti år etter førstemann, venter hun straks sitt andre barn En slektning av meg har 16 år mellom først og andre barn

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke lyst på mer enn ett barn. Men jeg skal ha ett til forde, fordi alle sier at jeg MÅ ha minst en til hvis ikke er det så synd på datteren min. Og jeg vil ikke gå og høre resten av livet at jeg er en dårlig mor som lar jenta mi være enebarn.. jeg kommer selvfølgelig til og bli like gla i det barnet som det første, men jeg gruer meg likevel til tida kommer...

[Anonym bruker]

Du blir like glad i barn nr 2.

 

hvis mannen din absolutt VIL ha barn nr to, så må han legge forholdene til rette for det. Han må komme hjem til rimelig tid og hente i barnehagen.

[Anonym bruker]

Eg har en på 5 år no og ville heller ikke ha flere, men for snart 2 år siden ville eg plutselig ha en til

 

No sitter eg her med lillesøster på 8 mnd og eg er kjempe gla for å få henne også

 

La tiden gå deg i møte en dag vil du nok ha en til også

[Anonym bruker]

Jeg var akkurat som deg:)

Og det hører du sikkert heeeele tiden, at med årene så kommer du til å ønske en til. Jeg var drittlei at folk sa det til meg, jeg var faktisk fast bestemt på at min skjønne, fantastiske gutt var alt jeg trengte, ville ha og ønsket meg. En liten baby ville velte alle de fine tradisjonene vi hadde, vår rytme ville bli ødelagt, og idyllen knust. Litt rart å tenke på nå, for jeg er høygravid med nr to..

 

Noe skjedde da gutten min var rundt 4. Han ble plutselig veldig selvstendig, klarte så mye selv. Gikk på do selv, kler på seg selv, bestemmer hva han vil ha på seg, dekker på og av bord, hjelper til (helt frivillig), har kompiser på besøk, og alt har blitt veldig forandret. Fra å være opptatt hele tiden med han, ble jeg nå sittende og lese avisa i timesvis lørdags morgen med kaffekoppen, mens han styret rundt med lego på gulvet. Barnevakt fikk vi hele tiden, faktisk spurte sønnen vår om han ikke kunne vær så snill å sove hos mormor i helgen, for det var så gøy. Plutselig fikk vi hele det gamle livet vårt tilbake.. Selv om jeg egentlig ikke ville? Har aldri hatt stort behov for barnevakt feks..

 

Årene har flydd. Ble plutselig litt trist og, for nå var liksom babytiden helt over. Aldri igjen. Det var det liksom?

Ikke misforstå, elsker utviklingen til sønnen min, og vil ikke tviholde på han som baby. Han er fortsatt midtpunktet i livet mitt, og vil alltid være det. Han blir storebror når han er 5,5 år. Han gleder seg veldig, klapper og stryker på magen, forteller alle at babyen hans kommer neste måned. Han vil være med å velge ut vogn, funderer over livet i magen, og er veldig spent og glad.

 

Pappaen her hadde hellter ikke noe dypt ønske om nr 2, sikkert pga min absolutte motvilje mot flere barn, hehe. Men nå som lille skatten er på vei er vi overlykkelige.

 

Er også en roligere gravid denne gangen, selv om jeg ikke er veldig glad i å være gravid. Vil nok også slappe mer av i permisjonen, prøve å kose meg mer. Få flere venninner med baby, dra på cafe og tenke at dette er definitivt siste gangen, hehe:)

 

Forteller bare min histore, slik at du ikke skal fortvile over at ønsket ikke er der ennå. For mange kan det ta tid, og for mange kommer ikke det ønke i det hele tatt. Begge deler er like greit! Lev livet i nuet, og ikke tenk så mye på det.

[Anonym bruker]

Hos oss er det motsatt.. Mannen vil ikke ha flere barn ( han har 2 fra før, og vi venter på vårt første felles)... Så jeg instiller meg på en måte at barnet "mitt" blir halvveis alenebarn... For de 2 andre barna er hos moren 60% av tiden.. Litt vemodig synes jeg, men må nesten respektere hans valg.. Selv kunne jeg tenkt meg ett barn til etterhvert, men man må jo være 2 om det ønsket for at det skal kunne fungere... Men jeg vet at barnet mitt kommer til å få all den oppmerksomheten og kjærligheten han trenger, og jeg håper og tror at han vil se på sine halvsøsken som søsken!! Og at de får ett godt forhold, selv om det blir noen år i mellom dem

[Anonym bruker]

Skulle trodd det var jeg som skrev dette. Føler det 100% likt, har og ei på 2 og hun er alt, og jeg tror heller ikke jeg kan elske et barn til like mye som henne

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke lyst på mer enn ett barn, selv 3,5 år etter fødselen.

Er ikke gammel nok til å få sterilisering enda, men jeg tror nok jeg skal snakke mer med legen om det når det nærmer seg.

 

Og om noen kaller meg egoistisk, så ber jeg dere virkelig om å spørre dere selv!

... Dere vet da uansett ikke en brøkdel om hvorfor engang!