Toåring og trass, hvordan takle det?

[Gjest]

Har en toåring som er blitt veldig forandret i det siste. Fra å være en snill og grei unge å ha med å gjøre er hun blitt et vandrende hyleorkester.

 

Når hun ikke får det som hun vil hyler hun, gråter, får raserianfall og kaster leker rundt seg. I går klasket hun til sin eldre bror. :-/

 

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle det, fordi eldstemann var eldre da han begynte med trassen sin og var lettere å snakke med og forklare konsekvenser osv. Vi laget avtaler, han fikk velge mellom alternativ osv og dagene gikk bedre.

 

Men minste er bare to og jeg synes det er vanskelig med henne. Om hun feks ikke får låne min telefon hyler hun og begynner å gråte. Hvordan skal jeg takle sånne utbrudd? Hun kaster leker og jeg kan ikke snakke med henne da hun er kjempesinna og bare brøler "NEI!"

 

Jeg setter meg ned til henne og sier "nei" men hun kaster seg ned på gulvet og roper.

 

Noen andre med samme greie? Jeg hører gjerne deres fremgangsmåter og erfaringer.

[Mamma til Emil & *knøttet*]

Hei! Her er vi i samme situasjonen. Har også en to-åring som går igjennom en trass/teste fase. Jeg pratet med helsesøster i går(har en sønn på 6 mnd også) på hvordan takle dette her best mulig!

Først: Ikke undervurder en 2-åring. De er smartere å skjønner mye mye mer enn vi gir dem kreditt for. De forstår enkle og greie beskjeder. De vurderer veldig bra selv om de vil høre på deg eller ikke.

- Kan du finne skoa?

-Kan du legge lekene på plass? etc....

Trasset og de enorme reaksjonenene er ofte brutte forventninger/forhåpninger. Barnet skal f. eks være med på butikken, og husker at sistgang vanket det en godisting. Barnet kan kanskje forvente samme da også, og når mamma da sier nei, ikke godteri i dag. Det er ikke lørdag. Hele verden raser da sammen for en liten 2-åring. Men de forstår når de blir forklart! De fleste godtar det bare ikke å skriker høyere, men det er da vi supermammaer måtte forklare at : Mamma har ikke lovet deg godteri. Vi kan ikke skrike sånn i butikken. Da må vi reise. Skriker barnet fortsatt eller mer, sett kurva tilside å ta barnet med ut på utsiden. Sett dere i bilen eller på en benk. La ting roe seg ned. Barnet må ut og bort fra hele situasjonen for å komme ut av "transen". Prat rolig og forklar. Spør etterhvert om han/hun vil være med inn igjen å kanskje få velge ut en frukt eller noe sånn!

 

Det var et eksempel som har funka som en kule her da. Men alle barna er jo forskjellige. Men ro ned og forklar. Hun skjønner. Hun bare vil ikke. Og vær konsekvent! Ingen tomme trusler, eller urealistiske trusler.

 

 

" Hun kaster leker og jeg kan ikke snakke med henne da hun er kjempesinna og bare brøler "NEI!"

 

Jeg setter meg ned til henne og sier "nei" men hun kaster seg ned på gulvet og roper. "

 

Sier du nei, vil hun også si nei! Prøv med : Ikke Lov, vi kan ikke, etc..

Begynner hun å hyle uten grunn som f. eks med tlf, si rolig: Det er mamma's, ikke ******'s. Er det hyl å skrik si rolig: Du har ingen grunn til å skrike! 1 advarsel. Fortsetter det er det advarsel 2: -Fortsetter du å skrike sånn må du sitte på stolen i gangen. (Gangen er kjip. Ikke straff å komme på rommet. Der er alle lekene.) 1 minutt "karantene" for hvert år barnet er.

 

2års alderen er jo et lite veiskille der mange små begynner å gjøre seg forstått i språk. De ytrer mer og mer meninger men klarer ikke alltid sette ord på det. Da blir det mye frustrasjon! Ha det i bakhodet!

 

Ikke gi opp! Vær sterk å stå i mot små 2årige tyranner:) Er dere hjemme la henne ligge på gulvet å hyle. Si bare: mamma forstår ikke hva du sier når du skriker sånn. Men viktigst av alt i alle sammenhenger. Ikke gi etter for trasset. Da er du solgt!

Litt av mine erfaringer...

 

Dette har fungert her da.. Men lykke til:)

[Gjest]

Åh, tusen takk for langt og fornuftig svar! :-) Jeg skal skrive alt bak øret og ta med til neste utbrudd vi havner i. Jeg vet hun forstår mer enn det jeg har trodd, og tar i mot korte beskjeder som du sier. Henter boka, kaster avfall i søpla osv.

Hun klarer ikke gjøre seg forstått selv ennå, hun babler en hel masse men ikke rent så jeg sliter med å forstå alt hun sier. Jeg regner med det er frustrerende for henne at mamman ikke forstår alt hun forteller. :-/

 

Skal smøre meg med tolmodighet og bite tenna sammen. Er en stund siden jeg har hatt trassebarn da eldstemann bare var gjennom treårstrass og ingenting mer enn det.

[Mamma til Emil & *knøttet*]

Bare hyggelig å kunne dele av erfaringer. Min 2åring var veeeeldig tidlig med språket så han mere tester grenser enn å trasse nå egentlig. Han begynte rundt 1års alder med prating å i dag prater han masse. synger sanger riktig å regler på rim. Men han var veldig sen med å gå. Nesten 2 før han tok sine første skritt på egenhånd. Det var en utrolig frustrerende periode for han der ingenting var godt nok! Siden han ikke gikk, ble han liksom litt løpt forbi i barnehagen og av vennene sine som alle løpte rundt i sirkler. Han ville jo også opp å løpe. Men han sa jo heller - Mamma, jeg også leke ballen, mens de andre ikke sa et pip. Det ble jo til at han lekte for seg selv, og de andre lekte rundt han. Ikke oppbyggende for selvtilliten hans. Men idag er jo alt topp, han mangler jo litt finmotorikk, men han løper avgårde å er så blid å fornøyd.

 

Plutselig kommer språket hennes! å da kan det jo hende at ting blir litt lettere:)

[Glajenta ♥]

Mulig jeg har lest for mange bøker av Jesper Juul, men jeg liker ikke ordet trass. Hvertfall ikke på en 2 åring. Et sitat fra en av bøkene hans, som jeg har tenkt mye på: "Det er dessverre blitt slik at også psykologer og helsesøstre som burde vite bedre, bruker begrepet trassalder. Når mamma står med genseren i hånden og ungen vil ta den på selv, blir mange foreldre trassige og sier: "Nei det kan du ikke. Det er bedre at jeg gjør det". Vi projiserer vår egen trass til ungene, og påstår at de er trassige.. ...Vi gjør barna hjelpeløse ved å hele tiden fortelle dem at vi voksne vet bedre. Barn lærer ikke av å bli undervist - de lærer av å utforske - og de blir fryktelig irriterte av å bli belært. Hvis foreldrene kaller det trass og møter barnet med motvilje, begynner barnet og kopiere foreldrenes atferd, nemlig å møte trass med trass".

 

Jeg har en 2 åring selv - 2 år og 3 mnd. Hun har lenge vært en veldig bestemt og viljesterk liten frøken, hun vet akkurat hva hun vil og blir rasende hvis hun ikke får viljen sin. Jeg kjenner meg godt igjen i dine beskrivelser.

Jeg synes imidlertid ting har blitt mye bedre her den siste tiden. Jeg har lest endel om "trass" og en 2 og 3 årings utvikling - jeg prøver å sette meg i hennes ståsted - og prøver å tenke etter hvordan jeg selv ville hatt det, i hennes sko.

2 åringer er etter min oppfatning veldig smarte:-) Jeg kan prate til min datter, og hun forstår hva jeg sier. Om hun v-i-l forstå er en annen ting - det vil hun ikke alltid.

 

Mine regler jeg prøver å følge:

 

*Beregn god tid. Har vi det travelt blir det uten unntak kaos, hyl og skrik og dårlig stemning. Det er mitt ansvar å sørge for at vi ikke får det travelt. 10 minutter om morgenen kan være forskjellen på himmel og helvete.

*Informer om hva som skal skje. "Om 10 minutter må vi rydde opp, da skal vi reise på butikken". Du kan tenke deg selv... når du sitter midt oppi noe, er det ergelig å bli revet ut av det, uten mulighet til å bruke noen minutter på å avslutte.

*Rutiner, rutiner, rutiner. De fleste barn elsker rutiner, de vil også vite hva som skjer.

*Velg kamper med omhu. Det er ikke alt som er like viktig, er det? Er det så viktig at hun bruker den nye, fine jakka du har kjøpt, hvis hun heller vil ha på seg regnjakka - selv om det ikke regner? Tell til 10.

*Ikke mas. Prøv heller å avlede. Og la de heller gjøre ting selv. De klarer utrolig mye hvis de bare får prøve.

*Vær konsekvent - nei er nei. Prøv å forklare hvorfor og gi evt alternativer. Ikke åpne klesskapet og si hva vil du ha på, men heller "vil du ha den røde eller den blå genseren?" På den måten får hun være med å bestemme, og jeg passer på at hun ser noenlunde ut ;-)

 

Ang eksempelet ditt med telefonen. Bestem deg en gang for alle - skal hun få låne telefonen din eller ikke? Det nytter ikke å si nei i dag, hvis hun får lov i morgen. Hvis hun ikke får lov, så sier du nei. da blir det hyl og skrik, men legg den et sted hun ikke når den. Ikke diskuter, unnskyld deg - finn på noe annet. Etterhvert vil hun forstå at telefonen er forbudt område. Når datteren min låser seg helt, lar jeg henne holde på til hun er ferdig. Når hun roer seg prøver jeg å forklare, og vise forståelse for at hun ville låne den, og at hun er skuffet. Evt. avlede med noe annet morsomt. Det er ikke lange veien fra smil til tårer og tilbake til smil.

Hvis hun kaster leker, slår eller gjør ting som kan skade seg selv eller andre - så må du gripe inn, ellers lar jeg henne ligge å hyle til hun er ferdig :-)

 

Ble visst veldig langt dette - men det er et emne som står høyt på agendaen her om dagen :-) Jeg sier ikke at jeg sitter med fasiten, men i mitt hode er dette fornuftig og det funker hos oss. Jeg anbefaler også å lese litt om emnet, gjerne av forskjellige forfattere.

 

Lykke til :-)

[Gjest]

Takk for svar Gla`jenta. :-)

Nei, jeg vet mange ikke liker ordet trass, men i mangel på et bedre ord ble det jeg valgte. Jeg ser ikke på henne som vanskelig og trassig, hun vet bare ikke hvorfor hun ikke kan feks låne telefonen eller klatre på benken eller drikke melk hele dagen. :-P

Det er de tingene vi sliter med nå, de små greiene . Hun ber om melk/juice men får vann fordi hun har drukket nok melk til det måltidet for eksempel. Hun blir rasende. Jeg skjønner henne jo, hun vet ikke hvorfor hun ikke kan drikke melk til hun stuper. :-)

Jeg har forsøkt i dag og sette meg ned og fortelle hvorfor hun ikke kan få det som hun vil hele tiden. (hun vil ha enda en yoghurt feks)

Etter jeg har forklart det så sier jeg "kom å rocke med meg" eller lignende og avleder henne. Hun lar seg greit avlede. :-)

 

Hun satt å kastet leker rundt om i stua og jeg satte meg ned å sa at det fikk hun ikke lov til, og om hun kastet leken hun hadde i hånda måtte jeg legge den på bordet.

Hunså leeenge på meg som om hun mente "neh, du tuller!" og kastet den. Jeg la den på bordet og hun ble kjempeforjamset. Jeg forklarte hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hun gikk å lekte med noe annet.

 

Jeg er kjempeoverrasket! Jeg tror jeg har undervurdert henne litt i det med å kunne forklare henne hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hun forstår jo tydelig at det blir konsekvenser om hun feks kaster leker.

 

Takk for svar igjen, jeg skriver alt bak øret og håper vi finner rette måte å samarbeide på snart. :-)