hadde dere kuttet ut foreldrene deres?

[Gjest]

Jeg har skilte foreldre og det har de vært det siden jeg var veldig liten. Jeg bodde de første 8 årene med mamma før jeg fikk flytte til pappa. Mamma er ikke akkurat av den pedagogiske typen og drev med verbalt misbruk og fikk meg generellt til å føle meg som ingenting. Jeg var for tung i ræva til å drive med sport, og når jeg hadde lyst til å leke med vennene mine istede for husarbeide var jeg lat..

Det var også masse drittslengeng om min far derav bla samboeren hennes truet med å slå pappa helseløs, fordi det hadde han lyst til (pappa hadde vært sen igjen med å hente meg). Når jeg var 8år bønnfalt jeg pappa om å ta meg med hjem til han etter samvær. Han gjorde dette og han ble anklaget for kidnapping. I retten ble det sakt at det ble sett på som et overgrep om jeg hadde blitt flyttet tilbake til min mor.

 

Etterpå fikk jeg flyttet inn hos pappa 60 mil unna, med to nye brødre og en stemor som ikke heller likte meg noe særlig. Når jeg ikke klarte å spise matpakken min fra skolen tok hun brødskiven og klinte i hele ansiktet mitt. Når jeg var rundt 11år fikk pappa et hjerteinfarkt og satt i sofaen og holdt seg til brystet. Mens jeg stod å gråt å sa at stemoren min måtte ringe sykebil så kjeftet hun på meg for at de hadde lån pga rettssaken (noe som ikke var tilfelle da pappa fikk ALT av farmor) og at pappa var syk pga meg og at de kranglet pga meg og om de skiltes var det pga meg.. Resten av ungdomstiden var jeg minst mulig hjemme for å unngå konflikter.

 

Da jeg skulle begynne på videregående så jeg min mulighet til å komme meg "ut". Da jeg flyttet ut hadde jeg klærene mine, 6 vinglass og 500kr i lomma som jeg fikk. Etter et par mnd bestemte veninnen som jeg bodde med at hun skulle flytte ut siden jeg ikke hadde betalt.. Min første reaksjon var å ringe fortvilet til pappa og spurte han om han hadde betalt av stipend pengene ettersom han fikk de inn på sin konto, sa han "jaaaa da". Jeg som var full av tillit til min redningsmann "pappa" stolte på dette.. enden på visa var at jeg ikke hadde et rødt øre på konto og måtte flytte inn på rommet til kjæresten min som var asylsøker. Jeg bodde på asylmottaket i 4mnd før jeg fant noe eget. Pappa hadde fortsatt disposisjon til kontoen min (uten min viten) og tok ut penger som jeg hadde jobbet for ved siden av skolen. Spare kontoen der konfirmasjonspengene var var selvfølgelig tom.. Jeg sluttet derfor skolen og begynte å jobbe heltid. Senere når han skulle skilles fra samboeren (ca ett og 1/2 år etter jeg flyttet ut) spurte han om jeg kunne åpne et mobil abonemnent for han og dumme meg sa ja i sympati for pappa.. Det abonementet endte i inkasso som jeg måtte betale.

 

Moren min og jeg hadde aldri et godt forhold til etter flyttingen, men jeg prøvde å bedre dette ved å innvitere henne og samboeren på tur med meg og kjæresten min. Det endte i at moren min slo til kjæresten min i fylla fordi han prøvde å få henne til å drikke vann.. hun slo han mellom beina og spurte han om han likte å knulle dattera hennes..

 

og etter at pappa hadde stjålet fra meg/oss gjentatte ganger og mamma hadde oppført seg som ... mamma.. så endret kjæresten min seg ovenfor meg og ville ut av forholdet. Jeg prøvde å klamre meg til han men uten hell, det endte i at han begynte å slå. Vi endte forholdet og da var mamma på telefonen..

 

Hun lovte meg å hjelpe meg med egenkapital om jeg flyttet tilbake til samme by som henne. Hun hadde alldri tillbudt støtte under studie tiden og jeg tenkte at hun kanskje nå hadde "forandret seg". Jeg flyttet og den gang ei...

 

Nå har jeg verdens herligste mann og 2 deilige barn og vi leier leilighet. Hun har ved flere annledninger sakt at det er "bare å komme" til henne før vi skulle i banken så skulle hun hjelpe. Hun "respekterer" mannen min og vi kommer overens. Jeg hadde et håp, nå som det hadde gått 3år siden jeg flyttet i samme by som mamma, at NÅ ville hun hjelpe. men den gang ei...

 

Når den tiden kom og vi spurte så var det en hel del betingelser om at hun skulle "godkjenne" boligen osv.. osv.. Det er faresignal at hun skal ha kontrollen over noe i livet mitt så det takket jeg pent nei til. Farfar sa at han var villig til å hjelpe til tross for at datteren hans ikke ville det, MEN han er gammel stakkars og mamma forpurret dette for meg også..

 

Nå som jeg sitter her igjen latterliggjort foran banken, så føler jeg at jeg har egentlig ikke fått så mye positivt av foreldrene mine og om jeg rett og slett skal kutte de ut? IKKE pga pengene, men jeg er såret over at jeg hele livet tror at de skal bli bedre/forandre seg, også blir det aldri det.. En annen ting er alt stresset de tilfører den lille familien vår, jeg tenker heller fattig, alene og lykkelig enn rik og ulykkelig,,

 

Men er dette riktig avgjørelse? hva hadde dere gjort?

[Anne-B.]

Ja, det vil jeg si det er.

[Gjest]

Hjertelig takk for mening!!!

[Gjest]

Jeg har kuttet ut en bror, og det er tøft. Uansett hva de gjør er det familie.

Men jeg gjorde det fordi det var best for min "nye familie" - barna og samboeren min. I tillegg anså jeg situasjonen til å være for det beste for hans lille familie.

Foreldre må jo igjen være enda tøffere å kutte ut! Men jeg hadde glatt gjort det.

Hadde iallefall aldri forventet noe fra dem igjen, hadde ikke ønsket å hatt dem som barnevakt etc etc.

 

Det er kun opp til deg å avgjøre om det er rett eller ikke. Gjør det som er best for deg du...

[♡ A & E ♡]

Ja, jeg ville nok gjort det for å spare meg selv og mine barn. Det er jo ikke snakk om feil de har gjort fordi de ikke visste bedre, dette er jo bare helt fryktelig!

[Heihånåerdetjuligjen]

Ja, det hadde jeg gjort. Du har "hodt ut" lenge nok, så nå er det på tide å sette foten ned!

 

Lykke til:-)

[dårlig ånde]

jeg vil ikke fortelle da hva du skla gjøre med livet ditt, men jeg vil bare si at det høres ut som du har opplevd mye kjedelig og unødvendig leit!

ser ut som det går rimelig bra med deg for det da, med verdens herligste mann og barn det er ikke så lite bare det.

lykke til videre! klem til deg

 

[kjærlighetpåpinne85]

Absolutt ikke, jeg takker gud hver dag jeg har med mannen min og barna mine. Grunnen til at jeg har "holdt ut" så lenge er det at jeg opplevde selv som liten at mamma kuttet bestemor fra livet mitt, noe som jeg da synes var veldig trist..

 

Men min intensjon nå er bare enkelt og greit å finne en løsning slik at vi kan få fred.. ikke mere drama..

Takk for alle svar, jeg holdt virkelig på å bli gal. Jeg tenkte at nå har jeg et veldig vanskelig forhold til begge mine foreldre og at nå MÅ det være noe galt med meg.. men takk for at dere viser meg at jeg ikke er bortskjemt og en person som krever mer enn forventet

[kjærlighetpåpinne85]

det er meg (hønemor88), ble noe tull m mailen min og måtte registrere meg igjen:)

[Brava]

Ja, helt klart. Slik du beskriver dem har de ikke vært dine foreldre, du hadde fortjent mye bedre. Styrke og gode tanker sender jeg til deg! Stå på!

[Gjest Koseklompen og jeg]

Ja, ikke tenk på det en gang..

Ta vare på deg selv og din nye familie og ikke se deg tilbake...

Ikke la de ødelegge deg mer.

[Gjest]

Først en stor klem til deg, synes du er skikkelig tøff som har kommet deg så godt ut av en tøff barndom.

 

Nå skal du sette deg selv og dine barn først og la ting være på dine og din nye families premisser.

[HappyBrio]

Det du helt klart skal gjøre er å kutte ut foreldrene dine, så skåner du ungene dine for dem for alltid. Du få

[HappyBrio]

der var vesla rask til å trykke ja:) hehe ... vi fortsetter...

 

Du får heller støtte deg til mannen din sin familie, enkelt og greit. Og så får du rett og slett bestemme deg for hvordan resten av livet ditt skal bli, det er lov å starte på nytt !

 

Jeg kuttet ut pappa for mindre grunner enn dette og jeg angrer ikke. Jeg skal søren meg ikke ha tull i livet mitt man kunne vært uten.

 

Så når dette er gjort, så er du beinhard. Mot foreldrene dine.

 

Så ser du fremover og gir barna dine en 100 ganger bedre oppdragelse og trygghet enn din egen. For det klarer du !!!

 

Klem fra meg

[Pippippen]

Jeg har kuttet ut svigerforeldrene, blant annet pga et vanvittig kontrolleringsbehov de hadde over meg og mannens liv.

Fant ut litt og litt over 11 år, hvor ille de egentlig var/er.

Når de var villige til å nesten ødelegge dåpen for datteren vår, for å demonstrere, så sier det endel.

Og de gjorde alt for å ødelegge for meg og mannen etter vi flyttet langt unna.

Personforfølgelse på nett, og gud vet hvor ellers.

Jeg måtte til slutt, etter 11 år, kutte de ut, desverre, for å beskytte meg, ungene, og forholdet.

Nå er det gått 5 år, og jeg har enda ikke sett eller snakket med de.

Mannen har en viss kontakt, innimellom, for at ungene skal få ha bittelitt kontakt

Men de fortsetter med stikkene sine for å få meg til å fremstå som den store stygge ulven. Og nå bruker de ungene, så spørs hvor lenge det går å ha noe som helst kontakt.

 

Synd at det skal være sånn, men til slutt må man beskytte de som betyr mest.

[Melkerullen]

Tror faktisk det hadde vært det beste for deg, om du ønsker dem i livet som besteforeldre til barna dine er det kanskje mulig å gå på besøk en gang i mellom, men ville ikke hatt mer kontakt enn det, selv om det er sørgelig at det blir slik.

 

Du er tøff som kom deg ut og jeg syns du er tøff, sterk og hjertegod som har gitt dem så mange sjanser! Du viser jo at et barn aldri helt slutter å elske sine foreldre, samme hva! Uforbeholden kjærlighet og det er fint - men du må beskytte deg selv og dine, dere er de viktigste nå, unngå å la dem såre deg igjen!

 

Stor klem fra meg!

[Mamma'n til Thias]

Ja, det er den rette avgjørelsen.

Din familie er din mann og deres barn. Du trenger ikke folk i livet ditt som bare gjør ting værre for deg.

 

Det er tøft, men riktig.

 

Lykke til!

[Snuppeluppa med snuppe + spire]

Kjære deg, Tobarnsmamma.

 

Her har du gitt foreldrene dine sjanse på sjanse, men nok er nok. De har sviktet og skuffet seg på flere nivå. Jeg ville ha rådet deg til å kutte de ut fra livet ditt slik at du kan fokusere på det som er viktig, barna og mannen din.

 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser om slike trasige barndommer. Ingen barn fortjener å ha det slikt.. Det mange voksne glemmer er at man skal være der på barnas premisser. Barnas trygghet, sikkerhet og kjærlighet kommer først - og skal alltid være først.

 

Kutt ut det i som forpester. Og fokuser, prioriter og nyt det som virkelig teller

 

Jeg ønsker deg og _dine_ alt godt