Jeg sliter pga mitt tidligere forhold :( litt langt

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men føler bare for å få en del ting ut. Klarer liksom ikke å holde alt inni meg lenger, men kan heller ikke snakke om det. Jeg har en nyyydelig sønn som jeg elsker over alt! Han er 9 mnd, og det beste som har hendt meg. Jeg er i et godt forhold med en fantastisk samboer og barnefar. Han er virkelig en ekte helt for meg. Det som ødelegger meg er mitt tidligere forhold...

 

Da jeg ble sammen med eksen min så var han helt fantastisk. En mer sjarmerende mann skal man lete lenge etter. Han roste meg opp til skyene, sa han elsket meg hele tiden, og sa pene ting til meg hele tiden., Han var kjærlig og bare helt fantastisk god. Jeg trodde jeg hadde møtt drømmemannen.. men jeg tok så feil, så feil...

Familien min la fort merke til at det var noe som ikke stemte. Jeg la ikke merke til det. De mente han tok seg for godt til rette allerede første møte med de, var falsk og smiskete. Det jeg mente var sjarmerende og høfflig ble for mye for dem. Men det var noe som plaget meg med han og det var at han liksom flørtet med alt og alle, Og jeg kunne ikke bevise at det var flørting for det var ikke noe spesielt han sa som ga meg det inntrykket. Likevel, jeg var fryktelig forelsket og jeg ble helt avhengig av han. En dag uten han var en dag uten mening. Da kunne jeg sitte inne og bare deppe over at han ikke var i nærheten.

 

Plutselig fikk jeg mailer fra eksen hans om at de hadde et forhold bak min rygg. Jeg viste alltid meldingene te eksen min og han forklarte det med at hun var psykopat og gal. Jeg ble så klart litt sur da disse mailene fortsatte å komme, med flere detaljer om hvor de hadde vært og når osv.. mye av dette stemte med at han hadde vert borte de dagene. Vi begynte å krangle en del, men det som utløste det hele var da jeg fikk en ny mail om at nå var hun gravid og eksen min var faren (da hadde vi vært sammen i 2 år). Vi kranglet mer oftere men hver gang la han skylden over på meg. Stakkars han som hadde en kjæreste som beskyldte han for å være utro, jeg var galen, psykopat og han fortjente bedre. Jeg fortsatte å få meldinger av både hun og vennene hennes og hvor naiv, ekkel bitch jeg var, og at det var hun som hadde rett på han, ikke jeg. Jeg bare sto i veien. Jeg følte meg rett og slett som en helt forferdelig person. Folk fra alle kanter skreiv dette til meg og da måtte det jo stemme. Selvtilliten kunne ikke bli lavere. Jeg forsvarte meg (og han) på det fulleste, nektet å innse sannheten selv om jeg trodde på det innerst inne. Helt til jeg fikk en logg av henne tilsendt. meldinger de hadde sendt til hverandre med informasjon om meg som ingen andre visste om enn han. Da var han fersket og han innrømmet utroskap. Ung som jeg var (og fortsatt er) så kunne jeg ikke klare meg og godtok dette, for dette var ifølge han bare et engangstilfelle. Og ungen var IKKE hans! Jeg krevde farskapstest da ungen ble født, men ifølge han så nektet hun han det.

 

Etter at jeg fikk frem sannheten så begynte han å bli mer og mer voldelig når vi kranglet. Til slutt så banket han meg flere ganger i uka, uten at jeg så at dette var feil. Det ble så normalt for meg. Ifølge han så fortjente jeg det jo, siden jeg var en slik grusom kjæreste. Etter en stund fikk jeg høre blant folk at han hadde et forhold med henne fortsatt og at han fortalte folk at han var faren og stolt over dattera si. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og når jeg fortalte dette til han så ble det bare mer bank på meg. Hvordan kunne jeg si noe sånt?

 

Da jeg virkelig fikk opp øynene var da han bare stakk av med en "vennegjeng" til en annen by og ble borte i 5 dager. Han tok ikke tlf eller svarte på meldinger. Da jeg gikk inn på facebooken min så så jeg meldinger på veggen hans "gratulerer med dåpen til ****" og bilder av han i dåpen. Hvordan klarte denne mannen som sa han elsket meg så høyt å holde dette spillet for meg? jeg følte meg lite verdt og ble innesluttet og usosial. Klarte meg dårlig på skolen og droppet av. Siste gangen han banket meg ødela han deler av meg slik at jeg måtte på legevakta. Moren min anmeldte dette, selv om jeg var sterkt i mot på den tiden. Hun kom og hentet meg fra leiligheten våres og tok med alle tingene mine.

 

Kort tid etter ble jeg gravid med faren til barnet mitt som jeg fortsatt er sammen med. Han vet om alt, og er verdens beste. Jeg var i rettsak mot eksen min, der jeg sa at alt var fint med meg og at jeg ikke fikk noen psykiske plager. Jeg sa at jeg alldri var redd han for jeg ville ha hele saken ut av verden. Han fikk fengselstraff.

 

Det jeg sa i rettsalen var løgn. Jeg slet virkelig psykisk og det gikk ikke en dag uten at jeg gråt. Da jeg fikk sønnen min gikk dette bort, men de siste mnd har dette kommet snikende tilbake. Jeg er mer og mer lei meg innvendig, og er redd jeg ikke strekker til for sønnen min. jeg føler at jeg ikke er der nok for han. Jeg sliter med å få sove på nettene, og med en gutt som står opp kl 5, så får jeg kun 2-3 timers søvn hver dag, og jeg kjenner at jeg snart ikke klarer mer.. men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. klarer ikke å snakke med noen om dette unnskyld at det ble litt langt.. følte bare for å få det ned en plass.. Og jeg vet jeg var naiv og utrolig dum. Jeg vet også at jeg var skyld i dette selv, siden så mange prøvde å fortelle meg dette uten at jeg ville høre på.

 

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. annet enn at du må snakke ut med en virkelig person, noen andre enn samboeren din.

 

Og så kan jeg sende en tankeklem!

[1+1=3<3]

Kjære deg.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Eksen min var veldig manipulerende, sykelig sjalu og holdt på med dop.

Jeg sliter også med dette den dag idag.

Godt at mannen din vet om dette, men kan du ikke snakke med han om det da? Eller en psykolog? For du trenger jo tydelig og snakke med noen.

Hvis du vil snakke med meg som du ikke kjenner kan du godt sende meg en PM. Jeg kunne nok hatt godt av og dele noen tanker selv.

 

[Anonym bruker]

DETTE ER IKKE DIN SKYLD!!! IKKE LITT ENGANG!!!

 

Du sier det selv. Du var ung!? Når man ikke vet bedre, så kan man heller ikke si at "jeg skulle gjort det og det"...du visste ikke om andre alternativer der og da.

 

Skriv ned det minnene får deg til å føle om degselv. "(som at du ikke strekker til o.s.v.)

 

Skriv ned alt! Og når du har fått på plass all usikkerheten eksen plantet i deg, så skriver du ned hvorfor han tok feil. Og hva som ér bra med deg. (Kom meg til slutt over en kuk av en x, jeg også..men det tar litt tid)

 

Bruk din kjære for det han er verdt. En trenger ikke nødvendigvis prate sånn med alt og alle om sånne ting, men det er viktig å få sortert litt, det som foregår i hodet ditt.. Derav all skrivingen jeg nevner.. Mitt beste middel!!

 

Når tanken kommer, så stopp degselv, med én gang. Snu tankegangen din, så hans meninger ikke kommer til. Men la degselv føle deg lei og trist når du føler det. Vi må kjenne på følelsene for å forstå og kunne styre dem i riktig retning.

 

Og kjenner du det blir for mye for deg, gå til legen. Du har ikke sovet skikkelig på lenge nå? Bare det er nok til å bikke en av pinnen, altså. Evt. innsovningstabletter e.l. kunne hjulpet så du ihvertfall får sovet. Da har man straks litt mere krefter å kjempe med også.

 

God klem til deg, HI. Men bare hold ut og prøv å være litt positiv hver dag, på en eller annen måte. Ikke la x'en vinne etter at han er borte.

 

Du er flott. Du er smart! Du har lært masse!! Ikke glem det!

Gi degselv gode ord, hver dag, for den kampen du har holdt ut og vant. Du er ikke et offer lengre. Du er en kjemper!! Du er en vinner!