Gå til innhold

Det har nettopp gått opp for meg at jeg har en spiseforstyrrelse


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er en tvangsspiser!

 

"Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede."

 

 

Dette har jeg slitt med fra jeg var rundt 10 år og det er ikke før nå jeg forstår at det er psyken min det er noe galt med...ikke viljestyrken til å holde ut en slankekur.

 

Anoreksia er noe alle kjenner til og det finnes flere instanser/hjelpeprogram for de som sliter, finnes det noe for tvangsspisere?

 

Jeg er kraftig overvektig og går hvert år opp i vekt, til tross for evige/nye slankekurer. Jeg har innsett at jeg trenger hjelp! Jeg har prøvd legen, hun tipset meg om Grete Roede....noe jeg prøvde 2 ganger og gikk opp mer enn jeg gikk ned etter endt kur som med alle andre kurer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Må nevne at jeg har prøvd alle slankekurer på markedet, blandt annet South Beach, lavkarbo, ketolyse, grete roede, atkins, herbalife, suppekur, vg`s vektklubb, eurodietten osv....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du!! Jeg satt med akkurat den samme "åpenbaringen" selv for noen år siden.. Ikke at det hjalp å bare vite det, for jeg fortsatte med småspisinga mi jeg, og faste-perioder uten mat... og har alltid vært overvektig!!

 

Siden så mye av maten er i sammenheng med følelsene våre, så bestemte jeg meg for at jeg måtte få mat til å bli noe positivt igjen!! Så jeg begynte å lese om lavkarbo. Ikke at det nødvendigvis er din løsning, altså, jeg bare sier hva som har hjulpet meg.

 

Nå spiser jeg det jeg vil ha, når jeg vil ha. Blir det ett måltid en dag, så var det måltidet rett og slett nok. Blir det masse spising og knasking en dag, så gjør det ikke noe det heller, så lenge jeg spiser riktige maten. For jeg går stadig nedover på vekta, sakte men sikkert, og koser meg på kjøkkenet når jeg lager mat. Og jeg nyyter maten for det den er... god mat! :)

 

Frisk blir jeg nok aldri, siden jeg har vært sånn hele livet, men nå har jeg i det minste funnet noe positivt med mat, og det er ikke bare en verkebyll av lyster og sug konstant!!

 

Jeg gjentar megselv: Jeg sier ikke at dette er din eller noen andres løsning i det hele tatt. Men det jeg sier er at det finnes en løsning!! Og det må ikke innebære psykologtimer! Man trenger ikke være traumatisert o.s.v.

 

Mat gir dopamin-utskillelse i hjernen, og vi blir glad. Det er en avhengighet akkurat som med røyk og andre rusmidler. Husk det!! Så...hva gjør man da når man er avhengig av mat? Hehe..

 

Finn kostholdet du kan leve med, sier jeg! Det finnes en eller annen retning som passer deg, dine lyster og ditt liv! :) Ikke gi deg! Du kan kjempe igjennom dette! :) Og spise må vi!

 

Jeg har i hvertfall gått ned 6-7 kilo nå, og er kjempehappy for det! :D Har en del til som gjerne kunne tatt seg en tur, men jeg har ikke hastverk. Jeg koooser meg når jeg lager mat eller graver frem noe jeg har laget tidligere, i godteskuffen. Hehe.

 

Dette klarer du også til slutt!! Ikke gi deg! :)

Massse lykke til!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn har jeg også hatt det. Begynte med det første året på ungdomskolen. Jeg har hatt en flott oppvekst og har ingenting og klage på, så jeg vet ikke grunnen til hvorfor jeg strever så med mat som jeg gjør.

Jeg har forsøkt å ta det opp med legen min, men pga. jeg hverken er tynn eller stor så blir det ikke tatt veldig seriøst virker det som. Men jeg tenker på kropp, mat og kcal hele tiden, på hva jeg kan spise eller ikke kan spise. Jeg går opp og ned de samme kiloene hele tiden, å klarer ikke være på en stabil vekt.

 

Det er slitsomt, å jeg er dritt lei av å tenke på mat hele tiden! Jeg har en spiseforstyrrelse, det er helt klart. Men ikke anoreksi eller bulimi. Men jeg spiser mye i perioder, å så nesten sulter jeg meg i andre perioder. Så jeg tror jeg har ødelagt forbrenningen min helt.. =/ Går aldri mer ned enn de kiloene jeg har gått opp. Sånn har det vært i 15 år nå.. =/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor er det det sprekker da, HI? Hva, nøyaktig, er det som gjør at div. kostholdsfilosofier ikke har virket for deg?

 

Jeg som svarte under her..det lange..hehe. Vet ikke hva kl. var :P

 

Jeg småspiser nemlig enda, jeg.. Men siden jeg har alternativer som passer meg, så får ikke det andre drittet jeg puttet i kroppen, plass. Er bombesikker det finnes noe for deg også....!

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke funnet ut hva som "trigger" det. Jeg vet rett og slett ikke hva som gjør at jeg plutselig spiser masse som ikke "er lov"/"er sunt". Det er nok dårlige perioder (når jeg er trist) som forverrer situasjonen, men vet ikke hva eksakt som gjør det og hvordan jeg kan hindre at kroppen bare kjører sitt eget løp. Gud så jeg angrer etter jeg har overspist.....samme leksa igjen og igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

.. Du må finne noe du har lov å spise, som kan tilfredsstille deg når det værste suget kommer å tar deg.

 

Har bakt meg coockies bl.a. med sukkerfri sjokoladebiter og base på mandler, som ble gode nok til sånne "kick".

Har sukkerfri gele jeg kan spise.

 

Altså..jeg har alltid noe klart av det som er greit å ta seg litt ekstra av, da. Også passer jeg på å ikke spise altfor mye når jeg spiser et måltid. Ikke fore opp under "sprekkmettfølelsen".

 

Jeg klarer nemlig ikke å la vær å spise.. Klarer jeg det, så føles det som om noen har tatt noe dyrebart rett utav hendene på meg, og jeg saboterer megselv.

Og det er ikke for alle å tygge grønnsaker når søtsuget kommer!! Jeg har prøvd!

 

Det beste nå er vel det at jeg gir megselv lov til å ha lyst på ting. Det blir mindre og mindre småspising, og ikke noe overspising på dette kostholdet. Da blir jeg kvalm lenge før jeg er så sprekkeferdig.

Jeg spiser nå med god samvittighet, det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det.

 

Kanskje du er litt som meg, at med for mange regler så blir du opprørsk??? For med en gang noen forteller meg at sånn må jeg ikke gjøre, ja, da får jeg trang til å gjøre akkurat det! (ikke helt ekstreme ting da men du skjønner vel hva jeg mener...håper jeg..hehe)

 

Huff, nei.. Det er IKKE enkelt. Så klart...feiler alt annet, så bør du ta deg en tur til legen og fortelle hva du sliter med, altså..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke at man setter en diagnose på seg selv, samme hva slags sykdom det gjelder..Ei heller spiseforstyrrelser...

 

Nå begynner du og prøve og lete ÅRSAK til HVORFOR du spiser og overspiser som du gjør, i stedet for å jobbe med det konkret FYSISKE. Mulig du har en spiseforstyrrelse grunnet årakser i foritden, for å hjelpe deg og komme over tunge perioder osv osv..Jeg nekter ikke på det, men det må du finne ut ved hjelp av de som KAN finne ut av det...For det trenger ikke være hovedårsaken. Det kan rett og slett skyldes feil kosthold fra barndommen av...

 

Det har vist seg at flere matvarer ødelegger kroppens evne til å kjenne sult/metthet og benytte seg av matens næringsinnhols. Vi pøser på med herdet fett, raffinert sukker, e-stoffer i hytt og pine og sel vom vi får i oss kcal nok for flere døgn, så mangler vi næringsstoffer nok. På en måte underernært altså....

 

Matens kjemiske sammensting gjør at vi blir sultne etter et alt for kcal.rikt måltid og "Må ha" noe mer...Fordi blodsukkeret fyket til værs og ramler ned igjen, og fordi vi mangler essensielle næringsstoffer kroppen må ha.....Dette blir et dop og en avhengighet, men en FYSISK avhengighet og man må "avruses" rett og slett...Alltid me fare for å ramle tilbake..Det er en grunn til at mange slankeopererte blir fete igjen, eller at mange superslankere etter kanskje både 5 og 10 år med stbil vekt, blir superfette igjen. De er "narkomane", med mat som dop...

 

Man kan si at og jobbe med psyken KAN blir feil vei og starte veien mot et letter liv på....Man må "avruser først", SÅ kan man jobbe mot og finne ut om psykiske årsaker utløste overspising eller om overspising kom FØRST, dermed depresjon........

 

Huff, dette ble langt, men håper du skjønner tegninga.:o)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...